Filaret Denysenko
Filaret av Kyiv | |||
---|---|---|---|
Født | 23. jan. 1929 (95 år) Blahodatne | ||
Beskjeftigelse | Ortodoks prest, oversetter, universitetslærer, Orthodox theologian | ||
Embete | |||
Akademisk grad | Teologisk doktorgrad | ||
Utdannet ved | Moskvas teologiske akademi Teologisk seminar i Odessa (–1948) | ||
Nasjonalitet | Sovjetunionen Ukraina | ||
Utmerkelser | 11 oppføringer
Arbeidets røde fanes orden
Ordenen folkenes vennskap Det ukrainske ministerråds ærespris 1. klasse av Ukrainas fortjenstorden Frihetsordenen Ivan Mazepa-korset 1. klasse av Jaroslav den vises orden Æresborger av Kiev Æresdoktor ved Det protestantiske teologiske fakultet ved Karlsuniversitetet i Praha (1986)[1] Helt av Ukraina, Statens orden Helt av Ukraina | ||
Signatur | |||
Filaret (ukrainsk Філарет, russisk Филарет; borgerlig navn Mykhajlo Antonovytsj Denysenko [ukrainsk Михайло Антонович Денисенко] resp. Mikhail Antonovitsj Denisenko [russisk Михаил Антонович Денисенко]; født 23. januar 1929 i Blagodatne, Ukraina) er den tidligere russisk-ortodokse metropolitten av Kyiv (1966–1992), som nå er overhodet for en konkurrerende kirke, den ukrainsk-ortodokse kirke (Kyiv-patriarkatet) (1995–d.d.). Som sådan innehar han tittelen patriark av Kyiv og hele Rus-Ukraina.
Liv og virke
Filaret ble munk i 1950, presteviet i 1951 og bispeviet i 1962. I 1966 ble han – som den første ukrainskfødte på over 150 år[trenger referanse] – utnevnt til russisk-ortodoks erkeepark av Kyiv og Galicia og eksark av Ukraina. Som innehaver av en av Moskva-patriarkatets viktigste bispetitler ble han samtidig fast medlem av kirkas hellige synode. To år senere ble Filaret opphøyd til metropolitt. I sin tid som leder for den russisk-ortodokse kirke i Ukraina forsvarte han kirkas enhet og undertrykte andre kirker, som den ukrainsk-katolske kirke og den ukrainske autokefale ortodokse kirke.[trenger referanse]
Etter patriark Pimens død i 1990 var Filaret én av tre kandidater (og forhåndsfavoritt[trenger referanse]) til patriarken av Moskva og hele Russland, men tapte valget mot metropolitt Aleksej av Leningrad. Filaret stilte seg deretter i spissen for bevegelsen for å få oppretta en selvstendig kirke i et selvstendig Ukraina. Et kirkemøte i 1991, der alle ukrainske bispedømmer og klostre var representert, vedtok enstemmig at den ukrainske kirka skulle bli autokefal, og Filaret dens primas. Den russisk-ortodokse kirke behandla den ukrainske søknaden om autokefali på et bispemøte i 1992, men avslo den. På det samme møtet ble Filaret anklaga for diverse forhold som gjorde ham uskikka som biskop (bl.a. samboerskap), og han gikk med på å trekke seg.
Tilbake i Kyiv trakk Filaret tilbake sin erklæring om å gå av, fordi den var gitt under press. Den russisk-ortodokse kirke innkalte imidlertid til et ukrainsk mot-kirkemøte i Kharkiv, der Volodomyr Sabodan ble valgt til Filarets etterfølger. Filarets tilhengere gikk derpå sammen med den ukrainske autokefale ortodokse kirke under patriark Mstyslavs ledelse, for å danne den ukrainsk-ortodokse kirke (Kyiv-patriarkatet). Også den nye kirka ble leda av Mstyslav, mens Filaret fungerte som patriarkens stedfortreder. Den russisk-ortodokse kirke reagerte ved å degradere Filaret til munk, dvs. frakjenne ham bispe- og prestetittelen.
Patriark Mstyslav døde allerede året etter, hvorpå de to kirkene som hadde vært under hans ledelse, igjen brøt med hverandre. Volodymyr Romanjuk ble ny patriark av den ukrainsk-ortodokse kirke (Kyiv-patriarkatet), og Filaret fortsatte som hans stedfortreder. Etter Volodymyrs død i 1995 ble Filaret valgt til den tredje patriarken av Kyiv og hele Rus-Ukraina. Den russisk-ortodokse synoden ekskommuniserte Filaret i 1997 for «skismatisk virksomhet». Den ukrainsk-ortodokse kirke (Kyiv-patriarkatet) anser denne beslutninga, som degraderinga fem år tidligere, for ugyldig.
Referanser
- ^ Sto let evangelické teologické fakulty v Praze, side(r) 246, kramerius.cuni.cz[Hentet fra Wikidata]