Bokseropprøret

Bokseropprøret
Dato 2. november 1899 - 7. september 1901 Sted Kina Resultat Åttenasjonsalliansen slo ned opprøret
Stridende parter
Åttenasjonsalliansen: Japan Russland Det britiske imperiet Frankrike USA Tyskland Italia Østerrike-Ungarn	Selskapet av de rettferdige og harmoniske knyttnever Qing-dynastiet
Kommandanter og ledere
Edward Hobart Seymour Alfred Graf von Waldersee	Cixi

Bokseropprøret (kinesisk: 義和團運動,义和团运动; pinyin: Yìhétuán Yùndòng) var en blanding av et opprør, en borgerkrig og en kinesisk anti-imperialistisk krig. Som opprør rettet det seg primært mot kristne kinesere og deres misjonærer, og etter hvert mot vestlig politisk og kommersiell innflytelse i Kina generelt. Selv om det hadde ulmet i noen tid er det vanlig å anse at det startet i 1898. Etter hvert ble det et overordnet mål for bokserne og for de krefter ved Qing-hoffet som støttet og nørte opp om dem å få fjernet alle utlendinger fra Kina. Fra fremmedmaktenes side var målsettingen til å begynne med å komme beleirede utlendinger i Beijing til unnsetning, men etter hvert ble det en straffeekspedisjon og et posisjoneringskappløp i forventningen om at Qing-dynastiet ville måtte overlate enda mer myndighet til utenlandske makter.

I august 1900 hadde 230 utlendinger mistet livet, og mange tusen kinesiske kristne var blitt drept. Kampene fortsatte og skulle etter hvert koste også mange tusen boksere, kinesiske regjeringstropper og et høyt antall sivile kinesere livet.

Kina tapte krigen og måtte undertegne bokserprotokollen den 7. september 1901. Etter det enda mer truende Taipingopprøret førti år tidligere representerte betingelsene i den avsluttende fredsavtalen, den alvorligste trussel mot det sene Qing-dynastiets eksistens før dets endelige sammenbrudd i 1911/12.

Opprøret begynte blant medlemmer av «Selskapet av de rettferdige og harmoniske knyttnever», en halvreligiøs gruppe som motarbeidet utenlandsk innflytelse i Kina. Europeerne kalte dem «boksere» på grunn av kampsporten de drev, og dette økenavnet var opphavet til den vanlige betegnelsen på opprøret.

Bakgrunn

Bakgrunnen for opprøret var svært sammensatt. Det brøt ut i Shandong, og det er derfor der man må søke etter årsakene som utløste det hele.

Grasrotbevegelser i vestre Shandong

Geografisk hadde bokseropprøret sitt utspring i provinsen Shandong. Den vestligste delen av provinsen hadde historisk sett i århundrer vært et tyngdepunkt for det den kinesiske keisermakt definerte som heterodokse sekter, og dessuten var det et landskap som mange ganger hadde vært utgangspunktet for bondeopprør og andre opprør. Allerede under de stridende rikers tid var staten Qi (i dagens nordlige Shandong) kjent for sine kvinnelige sjamaner. Under Han-dynastiet spilte en av dem en viktig rolle under de røde øyenbryns opprør (18-27 e.Kr.). I disse traktene blomstret den folkelige taoisme, og det oppstod hemmelige selskaper som de gule turbaner og sekter som Taiping dao ledet av Zhang Jue. Under Song-tiden var dette et røverbefengt område, og den klassiske romanen Fortellinger fra myrlandet handler om en røverbande som holdt til nær Liang Shan i det sørvestre Shandong. Under Yuan-dynastiet ble dette et av kjerneområdene for Den hvite lotus, et hemmelig selskap som for det meste ventet fredfullt på endetidens emanasjon av Buddha Maitreya, men som også tidvis gikk i bresjen for religiøst-sosiale bondeopprør. Under Ming-dynastiet var det stadig opprør knyttet til dem, og i den sene Ming-tiden fikk man med Xu Hongrus Hvite Lotus-opprør for første gang et eksempel på en religiøs-sosial opprørsbevegelse som tok opp i seg kinesisk kampsport – kamporganisasjonen Batong og pisk-selskapet var med på opprøret.^[1]

