David Hume
David Hume (født 26. apriljul./ 7. mai 1711greg. i Edinburgh i Skottland, død 25. august 1776 samme sted) var en britisk filosof, økonom og historiker. Han er ansett som en av de viktigste skikkelsene i den vestlige filosofis historie og den skotske opplysningstiden. Selv om de siste års interesser for Humes arbeider er sentrert rundt hans filosofiske verker, var det som historiker at han først ble berømt. Hans verk History of England var standardverket for den engelske historie i seksti-sytti år helt til utgivelsen av History of England[10] av T. B. Macaulay.[11] Han var, med sin ide om mennesket som et uhyre avansert dyr, i en tid da oppfatningen om mennesket skapt i Guds bilde var nærmest enerådende, en av mange forløpere for Darwins evolusjonsteori.
Mange ser hovedsakelig på den humeanske filosofien som en form for dyp skeptisisme, men andre hevder at naturalismen er en like sentral del av hans tanker. Humes tilhengere har hatt en tendens til å pendle fra de som legger vekt på det skeptiske elementet, som for eksempel de logiske positivistene, og de som fremhever de naturalistiske elementene, som for eksempel Don Garrett, Norman Kemp Smith, Kerri Skinner, Barry Stroud og Galen Strawson.
Hume ble sterkt påvirket av empiristene John Locke og George Berkeley, sammen med flere franskspråklige forfattere, blant annet Pierre Bayle, og flere skikkelser i det engelskspråklige intellektuelle landskapet, deriblant Isaac Newton, Samuel Clarke, Francis Hutcheson, Adam Smith og Joseph Butler.[12]
Filosofi
Hume var empirist. Det vil si han mente all erfaring kom gjennom sansene. Han utviklet en empiri i den mest konsekvente form. Han var også kjent for sine teorier om estetikk. I hans essay Of the Standard Of Taste forsøker han å legge et grunnlag for å kunne diskutere god og dårlig smak.
Hans mest kjente verk, A Treatise of Human Nature (1739), regnes som en milepæl innen filosofi. Da det kom ut, var det få som så hvor radikalt det var. Ti-tolv år senere skrev han to bøker, Enquiry concerning Human Understanding og Enquiry concering the Principle of Morals, som hentet materiale fra hovedverket. Disse gav en noe enklere framstilling av hans filosofi, noe som førte til at han ble mer kjent og anerkjent i sin samtid, både i det faglige miljøet og samfunnet generelt.
Hume hevdet at normative utsagn er meningsløse, og at det ikke er mulig å sette etiske normer. Følgende Hume-sitat om er/bør-problemet illustrerer dette: «det er ikke mot fornuften å foretrekke hele verden ødelagt fremfor at jeg risper meg i fingeren. Det er ikke mot fornuften at jeg velger min totale ruin for å forhindre det minste ubehag for en person som er meg helt ukjent.»
Hume mente at ved å undersøke hva mennesker anser som godt og hvordan gode mennesker oppfører seg, kan man konstruere en etikk ut ifra dette.
Hume mente dessuten at alle har en automatisk medfølelse for andre mennesker, en «fellow feeling». Denne egenskapen er medfødt, den er et slags instinkt, og den er basis for all moral. «Fellow feeling» består i en fundamental følelse av sympati for andre mennesker. Det er denne medfødte følelsen som gjør at vi gleder oss når det går andre godt i en sak, selv om vi ikke er personlig involvert i den. Det er dette Hume bruker som kriterium for en god handling: En handling er god dersom vi kan gledes over utfallet selv om handlingen ikke angår oss selv.
Ifølge Hume får man svar på de etiske problemstillinger ved å studere historiske personligheter. Slik finner man ut om de levde riktig eller galt, og dette er den eneste normen man kan ha.
Utdanning
Hume utviklet i sine politiske resonnementer mange økonomiske idéer som har hatt stor betydning for nasjonaløkonomien, som idéer om privat eiendom, inflasjon og utenrikshandel.
