Johann Mattheson

Johann Mattheson
Født28. sep. 1681[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Hamburg[5][6]
Død17. apr. 1764[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (82 år)
Hamburg[7][6]
BeskjeftigelseKomponist, leksikograf, lingvist, organist, diplomat, musikkforsker, musikkteoretiker, skribent, operasanger Rediger på Wikidata
NasjonalitetTyskland[8]
PeriodeBarokkmusikk
Musikalsk karriere
PseudonymAristoxenus
SjangerOpera
InstrumentPipeorgel
StemmetypeTenor
Johann Mattheson på Commons

Johann Mattheson (1681–1764) var en tysk komponist, musikkskribent, leksikograf, diplomat og musikkteoretiker.

Liv og virke

På farssiden stammet Johann Mattheson fra en gammel norsk adelsslekt, men oldefaren skal ha sagt fra seg adelskapet. Matthesons far, Johann (1652–1723), var skatteinnkrever i Hamburg. Moren, Margaretha Höling, kom fra Rendsburg i Schleswig-Holstein.[9][10]

Mattheson var et av sin tids universalgenier. Ifølge hans egen selvbiografi fikk han tidlig en omfattende utdannelse i språk (engelsk, fransk, italiensk og latin) og musikk (sang, fiolin, orgel og cembalo), og litt om senn lærte han seg å spille gambe, blokkfløyte, obo og lutt.[10] Allerede som niåring sang han til sitt eget harpeakkompagnement. Han spilte orgel i kirken og var medlem av operakoret ved Hamburgs Oper am Gänsemarkt. Få år senere var han blitt solist og holdt prøver, og i 1699 komponerte han sin første opera. Han ledet selv oppføringen, samtidig som han sang hovedrollen.

I 1703 grunnla Mattheson og Georg Friedrich Händel et livslangt, om ikke uproblematisk vennskap. I 1703 reiste de sammen sammen til Lübeck for å undersøke mulighetene til å bli Dietrich Buxtehudes etterfølger i den prestisjefylte posten som organist i Marienkirche, men rygget tilbake for betingelsen om at etterfølgeren måtte gifte seg med Buxtehudes eldste datter.

Mattheson og Händel utvekslet kunnskap, men kunne også krangle heftig og håndfast. Det toppet seg under en oppføring av Matthesons opera Cleopatra, da uenighet om den musikalske ledelsen endte i en kårdeduell utenfor operahuset. En knapp på Händels jakke skal ha forhindret at han ble alvorlig skadet. Duellantene ble forsonet samme kveld, men Mattheson hevdet at Händel etter dette mistet aktelsen for ham. Et mulig utslag er at Händel aldri fulgte Matthesons oppfordring om å sende ham biografiske data til musikerbiografien Grundlage einer Ehren-Pforte (1740). Matthesons hevn var å føye til nedsettende kommentarer om sin «venn» i hans tyske oversettelse av John Mainwarings Händel-biografi.

I 1704 fikk Mattheson posten som Hofmeister i Hamburg, snart ble han også sekretær og korrespondent hos den engelske ambassadøren til byen. Denne posten, som han beholdt opp i høy alder, sikret ham et utkomme og en opphøyet sosial status. Året etter sluttet han som operasanger. Han giftet seg med den engelske prestedatteren Catharina Jennings i 1709. Paret var barnløst.

I året 1715 ble Mattheson vikar og i 1718 musikkdirektør ved Hamburgs Mariendom, men måtte i 1728 si fra seg posten etter at sangerne boikottet oppføringen av et av hans oratorier.[11] I tillegg begynte hørselen å svikte, og tilslutt ble han helt døv. I denne sene perioden forfattet han musikkteoretiske skrifter, som Generalbaßschule (1731) og Der vollkommene Capellmeister (1739). I tillegg ga han ut tidsskrifter, blant annet det første tyske musikktidsskriftet, Der musicalische Patriot fra 1728/29, og oversatte romaner og faglitteratur fra engelsk, fransk, italiensk og latin.

Matthesons Grundlage einer Ehren-Pforte (1740) er et omfattende verk over 149 musikere. Mange av dem kjente han personlig, og mange av artiklene er selvbiografier som nok ikke hadde eksistert om det ikke hadde vært for Matthesons oppfordring om å skrive dem. To år etter Händels død ga han ut en tysk oversettelse av John Mainwarings Memoirs of the Life of the Late George Frederic Handel, den første biografi om en komponist som kom ut i bokform.

Ved Matthesons gravferd ble oratoriet Das fröhliche Sterbelied framført, et stykke han skrev spesielt til sin egen begravelse. Johann Mattheson er bisatt i St.-Michaelis-Kirche i Hamburg. Der kan man se gravstøtten den dag i dag.

Verk

Mattheson var en begavet og flittig komponist, han komponerte seks operaer og omarbeidet flere andre, skrev 33 oratorier, orkesterverk og kammermusikk. Størstedelen av verkene hans oppbevares av biblioteket i Hamburg. Samlingen forsvant under evakueringen i andre verdenskrig, men ble i 1998 levert tilbake fra Jerevan i Armenia. Mattheson var utgiver av det første tyske opplysningstidsskriftet, Der Vernünfftler. Teutscher Auszug aus den Engelländischen Moral-Schriften Des Tatler Und Spectator. Som tittelen forteller var tidsskriftet laget etter engelske forbilder.