Ming-dynastiet forbød og forsøkte å undertrykke disse sektene og hemmelige selskapene, men lyktes ikke. Også under Qing-dynastiet fortsatte det. Det vestre Shandong så slike opprørsgrupper flere ganger. I 1774 kom De åtte trigrammers opprør ledet av Wang Lun; det involverte bokserkjempere og forestillingen av en åndebesettelse som styrket slosskjempene. Det begynte i sørvestre Shandong og endte nær byen Linqing ved Keiserkanalen. I 1813 fulgte et nytt opprør som dekket et større område. I begge disse opprørsskarene hadde man blant seg en gruppe som ble identifisert som «Yihequan» – boksere. De var nok temmelig forskjellige fra de senere boksere, men det var også likhetstrekk ved opprørernes heterodokse religiøse tilbøyelser, deres maitreyiske milleniarisme og deres opptreden som et hemmelig brorskap.^[1]

Økonomisk var vestre Shandong kommet i bakevjen. Det skyldtes blant annet at Keiserkanalen, som gjennomkrysser området som tidligere hadde sikret området stor velstand, ikke lenger var av særlig betydning på 1800-tallet. Området hadde få godseiere, en samfunnsklasse som kunne ha vært med på å bygge opp eller bevare områdets stabilitet og ortodoksi. Det var også et stort underskudd på velutdannede embedsmenn – mandariner med juren-eksamen, og en overvekt av dem var ikke i den sivile administrasjon, men tilhørte det militære embedsverk.^[1]

Området var også gjentatte ganger hjemsøkt av naturkatastrofer og uår. Det var på 1800-tallet at Guleelven etter en rekke oversvømmelser fant sitt nordlige løp, noe som ikke var en udelt velsignelse fordi oversvømmelsene nå rammet områder som var dårligere rustet til å takle dem.^[1] Qing-dynastiet gjorde heller lite av forebyggende eller nødlindrende innsats.^[2] Med overtro og fremmedhat ble meget av det som rammet den fattige befolkning blant annet knyttet til de utenlandske inntrengeres fremferd og særlig mot de kristne.^[1]

Kristendomsfiendtlighet i Kina og Shandong

Antikristne kampanjer og kristenforfølgelser hadde en lang forhistorie i Kina. Etter at de fremmede makter på midten av 1850-tallet hadde tvunget opp portene til ikke bare de kinesiske kystbyer, men også til innlandskina, ble det flere slike episoder, som regel helt lokale, men noen ganger regionale. Også tidlig i 1890-årene var det en rekke slike hendelser.^[1]

Motstanden mot kristendommen rammet katolikker og protestanter med ulik styrke.

Katolikkene var allerede fra århundrer tilbake etablert i Kina, og opplevde nå en kraftig vekst. Det skjedde også i det vestre Shandong, og i de tilgrensende områder i provinsen Zhili. Antallet kinesiske katolikker kommet opp i henimot 50 000 mot århundreskiftet i hvert av disse områdene.

Det var en rekke områder der det lå katolske landsbyer på rekke og rad, særlig i Zhili. Mange av dem var i områder som ble særlig hardt rammet av bokseropprøret.

Protestantene var også i vekst, men de var langt færre. Ser man på Shandong i særdeleshet, var de ikke meget færre enn katolikkene – de hadde også sitt tyngdepunkt øst i provinsen, som på Shandonghalvøya, altså i områder som ikke fikk merke noe særlig av bokseropprøret. Det var dermed ikke så langt nær så mange protestantiske konvertitter som bokseropprøret gikk ut over. Derimot gikk det desto hardere ut over protestantiske misjonærer og deres familier, men skulle bli især i provinsen Shanxi.

Fremmedmaktenes fremferd

Blant faktorene som gjorde seg gjeldende var sinne over fremmedmaktenes landnåm knyttet til en rekke såkalte ulikeverdige traktater inngått i de forutgående seks årier.

Det var også en del forargelse over rettstvister med misjonærer som på grunn av rettsprivilegier noen ganger kunne føres etter utenlandsk rett. Det var også irritasjon over misjonenes erverv av eiendom i landets indre, en del misjonærers forbud mot mange gamle kinesiske ordninger og skikker, og mot de kristne som sluttet seg til det som mange kinesere oppfattet som en samfunnsnedbrytende lære. Utlendingers, deriblant taktløse misjonærers, reelle eller innbilte krenkelser av kinesiske fornemmelser var også en faktor. Mange tok anstøt av kristne skikker som de som regel ikke forstod, eller misforstod etter å ha sett antikristen propaganda.

