Geoffrey av Monmouth

Geoffrey av Monmouth
Merlin leser sine profetier for Vortigern, fra British Library manuskript Cotton Claudius B VII fra Geoffreys Prophetiae Merlini, ca. 1250-1270
Fødtca. 1100Rediger på Wikidata
Monmouth (Kingdom of Gwent)
Dødca. 1155[1][2]Rediger på Wikidata
Llandaff Cathedral (Kingdom of Morgannwg)
BeskjeftigelseLyriker, historiker, skribent, katolsk prest, katolsk biskop (1152–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Anglican Bishop of St Asaph (1152–1155)
  • biskop (1151–) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversity of Oxford
NasjonalitetKongeriket England
Kingdom of Glywysing
Geoffrey av Monmouth på Commons

Geoffrey av Monmouth (latin: Galfridus Monemutensis, Galfridus Arturus, Galfridus Artur, walisisk: Gruffudd ap Arthur, Sieffre o Fynwy) (født ca. 1100, død ca. 1155) var kronikør, skribent og katolsk biskop og er en av de fremste i utviklingen av britisk historiografi og popularisering av myten om kong Arthur. Han er best kjent for Historia Regum Britanniae («Historien om kongene i Britannia»), som ble meget lest i sin tid og sitert ukritisk fra til langt inn på 1500-tallet før den ble avvist som pseudohistorie,[3] Den innflytelsesrike boken, som blant annet William Shakespeare hentet inspirasjon fra, ble skrevet på latin, men ble oversatt til en rekke språk, også engelsk.

Etter å ha studert ved University of Oxford ble han erkediakon i Landaff og/eller i Monmouth. I 1152 ble han biskop av St Asaph bispedømme. Den første av hans bøker var Prophetia Merlini («Merlins profetier»), som ble skrevet før 1135. Boken er en serie apokalyptiske visjoner tilskrevet Merlin. Dette er første gang formen «Merlin» brukes. Det neste verket, som for ettertiden står som hans viktigste og mest kjente, var Historia Regum Britanniae (De britiske kongenes historie), skrevet omkring 1136. Det er en krønike over de tidligste britiske konger fram til de angelsaksiske konger i 600-tallet. Det er ingen tvil om at verket ikke er et historieverk i moderne forstand, men en fantasifull pseudohistorie; Geoffrey starter med trojanerne som grunnleggere at de britiske kongehusene. Krøniken har vært en viktig inspirasjonskilde for engelske nasjonallegender, ettersom den er den eldste bevarte tekst som nevner kong Arthur og Kong Lear. Det siste kjente verket er Vita Merlini (Merlins liv), skrevet mellom 1149 og 1151. I verket gjenforteller Geoffrey den tidligere Merlin-legenden fra den walisiske tradisjon. Som de andre bøkene av Geoffrey ble den skrevet på latin.

Biografi

Geoffrey var antagelig født en gang mellom 1100 og 1110[4] i Wales eller Welsh Marches (grenseområdene mellom Wales og England). Han må ha kommet i myndig alder ved 1129 da han er nedtegnet som vitne til et charter. I hans Historia refererer Geoffrey til seg selv som Galfridus Monumetensis, «Geoffrey av Monmouth», hvilket indikerer en betydningsfull forbindelse til Monmouth i Wales, og som kan være en referanse til hans fødested.[5] For sine samtidige var Geoffrey kjent som Galfridus Artur(us) eller varianter av dette.[4][5] «Arthur» i disse versjonene av navnet kan muligens indikere navnet på hans far, eller et tilnavn grunnet Geoffreys lærde interesser.[4] Tidligere forskere antok at Geoffrey var waliser eller i det minste snakket walisisk.[4] Imidlertid synes det som om hans kunnskap i walisisk har vært begrenset,[4] og det er i dag anerkjent at det ikke finnes noen virkelig bevis for at Geoffrey var waliser eller av cambro-normannisk avstamning, i motsetning til eksempelvis Gerald av Wales.[5] Det er sannsynlig at hans bakgrunn er fra den samme fransktalende eliten ved den walisiske grensen som andre skribenter i samtiden som Gerald av Wales og Walter Map, og Robert, 1. jarl av Gloucester, som Geoffrey dediserte versjoner av sin Historia Regum Britanniae til.[4] Det har blitt argumentert, blant annet av historikeren Frank Stenton, at Geoffreys foreldre kan ha tilhørt de mange bretonere som deltok i Vilhelm Is erobring av England i 1066 og deretter bosatte seg i den sørøstlige delen av Wales.[5] Monmouth ble kontrollert av bretonske herrer siden 1075[5] eller 1086[4] og navnene Galfridus og Arthur (om tolket som patronymisk var mer vanlige blant bretonere enn walisere.[5]

