Deutsche Demokratische Partei

Deutsche Demokratische Partei
Land		Weimarrepublikken
Leder(e)		Erich Koch-Weser (1924–oktober 1930), Carl Wilhelm Petersen (1919–1924), Friedrich Naumann (juli 1919–24. august 1919)
Grunnlagt		1918
Nedlagt		1933
Erstatter		Fortschrittliche Volkspartei
Etterfulgt av		Deutsche Staatspartei
Hovedkvarter		Berlin
Antall medlemmer		900 000 (1920)
Ideologi		Liberalisme republikanisme sosialliberalisme
Politisk posisjon		Sentrum
Deutsche Demokratische Partei på Commons

Deutsche Demokratische Partei (det tyske demokratiske parti, DDP, fra 1930 Deutsche Staatspartei (DStP)) var et tysk sosialliberalt politisk parti under Weimarrepublikken. Det eksisterte fra 20. november 1918 til 1933. Mot slutten hadde det både avskallet mesteparten av sine velgere og beveget seg kraftig i nasjonalistisk retning.

Historie

Partiet hadde sitt utgangspunkt i Fortschrittliche Volkspartei og de nasjonalliberale. Avvisningen av Gustav Stresemann, som dermed dannet det høyreorienterte Deutsche Volkspartei (DVP), la grunnlaget for splittelsen blant tyske liberale. DDPs program inneholdt både liberalt og sosialt tankegods. Dets tilhengere og medlemmer var i særlig grad rekruttert fra frie yrker, lærere og universitetsansatte. Partiet var dominert av protestanter.

Partiets høyborger var i Berlin, Potsdam, Schleswig-Holstein, i området Weser-Ems og særlig i Hamburg, hvor en av dets partiledere, Carl Petersen i mange år var Erster Bürgermeister og dermed regjeringssjef. Andre fremstående medlemmer av DDP var utenriksminister Walther Rathenau, Friedrich Naumann, Theodor Heuss, Thomas Dehler, Albert Einstein, Thomas Mann, Theodor Wolff, nobelprisvinneren Ludwig Quidde, pasifisten Hellmut von Gerlach, Eduard Hamm, Weimar-forfatningens far Hugo Preuss, Anton Erkelenz, riksjustisminister Erich Koch-Weser, Frankfurts overborgermester Ludwig Landmann, riksdagsmannen Ernst Lemmer, den senere statsministeren i Baden-Württemberg Reinhold Maier samt kortvarig sosiologen Max Weber.

DDP var en av de mest bestemte forkjemperne for Weimarrepublikken.

Ved valgene til nasjonalforsamlingen i 1918 kom DDP opp i drøye 18 %, og dannet sammen med SPD og Zentrum den såkalte Weimarer Koalition. Til tross for stadig synkende velgeroppslutning kunne DDP lenge utøve en stor politisk tyngde. For det første bidro partiet ved sin mellomposisjon mellom SPD og Zentrum å stabilisere Weimarer Koalition i Tyskland og særlig i Preussen. For det annet dannet partiets medlemmer et viktig personalreservoar for høye stillinger i den offentlige forvaltning. Intet annet parti kunne på denne tid i samme utstrekning stille embedsmenn til disposisjon som både hadde en egnet faglig utdannelse og som var tro mot Weimarrepublikken.

Allerede fra 1920 tapte partiet i stor utstrekning stemmer til DVP, DNVP og forskjellige interessepartier. Dermed tapte partiapparatet medlemsstyrke, finansiell styrke og publikasjonsorganer. Betydelige aviser som Vossische Zeitung eller Frankfurter Zeitung stod riktig nok DDP nært, men partiet klarte aldri å etablere noe viktig eget partiorgan som Vorwärts (SPD) eller senere Völkischer Beobachter (NSDAP). I offentligheten festnet den - faktisk feilaktige - oppfatning at DDP var storkapitalens parti. I senere år utnyttet NSDAP dette ved å bakvaske DDP som Jødepartiet.

I 1930 forente DDP seg (og tapte samtidig sin venstre fløy) med Volksnationale Reichsvereinigung, nærmere bestemt Arthur Mahrauns («Jungdeutscher Orden») og ble del av Deutsche Staatspartei. Selv om forbindelsen falt sammen allerede i 1930, beholdt det navnet til 1933.

Fra 1932 var DDP med på fleste regjeringsdannelser, men fikk ved riksdagsvalgene bare ca 1 % av stemmene og sank dermed ned i betydningsløsheten. Velgerne de tapte gikk for det meste over til nazistene. Nasjonalsosialistene gjennomtvang partiets oppløsning, som fant sted 28. juni 1933.

Valgresultater for DDP/DStP

Referanser