Det var misnøye blant slike som hadde mistet sine stillinger ved jernbanevesen, dampbåttrafikk og postvesen, tjenester som for det meste var på fremmedmaktenes hender. Det var dem som mente at jernbanelinjer kom i konflikt med feng shui, mens andre trodde på en skrøne om at det ved hver sving på jernbanen lå begravet en kinesisk gutt og en kinesisk pike. Denne form for vanforestillinger er bakgrunnen for at bokserne under opprøret ødela både jernbanespor og telegraflinjer.^[3] Konservatismen, særlig i embetsverket og i de dannede klasser, bidro også. Det var også forbryterske elementer i samfunnet som så sitt snitt til å slakte ned og plyndre i forlengelsen av fremmedhatet som utbredte seg.

Qing-dynastiets stagnasjon og forfall

Til sist spilte også den reaksjonære holdning hos enkekeiserinnen og mange høye mandariner en viktig rolle. Det antas at det ikke er tilfeldig at urolighetene begynte etter at det i 1898 var blitt lagt lokk på en begynnende reformpolitikk, den såkalte hundredagersreformen.

Antall utlendinger i Kina i 1900

Antallet utlendinger i Kina var i 1900 kommet over 10 000. I Whitaker¨s Almanack for det året ble det oppgitt et tall på 10 855 «foreign residents». Av dem var 4 362 briter, 933 franskmenn, 852 japanere, 1 439 amerikanere og 870 tyskere. Andre nasjonaliteter var svakere representert. Selv om tallene ser besnærende nøyaktige ut, må man anta at overblikket nok ikke var fullt så presist. En god pekepinn gir de likevel.

Antall kristne i Kina i 1900

Det er vanlig å regne med at det i 1900 var ca. 700 000 katolikker og 85 000 protestanter i Kina. I tillegg var det et vesentlig lavere antall russisk-ortodokse.

Forløp

Det vestlige Shandong

«Selskapet av de rettferdige og harmoniske knyttnever» var en halvreligiøs gruppe som førte an i opprøret, med støtte fra krefter ved det keiserlige hoff – særlig fra gruppen Jernhattene. De ville fjerne alle utlendinger fra kinesisk jord, og trodde, som følge av en del ritualer de gjennomgikk, at de var usårlige for kuler. De hadde en rekke sterke forestillinger om overnaturlige sammenhenger, som at uårene var uttrykk guders og ånders misnøye med de fremmede og en rekke av de innovasjoner som de bragte med seg, som jernbane og telegraf.

Urolighetene begynte for alvor i det østre Shandong senhøstes 1899; da hadde det imidlertid allerede vært sporadiske, men alvorlige overgrep mot misjonærer og deres konvertitter i et år. Boksernes herjinger blant de kristne spredte seg, og nye boksere ble rekruttert og opplært i kampteknikker, blant dem det som skulle til for angivelig å gjøre dem usårbare.

Etter hvert som kamperfaring viste at de likevel ikke var immune for kuler og krutt, ble dette vanligvis forklart ved at den angjeldende bokser hadde slurvet med sin åndelige forberedelse, eller at fienden hadde tatt i bruk magiske mottiltak. Et slikt angivelig tiltak som bokserne gav meget av forklaringen, var menstruasjonskleder og annet som hadde med kvinner å gjøre.

Det var også en del sjarlataneri i spill ved boksergruppers rekrutteringsoppvisninger på landsbyenes bokse- og kamparenaer. Man kunne for eksempel foreta en omstendelig munnladning av et våpen, men uten å dytte etter en stoppefille, og så mens tilskuerne ble distrahert av trommer og cymbaler og skytterens dramatiske dansetrinn, ble våpenet holdt mot bakken og kulene trillet usett ut. Så ble våpenet avfyrt mot den modige og usårlige bokser, som naturligvis ikke ble såret av skuddet.^[1]

Zhili

Utover 1900 skylte bølgen av overfall og plyndringer nordover mot Beijing og Tianjin. Særlig meget av volden ble utøvet innen trekanten Beijing-Tianjin-Baoding.