Han kan ha tjenestegjort en tid i et benediktinerkloster i Monmouth.[6] Imidlertid synes det som om han tilbrakte det meste av sitt liv utenfor Wales. Mellom 1129 og 1151 opptrer hans navn på seks chartere i området Oxford, tidvis titulert som magister («lærer»).[4] Han var antagelig andre kannik ved St. George's college, også kannik ved kirken der. Alle de chartere som er signert av Geoffrey ble også signert av Walter, erkediakon ved Oxford, også en kannik ved kirken der. Andre som også hyppig signerte de samme chartere var Ralph av Monmouth, en kannik av Lincoln.[4]

Den 21. februar 1152 vigslet erkebiskop Theobald av Bec Geoffrey som biskop av St Asaph i Wales etter at han hadde blitt ordinert som prest kun ti dager i forvegen. «Det er ingen bevis for at han noen gang besøkte sitt sete,» skrev Lewis Thorpe, «og faktisk gjorde krigføringen til Owain Gwynedd det meget usannsynlig.»[7] Han synes å ha dødd en gang mellom 25. desember 1154 og 24. desember 1155. I henhold til walisiske krøniker overtok hans tilsynelatende etterfølger i St Asaph posisjonen i 1165.[4]

Historia Regum Britanniae

Geoffrey skrev flere interessante tekster, alle på latin, samtidens språk for lærdom og litteratur i Europa. Hans fremste verk var Historia Regum Britanniae («Historien til kongene av Britannia»), og det verket som best kjent for dagens lesere. Det er den påståtte historien til Britannia, fra den første bosetningen til Brutus, en etterkommer av den trojanske helt Aineias, og fram til kong Cadwallader dør på 600-tallet. I fortellingen finnes Julius Cæsars to faktiske invasjoner av Britannia vevd inn, to konger Leir og Cymbeline, som senere ble udødeliggjort av William Shakespeare, og en av de første utviklede fortellinger om kong Arthur.

Geoffrey hevder i sin dedikasjon at boken egentlig er oversettelse av en «gammel bok i det britiske språk som fortalte på velordnet vis dådene til alle kongene i Britannia», og som ble gitt til ham Walter, erkediakon av Oxford. Moderne historikere har avvist denne påstanden.[8] Det er imidlertid mulig eller sannsynlig at erkediakonen Walter skaffet Geoffrey en del materiale på walisisk som bidro til å inspirere boken da Geoffreys posisjon og bekjentskap med erkediakonen ikke ville ha gjort det mulig for ham å fabrikkere denne påstanden rett ut.[9] Det meste av boken er basert på Historia Britonum, en walisisk historisk samling på latin fra 800-tallet, Bedas Historia ecclesiastica gentis Anglorum og Gildas' polemiske De excidio et conquestu Britanniae, utvidet med materiale fra den muntlige bardiske tradisjonen, slektslister og til sist bearbeidet og utvidet av Geoffreys egen fantasi.[10] I bytte for skriftmateriale for deres egne historier ga Robert av Torigni til Henry av Huntingdon en kopi av Historia Regum Britanniae og som både Robert som Henry benyttet ukritisk som autentisk historiske kilder for deres egne historieverker,[11] og på det viset ble en del av Geoffreys fiksjoner og pseudohistorie bygget inn i populære forestillinger om britisk historie.

Historia Regum Britanniae er i dag akseptert ikke som et historisk verk, men som et litterært verk om nasjonale myter som inneholder svært lite pålitelig historie. Det har siden ført til at mange moderne forskere til å si seg enig med William av Newburgh som skrev en gang rundt 1190 at «det er ganske klart at alt som denne mannen skrev om Arthur og hans etterfølgere, eller faktisk om hans etterfølgere fra Vortigern og framover, ble diktet opp, delvis av ham selv og delvis av andre.»[12] Andre på Geoffreys samtid var tilsvarende lite overbevist av hans «historie». Eksempelvis minnes Gerald av Wales erfaringen av en mann besatt av demoner: «Om onde ånder beklemte ham for mye, ble Johannesevangeliet plassert på hans bryst og da, som fugler, forsvant de øyeblikkelig, men når boken ble fjernet, Historien til britene av «Geoffrey Arthur» (som Geoffrey kalte seg selv) ble erstattet i dens sted, kom de tilbake i større antall, og forble i løpet av lengre tid enn vanlig i hans legeme og på boken.»[13]

