Kristen misjon

«Misjon» kan også referere til Indremisjon. Denne artikkelen handler om kristen ytremisjon.

Misjon fra latin: missio, «å sende ut», blir brukt om utadrettet virksomhet for å omvende, bevisstgjøre eller styrke menneskers forhold til den religionen og trosretningen misjonen har utgangspunkt i. Misjonsbegrepet er brukt om utadrettet informerende virksomhet om trosspørsmål i flere religioner, men ofte brukes «misjon» der det menes «kristen ytremisjon».

Forutsetningen for å bli misjonær har i moderne europeisk sammenheng vært en personlig tro og motivasjon til å drive forkynnelse overfor folkegrupper som antas ikke å være orientert om det religiøse budskapets innhold. Misjon i betydningen å bringe og drive kristen forkynnelse utenfor sin egen språk- eller kulturgruppe er kjent helt tilbake til oldkirken og apostlene. Under den europeiske kolonialismen id på 1700- og 1800-tallet var misjon en integrert del av kolonistatenes selvforståelse som sivilisasjonsbyggere i koloniene. Moderne misjonsteologi arbeider med stedliggjøring av den kristne troen.[1]

Misjonsbefalingen

Jesus Kristus ga de kristne misjonsbefalingen, som er gjengitt i Bibelen, i Matteusevangeliet 28,16-20.

[16] Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. [17] Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. 
[18] Da trådte Jesus fram og talte til dem:
«Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. [19] Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn [20] og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Kristen misjon er, enkelt sagt: å forkynne evangeliet om Jesus Kristus til alle mennesker. Misjon i praksis utføres på ulike måter med ulike oppgaver. Kristen misjon hadde sin begynnelse allerede mens Jesus levde, han sendte sine apostler ut for å helbrede syke, vekke opp døde, drive ut onde ånder og forkynne at himmelriket er nært.[2]

Pinsedag, noen dager etter at Jesus hadde dratt opp til himmelen, falt Den hellige ånd på disiplene, dette regnes som kirkens fødselsdag. Den dagen ble tre tusen mennesker omvendt og lot seg døpe.[3]

Paulus tok med seg Barnabas på den første misjonsreisen fra byen Antiokia. Paulus dro på tre store misjonsreiser. Til å begynne med ble evageliet bare forkynt for jøder. Peter er den første som besøker hedninger (ikke jøder) og er kalt hedningenes apostel[4] Siden den gang har kristendommen spredt seg til hele verden gjennom misjonærers kall og arbeid.

Til Norge kom de første misjonærene omkring år 1000. De var engelske og irske munker som trosset frykten for vikingene og reiste til Norge som misjonærer.

I dag finnes det kristne menigheter i alle verdens land. På tross av dette hevdes det at omtrent 30 % av jordens befolkning ennå ikke har hørt «Evangeliet om Jesus».[5]

Norsk misjon

Norsk misjon, i form av frivillige misjonssorganisasjoner eller menigheter, har sendt ut misjonærer i mange år. De første misjonsforeningene ble etablert i 1820-årene. Det Norske Misjonsselskap ble stiftet i 1842, og den første misjonsforeningen for kvinner ble stiftet i 1844 av Gustava Kielland.[6] Tradisjonelt har misjonen engasjert seg i land i Afrika, Asia og Sør-Amerika. Men også i Europa og Midtøsten etableres ny misjonsvirksomhet. I 2004 brukte norsk misjon omtrent 3 % av midlene i Midtøsten og Nord-Afrika.[7]

Misjonærene er lønnet og sendes ut av de frivillige misjonsorganisasjonene og kristne menigheter. Noen misjonærer reiser uten å ha en organisasjon eller menighet som støtte. Den første norske misjonsorganisasjonen ble etablert i 1842 i Stavanger. Den eksisterer fremdeles og heter Det Norske Misjonsselskap. Det norske lutherske Kinamissionsforbund ble etablert i 1891 og skiftet navn etter krigen til Norsk Luthersk Misjonssamband. Den norske kirkes misjonsorganisasjoner har omkring 500 misjonærer i arbeid utenlands. Norske pinsemenigheter har omkring 300 misjonærer, hvorav omtrent halvparten er ute på misjonsfeltet.

«Misjonsfeminisme»

Misjonsfeminisme (satt sammen av begrepene misjon og feminisme) er et begrep brukt om feministiske ideologier og aktiviteter innen misjonsvirksomhet. Begrepet er brukt blant annet av Lisbeth Mikaelsson i artikkelen «Marie Monsen: vekkerøst med kvinnebevissthet i tidsskriftet Norsk Tidsskrift for Misjon 3/1999»[8]. I artikkelen skriver Mikaelsson at «kvinnerettet misjonsarbeid har hatt et stort omfang i internasjonal misjon. Kvinnearbeidet har hovedsakelig vært ivaretatt av kvinnelige misjonærer, noe som i mange tilfeller har vært en nødvendig, praktisk ordning i kjønnsdelte samfunn».

Se også

Referanser

  1. ^ Bloch-Hoell, Nils Egede & Engelsviken, Tormod. (2016, 13. juni). Misjon. I Store norske leksikon. Hentet 7. desember 2016.
  2. ^ Bibelen, Matteusevangeliet kapittel 10,5-15
  3. ^ Bibelen, Apostlenes gjerninger kapittel 2
  4. ^ Bibelen, Apostlenes gjerninger kapittel 10
  5. ^ Todd M. Johnson. 2000. All Humanity in Mission Perspective. www.misjon.info – statistikk (pdf-fil) Arkivert 20. august 2008 hos Wayback Machine. besøkt 4. januar 2010
  6. ^ Norgeshistorie.no, Gro Hagemann: «Misjonsforeninger og amerikabrev». Hentet 28. des. 2016.
  7. ^ NORME
  8. ^ Lisbeth Mikaelsson (1999). «Marie Monsen: vekkerøst med kvinnebevissthet». Norsk Tidsskrift for Misjon (3). 

Eksterne lenker

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.