Beijing

I Beijing var til å begynne med flere områder i boksernes søkelys. Det gjaldt primært områder der det oppholdt seg mange kristne; slik ble tre av de fire katolske kirker i byen brent ned, og de kristne man kom over der massakrert. Den fjerde og største av kirkene, Beitang-kirken, ble beleiret og beskutt i to måneder inntil japanske styrker kom til unnsetning.

Legasjonsområdet i Beijing

Et hovedfokus var også legasjonsområdet, det vil si der de utenlandske legasjoner med sine diplomater holdt til, rett sørøst for Den forbudte by. Dette var et relativt kompakt område, selv om det innimellom diplomatenes legasjoner også var kinesiske forretninger og noen kinesiske fyrstelige anlegg, – særlig dominerende var prins Sus palass med omliggende park. Legasjonsområdet var delt av «Jadeelven», som i virkeligheten var kloakkavløpskanalen fra Den forbudte by. Vest for denne kanalen var Storbritannias legasjonsområde – det største av dem alle – og Nederlands, Russlands og USAs. Øst for kanalen var legasjonene til Spania, Japan, Tyskland, Frankrike og Italia. Noe lenger østover lå legasjonene til Østerrike-Ungarn og Belgia – de ble evakuert under beleiringen som fulgte, og forsvaret ble konsentrert om området rundt Jadeelven, med britenes legasjon på vestsiden og prins Sus palassanlegg østenfor i sentrum. Matvaresituasjonen var på ingen måte prekær, for de velutstyrte vestlige forretningene Imbeck's og Kierulff's lå midt inne i legasjonsområdet. Det ærverdige Grand Hôtel de Pékin lå også i dette området. I nord, grensende til nordmuren av til den britiske legasjon, var det berømte Hanlin-akademiet.

Etter drapet på den tyske sendemann baron Klemens von Ketteler 20. juni 1900 i Beijing ble det nærmest erklært krig mot utlendingene i byen. Drapet av von Ketteler var etter alt å dømme et anslag direkte mot ham personlig, ettersom han noen uker tidligere hadde skutt en kineser kledd som bokser og tatt hans sønn til fange – og så skutt ham.

Til tross for at beleiringen av dette området var av en helt annen og mildere karakter enn nesten alt annet som foregikk under bokseropprøret – en stor del av de kinesiske styrker som omringet diplomatene hadde ordre om å skyte for å bomme, og de laget masse bråk med kinaputter og annet fyrverkeri for å føre mer blodtørstige militante bak lyset – er det denne delen av bokseropprøret som ble mest kjent i utenverdenen, både da og i ettertid. Den var på ingen måte ublodig, for særlig etter en flere dagers våpenhvile noen uker etter at beleiringen begynte (en pause da det også kom til kinesiske selgere med ferske grønnsaker og andre forsyninger) ble skytingen mer velrettet. Det er blitt hevdet at skytingen ble bedre etter at en sinnsforvirret norsk misjonær, Ole Næstegaard,^[4] hadde brutt ut fra beleiringen, og var blitt avhørt av kineserne. Han skal ha fortalt at soldatene siktet for høyt, og så etter sin løslatelse vendt tilbake til de beleirede. Skyteferdighetene ble deretter etter sigende bedre.

Selv om forsyningssituasjonen for de vestlige var meget tilfredsstillende, var de ikke særlig innstilt på å dele med de kristne kinesere som hadde søkt tilflukt i prins Sus palass og haver. Prinsen selv og hans husholdning hadde kommet seg i sikkerhet. Mange av dem var katolikker som med nød og neppe hadde unnsluppet nedslaktning da bokserne angrep og brente Nantangkirken noen kvartaler lenger vest. Flere av deres trosfeller var blitt brent inne i kirken, andre ble massakrert utenfor. De og kristne flyktninger fra andre bydeler fikk utlevert så lite at de etter hvert begynte å livnære seg av barken på trærne i prins Sus park.

Den katolske domkirken i Beijing

Beitangkirken i Beijing, som var den katolske katedralen i byen, og det kvartalet den lå inne i, ble også beleiret, beskutt med kanoner og gjentatte ganger forsøkt inntatt. Beleiringen varte fra 3. juni til 16. august.

