Klaus Kinkel

Klaus Kinkel
Født17. des. 1936[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Metzingen (Nazi-Tyskland, Den frie folkestaten Württemberg)
Død4. mars 2019[5][6][1][3]Rediger på Wikidata (82 år)
Sankt Augustin
BeskjeftigelsePolitiker, advokat Rediger på Wikidata
Embete
  • Tysklands utenriksminister (1992–1998)
  • medlem av den tyske forbundsdagen (13. tyske forbundsdag, 1994–1998)
  • Liste over Tysklands visekanslere (1993–1998)
  • Tysklands justisminister (1991–1992)
  • statssekretær (1982–1991)
  • medlem av den tyske forbundsdagen (14. tyske forbundsdag, 1998–2002) Rediger på Wikidata
Akademisk gradDr.juris (1964) (utdannet ved: Universität zu Köln)[7]
Utdannet vedEberhard-Karls-Universität Tübingen (–1960) (studieretning: juss)
Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität
Universität zu Köln
Gymnasium Hechingen (–1956) (akademisk grad: abitur)
PartiFreie Demokratische Partei (1991–)
NasjonalitetTyskland
Medlem avAV Guestfalia Tübingen
UtmerkelserGolden Medal of Freedom (2004)[8]
Reinhold Maier-Medaille (2005)[9]
Klaus Kinkel på Commons

Klaus Kinkel (1936–2019)[10] var en tysk politiker (FDP) og statstjenestemann. Han var justisminister, utenriksminister og visekansler i Helmut Kohls regjering.

Han beskrives som en politisk liberaler og sto som utenriksminister for en mer selvbevisst tysk holdning. Kinkel var en av Tysklands ledende politikere i forbindelse med innlemming av de østlige delstatene, krigen i Jugoslavia og utviklingen av EU på 1990-tallet. Kinkel ble partimedlem i 1991. Han trakk seg fra politikken i 2002.[11][12]

Liv og virke

Bakgrunn

Kinkel ble født inn i en katolsk familie. Hans far, som i 1946 kom hjem fra sovjetisk krigsfangenskap, var indremedisiner og kardiolog.[13][14]

Kinkel tok sin abitur ved Staatliches Gymnasium Hechingen og studerte jus ved universitetene i Tübingen, Bonn og Köln. Han tok sin første juridiske statseksamen i Tübingen, den andre i Stuttgart og ble deretter dr. jur. i 1964. Han begynte som tjenestemann i delstaten Baden-Württemberg og gikk i 1968 over til Forbundsrepublikkens innenriksdepartement. Der ble han taleskriver for Hans-Dietrich Genscher som i mange år var hans politiske mentor.[11][12]

Karriere

Kinkel i 1982 som sjef for etterretningstjenesten, sammen med forbundspresident Karl Carstens (til venstre).
Foto: Bundesarchiv, B 145 Bild-F063645-0020 / Wienke, Ulrich

Fra 1979 til 1982 var han president for BND (etterretningstjenesten, Bundesnachrichtendienst).[15] I oktober 1982 ble han under Hans A. Engelhard utnevnt til statssekretær i Tysklands justisdepartement. Etter forbundsdagsvalget i 1990 ble han i januar 1991 justisminister, under forbundskansler Helmut Kohl. Som justisminister arbeidet han for å få hjemsendt fra Chile den tidligere østtyske lederen, Erich Honecker, slik at han kunne stilles for retten. Han engasjerte seg også i forhandlinger med terroristgruppen Rote Armé Fraktion, og lyktes i å få dem til å ta avstand fra voldsbruk.[16][17]

Han ble medlem av FDP i 1991 og var medlem av parlamentet fra 1994 til 2002.

Kinkel forble justisminister til mai 1992, da han ble utenriksminister. Det skjedde etter at FDP uventet hadde avvist Kohls nominasjon av Irmgard Schwaetzer.[18] Han var utenriksminister frem til regjeringen Kohl gikk av i 1998. Han var en nøkkelfigur ved opprettelsen av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia og bidro vesentlig til utformingen av dets statutter.[19][20] Han forsøkte også, uten hell, å få vedtatt en resolusjon under et møte for EFs utenriksministre om at hvert av medlemslandene skulle ta i mot flere flyktninger fra Balkan.[21]

Han ble også visekansler etter at Jürgen Möllemann gikk av i 1993.

Referanser

  1. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000015084, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 31135[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id kinkel-klaus[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Grunnleggende data om medlemmene av Forbundsdagen, katalogkode 11002696, besøkt 13. april 2018[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.zdf.de[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.sueddeutsche.de[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.president-ksgov.net[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ reinhold-maier-stiftung.de[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Welle (www.dw.com), Deutsche. «Former German Foreign Minister Klaus Kinkel dies age 82 | DW | 05.03.2019». DW.COM (på engelsk). Besøkt 5. mars 2019. 
  11. ^ a b «Former German Foreign Minister Klaus Kinkel dies age 82 | DW | 05.03.2019». Deutsche Welle (på engelsk). 5. mars 2019. Besøkt 9. mars 2019. 
  12. ^ a b «Klaus Kinkel, high-profile German foreign minister after reunification, who had earlier led West Germany’s intelligence agency – obituary». The Telegraph (på engelsk). 6. mars 2019. ISSN 0307-1235. Besøkt 9. mars 2019. «As foreign minister, he personified a more assertive foreign policy than that pursued prior to reunification – something which he realised America, in particular, found hard to take.» 
  13. ^ «Klaus Kinkel - Munzinger Biographie». Besøkt 22. januar 2025. 
  14. ^ Klaus Kinkel im Gespräch mit Isabella Schmid, BR Alpha, 15. desember 2016, lest 5. mars 2019
  15. ^ Erich Schmidt-Eenboom: Der Schattenkrieger. Klaus Kinkel und der BND. Econ, Düsseldorf 1995, ISBN 3-430-18014-7.
  16. ^ Stephen Kinzer (18 April 1992), German Terrorist Group Says It Will End Attacks New York Times.
  17. ^ Stephen Kinzer (29 April 1992), Party in Bonn Rebels on Genscher's Successor New York Times.
  18. ^ «Klaus Kinkel» (på engelsk). timenote.info. Besøkt 22. januar 2025. 
  19. ^ Eikel, Markus (1. juli 2018). «‘Germany’s Global Responsibility’ and the Creation of the International Criminal Court, 1993–1998». Journal of International Criminal Justice. 16 (3): 543–570. doi:10.1093/jicj/mqy022. 
  20. ^ «Germany: Parliament Urges More Support for the ICC». Human Rights Watch (på engelsk). 9. juli 2018. 
  21. ^ Stephen Kinzer (29 July 1992), Germany Chides Europe About Balkan Refugees New York Times.

Eksterne lenker