Draug (vesen)

En draug, oftest omtalt i bestemt form draugen, er et overnaturlig vesen som forekommer i sagn langs kysten av Norge. Draugen var opprinnelig en død person, en dauing, enten han bodde i haugen (på norrønt kalt haugbúi) eller dro ut for å hjemsøke de levende. I seinere folketro ble det vanlig å begrense skikkelsen til et gjenferd av en død fisker som hadde drevet på havet, og som ikke var begravet i kristen jord. Det ble sagt at han bar skinnhyre, men hadde en tangvase til hode, seilte i en halv båt med spjærede seil og varslet død for dem som så ham eller endog ville trekke dem ned.

Drauger i sagn og fortellinger

Eventyrtegneren Theodor Kittelsens Sjøtrollet fra 1887 viser en skapning som har flere fellestrekk med det druknede gjenferdet draugen. Kittelsen har for øvrig en egen tegning av draugen som en dauing i fiskerhyre.

Selve ordet draug er hentet fra det norrøne ordet draugr, som opprinnelig kunne bety gjenferdet til en hvilken som helst avdød. Ordet har samme indoeuropeiske roten med betydningen «å skade, svike» som andre leddet i ordet «bedrag».[1] I noen dialekter brukes ordet fortsatt slik, og det skilles mellom land-draug og hav-draug. I norrøn saga vil en finne referanser SOS til land-drauger av denne typen. Mest kjent er fortellingen om Glåm, fra Grette Åsmundssons saga, som kommer til gards hver julekveld og uroer de som bor der. Glåm var en trell som ble gravlagt i en steinrøys i nærheten, og hjemsøker området i skikkelse av en draug. I sagaen framstår han som et blånet lik, som har krefter nok til å legge en forbannelse over sagahelten.

Senere har ordet hovedsakelig kommet til å stå for en ånd på sjøen. Denne utviklingen skyldes delvis de mange og populære folkloristiske fortellingene til Jonas Lie på 1870-, 80- og 90-tallet, basert på overtro fra Nord-Norge, som har skapt det moderne bildet av draugen. Arne Garborg refererer til drauger i diktsyklusen Haugtussa fra 1895, men disse draugene kommer fra kirkegården for å plage Veslemøy.

Havdraugen kunne varsle dødsfall eller ulykker. Han beskrives av og til som en sjømann uten hode som sitter i en halv båt. Han utstøter et isnende skrik når han viser seg. De fleste som opplevde møtet med Draugen døde, men det finnes også en historie fra Nord-Norge om en nordlending som beseirer Draugen:

Det var Julaften, og Ola var på tur ned til båthusene for å hente bøtta med brennevin da han så Draugen sitte på bøtta og se utover havet. Ola var kjent for sitt mot (og han hadde drukket litt fra før også), og han tok en spiss stokk han brukte å fiske flyndre med, og han stakk Draugen i ryggen så han for utover havet. Denne kvelden ble en kamp på liv og død, og Ola sprang for livet over kirkegården med Draugen i hælene. Ola ropte: Alle kristne sjeler som hviler her, reis dere til kamp mot dette uhyret. Da Ola og de andre i bygden kom til kirken neste dag, var gravkistene åpne og kirken dekket av sjøgress. Åndene hadde vunnet kampen, og Draugen kom aldri tilbake til området.

Fortellingen er et vandresagn som vanligvis går under tittelen Sjødraugane og landdraugane.

Det finnes også en historie fra Trøndelag som forteller om hvordan et lik på stranden ble noe to Drauger kranglet om.

Den nynorske begrepsbruken, som gjerne skiller seg fra bokmålsbruken ved bedre tilknytning til det norrøne, definerer fremdeles draugen først og fremst som en atterganger. Ola Raknes kunne derfor definere en vampyr som en «Blodsugar-draug» i sin engelsk-norske ordbok.

Moderne varianter (utvalg)

KNM «Draug» var en av tre norske jagere (destroyere) i «Draug»-klassen. Skipet var i tjeneste for den norske marinen 1908-1944.

Oppkalling (utvalg)

Sagnskikkelsen Draugen har gitt navn til flere produkter, foretak og ting i nyere tid:

Referanser

  1. ^ Jostein Fet: Stemmar frå ei fjern tid (s. 153), Samlaget, Oslo 2014, ISBN 978-82-521-8426-6
  2. ^ «Draugen». red thread games (engelsk). Besøkt 28. januar 2019. 

Se også