Imidlertid ble hans bok i omfattende grad spredt over hele Vest-Europa i middelalderen. Acton Griscom har listet 186 bevarte manuskripter av boken i 1929, og andre har blitt identifisert siden, hvilket gjør Geoffreys bok til en bestselger i middelalderen.[14] Boken fikk også et betydelig etterliv i en rekke former, blant annet som oversettelser eller omforminger som i den anglo-normanniske Roman de Brut av Wace, den mellomengelske tekstsamlingen Layamons Brut og flere andre anonyme mellomwalisiske versjoner kjent som Brut y Brenhinedd («Kongenes Brut»).[15] hvor den generelt ble antatt å være en faktisk historie framfor en oppdiktet fiksjon.

Andre skrifter

Det tidligste av Geoffreys skrifter som kom var antagelig Prophetiae Merlini («Merlins profetier») som han skrev en gang før 1135 og som synes både å være uavhengig og bli benyttet i Historia Regum Britanniae. Det består av rekke uklare profetiske ytringer tilskrevet Merlin og som Geoffrey hevdet at han kun hadde oversatt fra uspesifisert språk. I dette verket bearbeidet Geoffrey den allerede etablerte walisiske tradisjonen med spådomsskrifter tilskrevet vismannen Myrddin, skjønt hans egen kunnskap om Myrddins fortelling på dette tidspunkt i hans skribentkarriere synes å ha vært svak.[16] Mange av spådommen viser til historiske og politiske hendelser som ledet fram til Geoffreys egen tid kan bli identifisert – eksempelvis at Det hvite skip som sank i 1120, middelalderens «Titanic», og hvor William Adelin, sønn og arveprins til kong Henrik I av England, døde.[4]

Geoffrey introduserte stavingen «Merlin», avledet fra walisiske «Myrddin». Den walisiske forskeren Rachel Bromwich observerte at denne «endringen fra midtre «dd» til «l» er underlig. Det ble forklart av Gaston Paris som i en årsak fra en uønsket assosiasjon til det franske ordet merde».[17] Det første verket om denne legendariske profeten i et annet språk enn walisisk ble lest — og trodd — i vide kretser, tilsvarende som spådommene til Nostradamus ble det noen århundrer senere. Forskerne John Jay Parry og Robert Caldwell har merket seg at Prophetiae Merlini «ble tatt meget seriøst, selv av lærde og kloke mennesker i mange nasjoner», og lister eksempler på denne godtroenheten så sent som 1445.[18]

Enn videre førte Geoffreys struktur og omforming av mytene om Merlin og Arthur til den store populariteten for disse mytene i senere litteratur, en popularitet som eksisterer den dag i dag. Geoffrey er anerkjente av forskere som den som hovedsakelig har etablert de litterære forestillingene om Arthur.[19] Historias effekt på legenden om kong Arthur er så stor at man kan katalogisere denne litteraturen som før og etter Geoffrey avhengig om de har vært påvirket eller ikke av hans tekster.

Det tredje verket som er tilskrevet Geoffrey er et dikt i heksameter, Vita Merlini («Merlins liv»). Denne er basert langt tettere til det tradisjonelle materialet om Merlin enn hans andre verker. Her er han kjent som «Merlin av skogene» (latin: Merlinus Sylvestris, engelsk: Merlin of the Woods) eller «den skotske Merlin» (Merlinus Caledonius), og er framstilt som en gammel mann som lever som en manisk og sorgtung utstøtt mann i skogen. Fortellingen er plassert i tid etter den tidsramme som Merlin er plassert i Historia, men forfatteren har forsøkt å synkronisere verkene med referanser til den gale profetens tidligere handlinger med Vortigern og Arthur. Vita Merlini ble ikke sirkulert i større grad, og tilskrivelsen til Geoffrey som forfatter opptrådte kun i ett manusskrift fra sent på 1200-tallet, men det inneholder gjenkjennbare elementer hos Geoffrey i henhold til struktur og innhold, og de fleste forskere anerkjenner teksten som tilhørende ham.[4]