Her var nøden vesentlig større enn i Legasjonskvarteret, idet det ikke på noe tidspunkt var noen våpenhviler eller noen tilførsler av matvarer. Om lag 3.200 kinesiske katolikker hadde søkt tilflukt bak murene, i tillegg til 33 prester og nonner under ledelse av biskop Pierre-Marie-Alphonse Favier og hans påtenkte etterfølger biskop Stanislas-François Jarlin, og en liten forsvarsstyrke på 43 fransker og italienske soldater. De beleirede led store tap. Rundt 400 døde enten av angrepene eller av sykdom og sult. Matrasjonene – som var skåret ned til et absolutt minimum – ville ha tatt slutt bare få dager etter at japanske unnsetningsstyrker klarte å trenge frem til området og løfte beleiringen.^[5]

De alliertes fremmarsj mot og ankomst i Beijing

I august kom en internasjonal styrke på cirka 45 000 mann utlendingene i legasjonene i Beijing til unnsetning. Åttenasjonsalliansen besto av Frankrike, Italia, Japan, Russland, Storbritannia, Tyskland, USA og Østerrike-Ungarn. Den 14. august nådde de legasjonsområdet. To dager etter unnsatte japanske styrker Beitang-kirken. De kineserne som ville forsvare byen hadde ingen sjanse.

Enkekeiserinnen hadde allerede rundt en drøy uke før åttenasjonsalliansens styrker nådde frem forlatt Beijing. De vestlige soldater begynte etter sitt inntog i byen med plyndring og hærverk, også inne i Den forbudte by. De drepte også et større antall kinesere under sine represalier.

Hendelsene utenfor Beijing og Tianjin

Massakrene hadde ikke bare utlendinger i sin alminnelighet som mål. Det var også drevet frem av et særlig hat mot kristendommen, noe som ikke bare gikk ut over misjonærer, men også kinesiske troende. Under opprøret døde seks katolske biskoper, 39 mannlige europeiske misjonærer (prester, lekbrødre), 7 kinesiske misjonærer, 5 kinesiske seminarister, 7 europeiske ordenssøstre, over 30 000 kinesiske katolikker.^[6] 222 kinesiske ortodokse kristne ble myrdet, og likeså 182 protestantiske misjonærer og 500 kinesiske protestanter.

Shanxi

Særlig mange av protestantene – og en del av katolikkene – ble drept i Taiyuan i provinsen Shanxi, av de keiserlige makthavere – ikke av bokserne.^[7][8]

Utenfor det nordkinesiske kjerneområde

Russiske styrker gjennomførte en stor massakre ved elven Amur i juli 1900. Vanligvis nevnes ikke den i forbindelse med Bokseropprøret, men en viss sammenheng er det likevel. Under og i ly av opprøret og kampene rundt Beijing så russerne sitt snitt til å fordrive alle de kunne av det store antall kinesere som befant seg nord for Amur, som drøyt 40 år tidligere var blitt grense mellom Russland og Kina ved en av de ulikeverdige traktater som fremmede makter tvang kineserne til å undertegne. Det kan ha vært titusener av kinesere som ble drept ved elvebredden rundt Aigun. Det fortelles om store flokker som ble trengt ned mot elven. Russerne begynte å stikke dem ned med bajonetter. Mange flyktet ut i vannet, og druknet i forsøket på å komme seg over. Mange kunne ikke svømme, og russerne skjøt etter dem som så ut til å kunne klare seg gjennom den strie strømmen over til den sørligere bredden.

Selv om det meste av de mer bokserrelaterte voldshandlingene fant sted i de nordkinesiske områder nær Beijing, og i selve Beijing, var det også angrep og myrderier mot kristne så langt nord som i Mandsjuria og så langt sør som i Guangxi.

Blant de rammede protestantiske misjonærer var det også en rekke skandinaver. Men ingen av dem var nordmenn. En norsk misjonær som var midt i begivenhetenes sentrum, var den før nevnte Ole Næstegaard i Beijing. Han hadde antagelig utviklet en sinnslidelse og opptrådte deretter.^[9] De øvrige norske misjonærer var i andre landsdeler og lot seg for det meste evakuere fra sine misjonsfelter etter sterk oppfordring fra det norske konsulat i Shanghai.

