Formel 3
- For den pågående sesongen, se Formel 3-sesongen 2024.
| |
|---|---|
| Kategori | Formelracing |
| Land | Internasjonalt |
| Første sesong | 1950 (mesterskapet: 2021) |
| Regjerende førermester |  Gabriel Bortoleto
|
| Regjerende lagmester |  Prema Racing
|
| Nettsted | www |
 Pågående sesong
| |
Formel 3 (forkortet F3) er en klasse innen formelbil-racing som reguleres av Det internasjonale bilsportforbundet (FIA). Det internasjonale mesterskapet i Formel 3 er det tredje høyeste nivået i FIAs Global Pathway, et program som hjelper førere på veien til Formel 1. Mesterskapet startet i 2019 som en støtteserie til mesterskapene i Formel 1 og Formel 2, og er et resultat av sammenslåingen av GP3-serien og det europeiske mesterskapet i Formel 3. I tillegg arrangeres det en rekke regionale mesterskap i Formel 3-klassen under navnet Formula Regional, samt W-serien.
Historie
Formel 3 ble vedtatt av FIA i 1950, og besto da av biler med et lettvekts rørsjassi drevet av motorsykkel-motorer med slagvolum på 500 cc (spesielt Norton og JAP). 500 cc-formelen utviklet seg i 1946, og stammet opprinnelig fra den rimelige «spesial»-racingen som ble organisert av entusiaster i Bristol, England, like før andre verdenskrig. Britisk motorsport kom sakte i gang igjen etter krigen, delvis som følge av bensinrasjoneringen som vedvarte i mange år, og hjemmebygde biler var ment å være tilgjengelig for «ubemidlede entusiaster». Det første billøpet etter krigen i Storbritannia ble organisert av VSCC i juli 1947 på RAF Gransden Lodge, og 500 cc-biler var den eneste etterkrigsklassen som kjørte den dagen. Løpet ble vunnet av Eric Brandon i en Cooper Prototype (T2).
Cooper dominerte etterhvert denne formelklassen med masseproduserte biler, og inntektene dette genererte gjorde selskapet i stand til å utvikle seg i retning av de høyere formelklassene. Andre kjente merker var Kieft, JBS og Emeryson i England, og Effyh, Monopoletta og Scampolo i Europa. I likhet med de fleste av de 500 bilbyggerne bestemte John Cooper seg for å plassere motoren midt i bilen, med bakhjulsdrift. Årsaken til dette lå hovedsakelig i praktiske begrensinger på grunn av kjededrift, men det ga også bilene eksepsjonelt gode kjøreegenskaper, noe som etter hvert førte til midtmotor-revolusjonen innen formelbilracing som helhet.
-
1949: Monopoletta-BMW -
1950: Cooper Formula 500, Bakaksling og Norton Manx-motor -
1960-tallet: Tecno -
1970-tallet: Ralt RT 1
500 cc-formelen var den vanligste veien inn til racing for førere på begynnelsen og midten av 1950-tallet, og stjerneførere som Stirling Moss fortsatte å kjøre enkelte Formel 3-løp også under sine karrierer i Formel 1. Andre kjente 500 cc Formel 3-førere var Stuart Lewis-Evans, Ivor Bueb, Jim Russell, Peter Collins, Don Parker, Ken Tyrrell og Bernie Ecclestone.
Don Parker var den mestvinnende Formel 3-føreren på denne tiden. Selv om han var 41 år gammel da han kom inn i bilracing i 1949, vant han i alt 126 Formel 3-løp, og han ble beskrevet som «den mest suksessrike F3-føreren i historien» i magasinet Motor Sport i 1998. Selv om Stirling Moss allerede var en stjerne i 1953, slo Parker han oftere enn noen annen fører, og han ble Formel 3-mester i 1952 og 1953. I 1954 gikk han glipp av tittelen med bare et halvt poengs margin, men tok tittelen for tredje gang i 1959, før han la opp som fører etter sesongen.
I siste halvdel av 1950-tallet ble 500 cc Formel 3 mindre populært på internasjonalt nivå, men fortsatte på nasjonalt nivå inn i 1960-tallet, før det etterhvert ble overskygget av Formel Junior der bilene hadde motorer på 1000 til 1100 cc.
