Østlandsk reisning

Østlandsk reisning var Norges første samnorsk-organisasjon, en målpolitisk organisasjon med mål om målreisning for talespråket på Østlandet. Østlandsk reisning ble stiftet høsten 1916 med senere biskop Eivind Berggrav som formann og professor Halvdan Koht som nestformann. Sentral i organisasjonen var også sekretæren, professor Didrik Arup Seip. De frilynte ungdomslagene meldte seg kollektivt inn, og på få år fikk bevegelsen rundt 10 000 medlemmer.[1]

Formål

Østlandsk reisning hadde et nasjonalt perspektiv på sitt arbeid, der de så det som sin historiske oppgave å bygge bro i språkstriden ved hjelp av østlandsdialektene, og reise tanken om at disse var fullgod norsk tale. Spesielt forsvarte de de radikale, valgfrie formene i rettskrivningen av 1917, og arbeidet med å få til en lesebok på bygdemål og med fornorsking av østlandske stedsnavn.[2] Det siste førte til en del strid, som da folk i Stryn snakket om «Strynefjellet» og protesterte da det ble omdøpt til «Strynsfjellet» av folk utefra.[3]

Landsmål hadde sterke trekk fra talemål på Vestlandet, mens riksmål bygde på dansk og «dannet dagligtale» slik det ble snakket av de øvre sosiale lag i byene. Således mente Østlandsk reisning at det ikke var tatt nok hensyn til talemålene på Østlandet i noen av de eksisterende norske målformene.

Program

I et opprop datert desember 1917, samlet organisasjonen seg om å kreve at riksmålet måtte godkjenne

  • tre kjønn blant substantiver
  • diftonger («stein» i stedet for «sten», «øi» i stedet for «ø» (dvs. «Bygdøi» for «Bygdø»), «hauk» i stedet for «høk»).
  • fortidsformer som «kasta» i stedet for «kastet».

- og at landsmålet måtte godkjenne

  • hunkjønnsformer på -a («sola» og «brua» for «soli» og «brui»).
  • flertalsformer på -er («viser» for «visor»).
  • infinitiv på -e («aa kaste»).

For at landet ikke skulle bli splittet og språkdelt, var det et ønske at begge parter sa seg villig til et kompromiss, ut fra en samlet samnorsk tanke. Blant dem som sluttet seg til oppropet, var Fridtjof Nansen, Otto Valstad, biskop dr. Otto Jensen, rektor Severin Eskeland, dosent Olav Midtun, Sven Moren, Olaf Norli og skolestyrer Olav Riste.

Arbeidet

Innad i organisasjonen ble det en spenning mellom krefter som ønsket samarbeid med målbevegelsen og Noregs Mållag for å reise norsk folkespråk, og krefter som så organisasjonen som en alliert i kampen mot det de oppfattet som vestlandsk landsmål.

Østlandsk reisning gav ut månedsbladet Østaglett som tok opp språkspørsmål. Blant dem som besvarte spørsmål, var Seip:

«Blandt de valgfrie formene for landsmål og riksmål er je. Som vi veit, har de vanlige formene før vært jeg og eg. Mange har trudd at eg det var den norske forma, men je var noe som inte hørte med i folkemålet, men det skulle ha kommi med knot frå skriftmålet. Det er inte riktig det.»

Østlandsk reisning som organisasjon eksisterte frem til 1926, men folk derfra var sentrale i utarbeidingen av rettskrivningen av 1938.

Kildehenvisninger

  1. ^ Ernst Håkon Jahr: «Språkutviklingen etter 1814», Vårt eget språk, bind 1 (s. 101), Aschehoug, ISBN 82-03-15108-6
  2. ^ Ernst Håkon Jahr: «Språkutviklingen etter 1814», Vårt eget språk, bind 1 (s. 101)
  3. ^ Sylfest Lomheim: «Språket i radio og fjernsyn»: «Stryne-striden», Vårt eget språk, bind 1 (s. 303)

Litteratur

Eksterne lenker