Fabel

For det norske bandet, se Fabel. For den norske filmen, se Fabel (film)
I Esops fabel om nordavinden og sola har naturelementene og -kreftene blitt besjelet og fått menneskelige egenskaper; illustrasjonen av Milo Winter viser hvordan den antropomorfe vinden forgjeves forsøker å rive kappen av en vandringsmann.
Syrisk illustrasjon fra 1354 av en scene fra Panchatantra, en klassisk samling indiske dyrefabler: haren som lurer elefanten med speilbildet av månen.
Fabler inneholder ofte en tydelig moral eller et pedagogisk poeng. «Å gjøre noen en bjørnetjeneste» vil si å skade den en skal hjelpe eller å gjøre vondt verre. Det ordspråkliknende uttrykket stammer fra Jean de La Fontaines fabel om bjørnen som drepte sin sovende herre da den ville slå ihjel en flue på nesa hans. Illustrasjonen er laget av Gustave Doré.

Fabel (fra latin fabula, eldre romersk ord for «drama»,[1] men betyr også «fortelling», fra verbet fari, å fortelle) er en betegnelse for en kort fortelling med en satirisk eller moralistisk handling, ofte i form av allegorier, og ofte med dyr i hovedrollen som personifikasjoner av menneskelige egenskaper, laster eller dyder. Fabelen tjener som belærende underholdning.

Historie

Dyrefabelen har urgamle røtter og er utbredt over hele verden. Rundt år 500 skal en slave ved navn Æsop ha skrevet ned fabler. At han omtales som slave, er interessant fordi fabler tar parti for den svake part. På latin er det fabelmotiver i Lucilius' og Horats' satirer, mens den frigivne Gaius Julius Phaedrus[2] gjenfortalte greske prosafabler på jambiske vers.[3]

Så populære var dyrefablene at det opprinnelige franske ordet for rev, goupil,[4] ble fortrengt av fabelrevens navn, renard (Reynhard), og hanen Chantecler fra samme fabel er fortsatt et kjært fransk symbol.[5]

Andre betydninger

«Fabel» kan i litteraturteoretiske sammenhenger bety fortellingens plott. Dette kan spores tilbake til Aristoteles, som benytter dette begrepet når han i Poetikken, kapittel 4, sier «Etterligningen av handlingen heter fabelen (mythos); med fabel (mythos) mener jeg sammenføyningen av begivenhetene i tragedien.»[6]

Ordet «fabelaktig» er i de siste århundrene blitt synonymt med «fantastisk» (i betydningen ikke til å tro på), men den litterære konteksten henger fortsatt ved: En forfatter av fabler kan bli kalt for en «fabulist». En som fabulerer, er en som dikter opp en fantasifull, overraskende fortelling.

Den samme opprinnelsen har det franske ordet fabliau,[7] en middelaldersk fortelling på vers med et humoristisk eller satirisk preg. Hovedfiguren kunne være Reven Reynard som er en luring, en trickster. Fabler er samfunnskritiske av karakter og gir stemme til den svake part og de undertrykte.[8]

Kjente fabulister

Noen moderne fabulister

Noen kjente fabler

Referanser

  1. ^ Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 227), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-11663-6
  2. ^ Phaedrus
  3. ^ https://books.google.co.uk/books?id=2I4QAwAAQBAJ&printsec=frontcover#v=onepage&q&f=false
  4. ^ https://www.wordsense.eu/goupil/
  5. ^ Hanen Chantecler
  6. ^ https://snl.no/fabel
  7. ^ https://www.britannica.com/art/fabliau
  8. ^ Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 83)

Se også

Eksterne lenker