En enliters Formel 3-kategori for firesylindrede forgassermotorer, med sterkt trimmede produksjonsmotorer, ble introdusert i 1964. Kategorien var basert på Formel Junior-reglementet og vedvarte til året 1970. Disse motorene pleide å kjøre på veldig høyt turtall og ble vanligvis kalt «screamers». Formel 3-løpene ble på denne tiden dominert av Brabham, Lotus og Tecno, samt March fra 1970. De første Formel 3-sjassiene var ofte basert på Formel Junior-design, men utviklet seg raskt videre.
I 1971 ble det innført et nytt reglement som tillot motorer på 1600 cc med begrenset luftinntak. Sesongene 1971–73 ble kjørt med disse bilene, og etterhvert begynte aerodynamikk å bli mer viktig. Toliters- motorer ble innført fra 1974, fremdeles med begrenset luftinntak. På 2010-tallet var motorreglementet for Formel 3 fortsatt i hovedsak uforandret, noe som representerer et bemerkelsesverdig tilfelle av stabilitet innen racingreglementer.
Konstruktører som Lotus og Brabham forsvant etterhvert fra Formel 3 for å konsentrere seg om Formel 1. På 1970-tallet var de viktigste Formel 3-konstruktørene Alpine, Lola, March, Modus, GRD, Ralt og Ensign Racing.
-
1980-tallet: Ralt RT 3 -
Tidlig 1990-tall: Reynard 903 -
2000-tallet: Dallara F305
Innen 1980-tallet hadde imidlertid Formel 3 utviklet seg langt fra sin ydmyke opprinnelse, til noe som lå nær opp til formelen slik den er idag. Det ble sett på som det viktigste treningsområdet for framtidige Formel 1-førere, og mange av dem hoppet over Formel 2 og gikk rett fra Formel 3 til Grand Prix-racing. Chassisene ble mer og mer sofistikert, i likhet med i de høyere formelklassene, og chassis i karbonfiber ble innført fra midten av 1980-tallet.
Historisk sett hadde March (fram til 1981), Ralt (til først på 1990-tallet) og Reynard (1985–1992) vært de viktigste chassisfabrikantene i toliters Formel 3, med Martini ganske sterke i Frankrike. På midten av 1980-tallet var Reynard pionerer innen bruk av karbonfiber som erstatning for de tradisjonelle monocoque-strukturene i aluminium eller stål. Først på 1990-tallet rettet imidlertid den italienske chassisprodusenten Dallara sin oppmerksomhet mot Formel 3, etter et mislykket Formel 1-prosjekt, og utslettet alle de andre merkene med sin F393. I løpet av et par år ble dette chassiset ansett som en forutsetning for å være konkurransedyktig, og idag er Dallara-chassis allestedsnærværende i formelen. For å holde kostnadene nede har chassisene deres hatt en treårig livssyklus, med bare mindre årlige oppdateringer. For F308-chassiset, som ble innført i 2008, ble det imidlertid enighet om å utvide livssyklusen til fire år, for å hjelpe teamene gjennom den økonomiske tilbakegangen, og det ble først erstattet i 2012 med det nye F312-chassiset. Mange av Formel 3-mesterskapene, spesielt den britiske serien, har også en sekundær klasse for biler fra den forrige livssyklusen, for derved å tilby et rimelig inngangspunkt for mindre team og førere med liten finansiell backing.
Formel 3-biler
Bilene i Formel 3 består av et monocoque chassis med slicksdekk og vinger foran og bak. De aller fleste Formel 3-bilene idag produseres av Dallara, men et mindre antall lages også av Mygale, Lola, Arttech og SLC. I mange mindre racingserier og amatørserier blir eldre biler også ofte brukt. For å øke deltakelsen er disse seriene som regel inndelt i to eller flere klasser.
Motorene i Formel 3 er alle 2-liters, firesylindrede motorer uten turbo. Motorene må være bygget på ei motorblokk av produksjonmodell («stock block»), og må ofte forsegles av løpsledelsen slik at ingen privat trimming kan foretas. De mest populære motorene har vært Honda (preparert av Mugen), Volkswagen, Alfa Romeo og Renault. Per 2012 dominerer HWA-trimmede Mercedes- og Volkswagenmotorer de britiske og europeiske mesterskapene, mens Mugen, TOM'S–Toyota, Opel og Fiat også blir brukt av noen team.