Operaer
  • Die Plejades, oder das Siebengestirne (Friedrich Christian Bressand), Singspiel, Hamburg 1699 og Braunschweig 1699; musikken er i all hovedsak tapt
  • Der edelmühtige Porsenna (Bressand), Singspiel 4 akter, Hamburg 1702
  • Der Tod des großen Pans, sørgemusikk for operagrunnleggeren Gerhard Schott (Hinsch), 1702 Hamburg; Musikken, som delvis var skrevet av Georg Bronner, er tapt
  • Victor, Hertzog der Normannen, (Hinsch), Pasticcio 3 akter, 1702 Hamburg (1. akt av Schieferdecker, 3. akt Bronner); musikken er tapt
  • Die unglückselige Cleopatra, Königin von Egypten oder Die betrogene Staats-Liebe (Friedrich Christian Feustking), dramma per musica 3 akter, 20. oktober 1704 Hamburg (partitur: Schott, Mainz)
  • Le Retour du siècle d’or, das ist Die Wiederkehr der güldnen Zeit (grevinne Löwenhaupt, kanskje Amalie Wilhelmine von Königsmarck?), tekst og musikk er tapt
  • Boris Goudenow, oder Der durch Verschlagenheit erlangte Trohn (Mattheson), dramma per musica 3 akger, Hamburg 1710, ikke oppført før 2005 (i Hamburg konsertant/i Boston scenisk)
  • Die geheimen Begebenheiten Henrico IV, Königs von Castilien und Leon oder Die getheilte Liebe (Johann Joachim Hoë) 9. februar 1711 Hamburg
Oratorier
  • Die heilsame Geburt und Menschwerdung unsers Herrn und Heilandes Jesu Christi Hamburg 1715
  • Cum Christo. Der verlangte und erlangte Heiland. Oratorium auff Weinachten Hamburg 1716
  • Der für die Sünde der Welt gemarterte und sterbende Jesus (Barthold Heinrich Brockes) Hamburg 1718
  • Das Größte Kind in einem Oratorio auff weynacht Hamburg 1720
  • Das Lied des Lammes (Christian Heinrich Postel) Hamburg 1723 (første innspilling av Wiesbadener Knabenchor, 2005)
Kammermusik
  • Pièces de Clavecin en Deux Volumes, 1714 London
  • Der brauchbare Virtuoso. Zwölf anständige Sonaten, Violino, Flauto & Basso continuo. op. 1, I–XII, 1720
Skrifter i utvalg
  • Das neu-eröffnete Orchestre, Hamburg 1713 online
  • Critica musica, Hamburg 1722 bis 1725
  • Grosse General-Baß-Schule Oder: Der exemplarischen Organistenprobe, Hamburg 1731 online
  • Der vollkommene Capellmeister, Hamburg 1739 online
  • Kleine Generalbaß-Schule, Hamburg 1739
  • Grundlage einer Ehren-Pforte, 1740 online
  • Georg Friderich Händels Lebensbeschreibung, Hamburg 1761 (oversetting til tysk av Mainwarings Memoirs, med tilleggsstoff)[12]
  • John Mainwaring: Leben und Musik des Georg Friedrich Händel. Forord og oversetting av Johann Mattheson. Revidert utgave. Heupferd Musik Verlag, Dreieich 2010. ISBN 978-3-923445-08-0

Referanser

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Johann-Mattheson, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Musicalics, Musicalics komponist-ID 80328[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Маттезон Иоганн, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 1. oktober 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ (de) Robert Eitner: «Mattheson, Johann». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 20, Duncker & Humblot, Leipzig 1884, s. 621–626.
  10. ^ a b (de) Hans Joachim Marx: «Mattheson, Johann.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 16, Duncker & Humblot, Berlin 1990, ISBN 3-428-00197-4, s. 402 f. (digitalisering).
  11. ^ Jürgen Neubacher: Die Sänger in Matthesons Kirchenmusik und sein Scheitern als Domkantor. Ursache und Wirkung eines selbstverschuldeten Boykotts, i Jahn/Hirschmann: Mattheson als Initiator und Vermittler (2010)
  12. ^ Sitert etter Donald Burrows: Handel. Oxford University Press, 1994. s. 465. ISBN 978-0-19-816649-8

Kilder

Litteratur

  • Holger Böning: Der Musiker und Komponist Johann Mattheson als Hamburger Publizist. Studie zu den Anfängen der Moralischen Wochenschriften und der deutschen Musikpublizistik (= Presse und Geschichte – Neue Beiträge 50). Bremen 2011.
  • Semjon Aron Dreiling: Pompöser Leichenzug zur schlichten Grabstätte. Die vergessenen Toten im Gruftgewölbe der Hamburger St.-Michaelis-Kirche 1762–1813, Medien-Verlag Schubert, Hamburg 2006, ISBN 3-937843-09-4 [zu seinem Grab und den Bestattungsfeierlichkeiten in der Hauptkirche St. Michaelis, Hamburg]

Eksterne lenker

Wikisource (de) Verk-, skrifter- og litteraturfortegnelse – originaltekster fra den tyskspråklige Wikikilden
Noter