Referanser

  1. ^ Internet Speculative Fiction Database, oppført som Geoffrey of Monmouth, ISFDB forfatter-ID 110957, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Find a Grave, oppført som Geoffrey of Monmouth, Find a Grave-ID 13718488, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Polidoro Virgilis skeptiske lesning av Geoffrey av Monmouth provoserte først en rekke reaksjoner og nektelser i England, «yet the seeds of doubt once sown», dog er tvilens frø sådd..., før til sist Geoffreys romantiske fiksjon ble erstattet med en ny historisk renessansetilnærming, ifølge Baron, Hans (1957): «Fifteenth-century civilisation and the Renaissance» i: The New Cambridge Modern History, bind 1, s. 56.
  4. ^ a b c d e f g h i j k l Crick, J. C. (2004): «Monmouth, Geoffrey of (d. 1154/5)» i: Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press
  5. ^ a b c d e f Roberts: «Geoffrey of Monmouth, Historia Regnum Britanniae and Brut y Brenhinedd», s. 98.
  6. ^ Dunn, Charles W. (1958): Bibliographical Note to History of the Kings of Britain. E.P Dutton & Co.
  7. ^ Fra Lewis Thorpes introduksjon til hans oversettelse av The History of the Kings of Britain (London: Penguin Books, 1966), s. 12.
  8. ^ Loomis, Richard M. (1994): The Romance of Arthur, New York & London, Garland Publishing, Inc., s. 59
  9. ^ Curley, Michael: Geoffrey of Monmouth, s. 12
  10. ^ Thorpe: Kings of Britain, ss. 14-19.
  11. ^ Hollister, C. Warren (2001): Henry I, Yale English Monarchs, s. 11, note 44.
  12. ^ Sitert av Thorpe: Kings of Britain, s. 17.
  13. ^ Gerald av Wales (1978): The Journey through Wales/The Description of Wales (Lewis Thorpe red.), Penguin, kapittel 5, s. 116.
  14. ^ Thorpe: Kings of Britain, s. 28
  15. ^ Thorpe: Kings of Britain, s. 29
  16. ^ Ziolkowski (1990), s. 152.
  17. ^ Bromwich, Rachel (1978): Trioedd Ynys Prydein: The Welsh Triads, 2. Utg., Cardiff: University of Wales, s. 472, note 1.
  18. ^ Parry, John Jay & Caldwell, Robert (1959): «Geoffrey of Monmouth» i: Loomis, Roger S. (red.): Arthurian Literature in the Middle Ages, Clarendon Press, Oxford University, s. 79
  19. ^ Thorpe, Kings of Britain, s. 20ff., særlig ss. 20–22 & 28–31.

Litteratur

  • Geoffrey av Monmouth (2008): The History of the Kings of Britain. Redigert og oversatt av Michael Faletra. Broadview Books: Peterborough, Ontario. ISBN 1-55111639-1
  • Geoffrey av Monmouth (1966): The History of the Kings of Britain. Oversatt og med introduksjon og indeks av Lewis Thorpe. Penguin Books: London. ISBN 0-14-044170-0
  • Parry, John Jay & Caldwell, Robert (1959): «Geoffrey of Monmouth» i: Arthurian Literature in the Middle Ages, Roger S. Loomis (red.). Clarendon Press: Oxford University. ISBN 0-19-811588-1
  • Higham, N. J. (2002): King Arthur: Myth-making and History, London and New York, Routledge, ISBN 0415213053
  • Morris, John (1996 [1973]): The Age of Arthur: A History of the British Isles from 350 to 650. Barnes & Noble Books: New York. ISBN 1-84212-477-3
  • Roberts, Brynley F. (1991): «Geoffrey of Monmouth, Historia Regnum Britanniae and Brut y Brenhinedd» i: The Arthur of the Welsh: The Arthurian Legend in Medieval Welsh Literature, Cardiff, University of Wales Press, ISBN 0708313078
  • Curley, Michael (1994): Geoffrey of Monmouth. New York: Twayne Publishers.
  • Ziolkowski, Jan (1990): «The Nature of Prophecy in Geoffrey of Monmouth's Vita Merlini» i: Kugel, James L. (red.): Poetry and Prophecy: the Beginnings of a Literary Tradition. Cornell.

Eksterne lenker

Wikisource (en) Geoffrey av Monmouth – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden

Engelske oversettelser på Internett