Gulrot
| Gulrot | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Daucus carota L., 1753 | |||
| Populærnavn | |||
| gulrot | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Planteriket | ||
| Divisjon | Karplanter | ||
| Klasse | Blomsterplanter | ||
| Orden | Apiales | ||
| Familie | Skjermplantefamilien | ||
| Slekt | Daucus | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk | ||
| Utbredelse: | middelhavslandene og Lilleasia | ||
Gulrot (Daucus carota L. spp sativus (hoffm.)) er en toårig rotvekst. Den spiselige delen av planten er en pælerot som utvikles det første året. Rota er et lagringsorgan for sukker (sukrose) som planten bruker til blomsterutvikling det andre året. Blomsterstenglen blir 70–90 cm høy med en skjerm av hvite blomster.
Gulroten får den oransje fargen fra betakaroten, som blir omdannet til vitamin A i menneskekroppen. Veksten inneholder også en del andre vitaminer samt kalium, jern og fiber.
Historie
Gulrota har flere viltvoksende slektninger og stammer trolig fra middelhavslandene og Lilleasia. I Norge er vill gulrot ikke sjelden nord til Sogn. Gulrot kan ha vært dyrka fra ca. år 1000 i arabiske land, men kom først til Europa rundt 1300-tallet, og til Norden på 1600-tallet. Sterkt fargede, fiolette gulrøtter ble først brukt som fargestoff. Først på 1800-tallet ble det populært å dyrke de oransje røttene som vi kjenner i dag.
Dyrking i Norge
I Norge dyrkes gulrot over hele landet. Produksjonen skjer i hovedsak i Vestfold, Aust-Agder og Rogaland. Larvik er Norges største grønnsakskommune, særlig takket være gulrotproduksjonen i Lågendalen. I 2003 ble det produsert gulrøtter over ca. 13 000 daa i Norge. Det norske gulrotarealet er[når?] på ca. 12 000 mål.
Se også
Kilder
- Balvoll, G.: Grønsakdyrking på friland, Landbruksforlaget 1999
- Statistisk sentralbyrå: Jordbruksstatistikk 2003, 2005, ISBN 82-537-6786-2
Eksterne lenker
- (en) Kategori:Carrots – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Næringsinnhold i gulrot