Etterspill

Den 7. september 1901 måtte kineserne underskrive bokserprotokollen, som bestemte at de blant annet måtte betale 333 millioner dollar i krigsskadeserstatning og som straff. Dessuten fikk utenlandske misjonærer og forretningsfolk fritt leide i landet.

Edmund Backhouses forfalskninger

Briten Sir Edmund Backhouse klarte ved overdrivelser og bløff å få noe innpass hos evnukkene ved det keiserlige hoff i 1898. Det han fikk tak i av informasjon derfra gjorde han til gjenstand for omfattende og fantasifull bearbeidelse etter bokseroppstanden, og dette munnet ut i to propagandaskrifter som rettferdiggjorde den utenlandske militærintervensjon og som i stor grad ble trodd i Vesten. Dermed la han grunnlaget for, eller forsterket, en mengde legender og myter som det senere har vist seg lå milevidt fra sannheten.

Det var først i 1976 at den britiske historiker Hugh Trevor-Roper kunne bevise at en viktig tekst som Backhouse bygget på i virkeligheten var hans egen forfalskning, og dermed raknet troverdigheten ved det meste av det Backhouse hadde kommet med i årtiene etter bokseropprøret.^[10]

Referanser

Litteratur

• Ching-Shan: The Diary of His Excellency Ching-Shan being a Chinese Account of the Boxer Troubles, Published and translated by J. J. L. Duyvendak, Leiden: E. J. Brill, 1924.
• Paul A. Cohen: History in Three Keys: The Boxers as Event, Experience, and Myth, New York: Columbia University Press, 1997. ISBN 0231106505
• Bruce A. Elleman: Modern Chinese Warfare, 1795-1989, New York, 2001. ISBN 0-415-21473-4
• Jane E. Elliott: Some Did It for Civilization; Some Did It for Their Country: A Revised View of the Boxer War, Hong Kong: The Chinese University Press, 2002. ISBN 962-201-973-0
• Joseph W. Esherick: The Origins of the Boxer Uprising, Berkeley: University of California Press, 1987. ISBN 0520064593
• Alphonse Favier: Siège de la mission catholique du Pé-tang, Annales CM: Tome LXVI (66) – 1901, pp. 55 à 124 Nettutgave av biskop Faviers dagbok om beleiringen av Beitangkirken (fransk). Nettsted besøkt 28. februar 2008.
• William Devine: The Four Churches of Peking, London / Tientsin 1930.
• Susanne Kuß, Bernd Martin (red.): Das Deutsche Reich und der Boxeraufstand. ERGA Bd. 2, 2002. Politisches Archiv des Auswärtigen Amtes Berlin.
• Lars Laamann: «Anti-Christian Agitation as an Example of Late Imperial Anticlericalism», i Extrême-Orient 24 (2002), s. 47-63
• Luigi Massa S.J.: I Boxer e la Chiesa Cattolica in Cina nei secoli XIX e XX, Dissertatio ad Doctoratum in Facultate Historiea Ecclesiasticae Pontificiae Universitatis Gregoriana, Roma, 1965
• Louis Morel: Nos martyrs de Chine, Bruxelles, 1961
• Jean-Marie Planchet: Documents dur les martyrs de Pékin pendant da persécution des boxeurs, Pékin: Imprimerie des Lazaristes, 1923
• Diana Preston: The Boxer Rebellion: The Dramatic Story of China's War on Foreigners That Shook the World in the Summer of 1900, New York: Walker and Co., 2000. ISBN 9780802713612
• R. G. Tiedemann og Robert Bickers (redaktører): The Boxers, China, and the World, 2007, Lanham, MD: Rowman & Littlefield, ISBN 07425539572007
• R. G. Tiedemann: «Baptism of Fire: China's Christians and the Boxer Uprising of 1900», i International Bulletin of Missionary Research, 1. januar 2000. Nettutgave. Nettsted besøkt 28. februar 2008.
• Marina Warner: The Dragon Empress The Life and Times of Tz'u-hsi, 1835-1908, Empress Dowager of China, Vintage, UK, US 1993, ISBN 0-09-916591-0
• Salvatore Zavarella: «Martyrs leave China Heritage of Faith», i L'Osservatore Romano av 28. august 1996. Arkivert 26. februar 2008 hos Wayback Machine. Nettversjon. Nettsted besøkt 28. februar 2008.