Reglement
- Bredde: 1850 mm maksimum
- Akselavstand: 2000 mm minimum
- Spor: 1200 mm minimum
- Vekt: 550 kg minimum
- Aktivt hjuloppheng, telemetri og antispinn er forbudt
- Kun to-hjuls styring er tillatt
- Kun drift på to-hjul er tillatt
- Manuell girkasse, seks gir forover og et i revers
- Uborede stålbremser
- Hjul: Bredde 292 mm, diameter 330 mm maksimum
- Drivstoff fra en enkelt leverandør, av type sammenlignbar med bensin til vanlig bruk
- 2000 cm3 produksjonsmotorer med luftinntak begrenset til 26 mm, herav rundt 150 kW mellom 5000 og 7400 r/min
Mesterskap og serier
Før 2019 var det ikke et hovedmesterskap i Formel 3. På 1970-tallet og først på 1980-tallet var det Europeiske Formel 3-mesterskapet og det britiske Formel 3-mesterskapet (etter at de tidligere konkurrerende seriene ble slått sammen til én serie på 1970-tallet) de mest framtredende, og mange framtidige Formel 1-mestere kom fra disse seriene. Frankrike, Tyskland og Italia hadde også viktige regionale serier. Til å begynne med var interessen for disse mesterskapene underordnet nasjonale formelserier, som Formel Renault i Frankrike og Formel Super Vee i Tyskland, men gradvis fikk Formel 3-seriene økende tilslutning. Den italienske serien tenderte til å tiltrekke seg eldre førere som kom rett over fra gokart, mens det i andre land var mer vanlig å gå videre til F3 etter noen år i mindre formelbilserier. Det europeiske mesterskapet døde ut på midten av 1980-tallet og de nasjonale mesterskapene ble tilsvarende mer viktige. Fra 2003 ble de franske og tyske F3-mesterskapene, som begge led under mangel på konkurransedyktige deltakere, slått sammen for å gjenopprette Formel 3 Euro Series. I 2013 ble Euro Series innlemmet i det europeiske mesterskapet, som igjen ble innlemmet i verdensmesterskapet etter 2018-sesongen.
Formel 3 Sudamericana, som har løp i Brasil, Argentina og Uruguay, og som nå har den kraftigste motoren av alle Formel 3-seriene, var kjent for å produsere utmerkede førere som gikk videre til det britiske mesterskapet for å finpusse sine ferdigheter. Det japanske Formel 3-mesterskapet ble kjørt fra 1979 til 2019 og har sett senere Formel 1-førere som Jacques Villeneuve, Adrian Sutil og Pedro de la Rosa blant sine førere.
Spesielle løp
I tillegg til de mange nasjonale mesterskapene er Formel 3 også kjent for større løp utenom mesterskapene, som typisk inkluderer førere fra de nasjonale seriene. Det best kjente av disse løpene er Macaos Grand Prix. Det første Formel 3 Grand Prix-løpet i Macao ble holdt i 1983 og ble vunnet av Ayrton Senna, og blant øvrige vinnere er Michael Schumacher, David Coulthard, Ralf Schumacher og Takuma Sato. Løpet markerer tradisjonelt slutten på Formel 3-sesongen, og har deltakelse av førere fra de fleste av de nasjonale seriene.
Andre store Formel 3-løp er Formel 3 Masters, som har vært kjørt siden 1991, vanligvis på Zandvoort, Paus Grand Prix, som ble kjørt fra 1999 til 2006, og igjen i 2011 og 2012, og gateløpet Korea Super Prix, som ble kjørt i Changwon fra 1999 til 2003. Monacos Formel 3 Grand Prix, som ble arrangert fra 1950 fram til 1997, var også et berømt spesialløp. Det ble også kjørt i 2005, da som en del av Formel 3 Euroseries.
Referanser
Eksterne lenker
- (en) Formula Three – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Offisielt nettsted
- Historien om Formel 3