Hume trodde ikke, til forskjell fra John Locke, at privateiendom var en naturlig rettighet, men mente derimot at den er legitim utelukkende fordi jordens ressurser er begrensede. Dersom alle ressurser var ubegrensede og allment tilgjengelige så skulle privat eierskap ikke være berettiget. På det punktet overensstemmer Humes tenkning til dels med den tyske filosofen Karl Marx, som tenkte seg at kommunismen skulle være mulig kun under en høy utvikling av produksjonsmidlene og dermed en stort overflod av ressurser. Hume mente at en ujevn ressursfordeling var noe positivt, ettersom fullstendig jamlikhet i denne forstand ville ha utryddet driftigheten og flittigheten og dermed lede til fattigdom.
Hume anså at utenrikshandel stimulerte et lands økonomiske vekst. Han betraktet ikke verdens samlede handelsvarer som en begrenset mengde ettersom land kan gavnes av sine nabolands velstand som medlemmer i en velstående folkegruppe. Synkende utenriks etterspørsel anså han ikke som særskilt farlig ettersom ett land aldri i lengden kan bibeholde en ledende handlingsposisjon.[trenger referanse]
Hume brøt med den merkantilistiske tenkning med sin idé om «price specie flow mechanism», noe som forenklet betyr at når ett land øker importen av gull så fører dette til prisinflasjon, og denne prisinflasjon tvinger ut andre land fra byttehandel som den tidligere kunne være med på. Dette resulterer i en nedgang av gullimporten i det lange løp.
For å illustrere dette resonnementet, spurte han retorisk om hva som ville skje dersom en god engel ville snike seg inn i hele folkets bankkonti, lommebøker og gullforsyninger og doble deres mengde med gull.[13] Svaret hans var at dette også ville føre at prisene dobles, og at pengene dermed ikke har noen økt reel verdi.[13]
Hume formulerte også en teori om positiv inflasjon. Han anså at en økende pengemengde ville øke produksjonen på kort sikt. Dette skyldes en glime mellom den økte pengemengde og prisnivåene. Resultatet blir at prisene til å begynne med ikke stiger, og eventuelt ikke stiger overhodet.
Utvalgte verk
- A Treatise of Human Nature (1739)
- Enquiries Concerning Human understanding and concerning the principles of morals (1777)
(Deler av begge disse verkene er gitt ut på Pax forlag (1968) i utvalg ved Magne Malmanger).
Se også
Referanser
- ^ ESBE / Jum, David, kildekvalitet uspesifisert kalender, antatt juliansk, «Родился в Эдинбурге 26 апреля 1711 г.»[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hume, David (1711-1776) (DNB00), kildekvalitet specified date of Julian calendar, «... born at Edinburgh 26 April (O.S.) 1711,»[Hentet fra Wikidata]
- ^ EB-11 / Hume, David, kildekvalitet specified date of Julian calendar, «... was born at Edinburgh, on the 26th of April (O.S.) 1711.»[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ BeWeb, BeWeB person-ID 1907, besøkt 13. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija ID 27345[Hentet fra Wikidata]
- ^ Internet Philosophy Ontology project, InPhO ID thinker/3256, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ The History of England from the Acession of James II, fem volum (1848) [1] Arkivert 14. oktober 2004 hos Wayback Machine., [2] Arkivert 14. oktober 2004 hos Wayback Machine., [3] Arkivert 14. oktober 2004 hos Wayback Machine., [4] Arkivert 14. oktober 2004 hos Wayback Machine., [5] Arkivert 14. oktober 2004 hos Wayback Machine.
- ^ Norton, D.F. (Ed.) (1993) The Cambridge Companion to Hume Cambridge University Press, Cambridge. p. 211
- ^ I introduksjonen til hans A Treatise of Human Nature nevner Hume «Mr Locke, Lord Shaftesbury, Dr Mandeville, Mr Hutcheson, Dr Butler,» etc. «som filosofer som har gitt menneskets vitenskap et nytt fotfeste, har gitt oppmerksomhet og vekket offentlighetens nysgjerrighet».
- ^ a b Rothbard, Murray N. (1964). What Has Government Done to Our Money?. Colorado: Pine Tree Press. s. 18. ISBN 978-0945466444.