Lidia Menapace

Lidia Menapace
Født3. apr. 1924Rediger på Wikidata
Novara
Død7. des. 2020[1]Rediger på Wikidata (96 år)
Bolzano[1]
BeskjeftigelsePolitiker, partisan Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av Italias senat (14th Legislature of Italy, 2006–2008)
  • Member of the Landtag of South Tyrol (1964–1968)
  • medlem av Italias senat (15. valgperiode i Italia, 2006–2008) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversità Cattolica del Sacro Cuore
PartiRifondazione Comunista
NasjonalitetKongedømmet Italia (–1946)
Italia (1946–)
Lidia Menapace på Commons
Lidia Menapace i 1960-årene

Lidia Menapace (født Brisca, født 3. april 1924 i Novara i Piemonte i Italia, død 7. desember 2020 i Bolzano i Sør-Tirol[2]) var en italiensk motstandskvinne under andre verdenskrig, publisist og politiker som satt i Senatet fra 2006 til 2008 som representant fra Partito della Rifondazione Comunista.[3] Hun er blitt betegnet som den italienske feminismes grand dame.[4]

Biografi

Brisca, som mot slutten av krigen ble med i den italienske motstandsbevegelse og overbragte beskjeder og ordre mellom forskjellige partisanceller, studerte litteraturvitenskap i Milano ved Università Cattolica, og tok eksamen i 1945. Etter å ha giftet seg med legen Nene Menapace flyttet hun i 1951 til Bolzano.

Der representerte hun Democrazia Cristiana fra 1946 til 1960 i kommunerådet. I 1964 stilte hun som kandidat for samme partiliste og ble innvalgt i Consiglio della Provincia autonoma di Bolzano (Trentino-Sørtirols Landråd), og kunne som første kvinne ved siden av Waltraud Gebert-Deeg i Sørtirols landdag. Fra 1965 til 1969 var hun landråd for sosialvesen og helse i kabinettet Magnago II.

Hun ble etterhvert tiltrukket av marxismen og var med på å grunnlegge den venstreorienterte dagsavisen Il Manifesto. Dette førte til at hennes karriere som dosent ved Università Cattolica tok slutt, og til brudd med Democrazia Cristiana. Samtidig engasjerte hun seg i sekstiåtterbevegelsen og begynte en hektisk virksomhet som publisist.

I 1972 publiserte hun boken Per un movimento politico della liberazione della donna; med den inntok hun en ledende rolle i italiensk feminisme.[4] Hennes partipolitiske aktivitet som troende kristen spredte seg inn i det venstrepolitiske miljø; hun tilhørte blant annet Democrazia Proletaria.

I boken Nonviolenza. Le ragioni del pacifismo (2004) beskrev Lidia Menapace sammen med Fausto Bertinotti og Marco Revelli nødvendigheten av at kommunismen/sosialismen vendte seg bort fra forestillingen om en væpnet revolusjon, og istedet engasjerte seg for pasifismen.

I 1980-årene var Menapace medlem av Romas kommuneråd. Fra 2006 til 2008 representerte hun som senator gor det eurokommunistiske Partito della Rifondazione Comunista i det italienske parlament.

I 2018 gikk hun med til å stille til Senatet for partiet Potere al Pololo!, men partilisten maktet ikke å komme over sperregrensen på tre prosent, og dermed ble hun ikke valgt.[5]

I 2019 utnevnte selskapet Politika henne til Sør-Tirols «årets politiske personlighet» for året 2018.

Menapace døde den 7. desember 2020 i Bolzano av covid-19, i en alder av 96 år.[6]

Publikasjoner i utvalg

  • Per un movimento politico della liberazione della donna. Verona 1973
  • Economia politica della differenza sessuale. Rom 1987
  • Nonviolenza. Le ragioni del pacifismo. Rom 2004, ISBN 978-8881125883

Referanser

  1. ^ a b www.ansa.it[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ È morta di Covid Lidia Menapace, aveva 96 anni
  3. ^ «Lidia Brisca Menapace». Italian Senate. Besøkt 4. desember 2020. 
  4. ^ a b Siglinde Clementi: Die sanfte Revolution. I: Gottfried Solderer (utg.): Das 20. Jahrhundert in Südtirol. Autonomie und Aufbruch. Bind IV: 1960–1979, Edition Raetia, Bozen 2002, ISBN 88-7283-183-0, s. 117.
  5. ^ https://www.salto.bz/it/article/15012018/inesauribile-menapace. 
  6. ^ È morta di Covid Lidia Menapace, aveva 96 anni

Eksterne lenker

  • Dokumenter om hennes parlamentariske virke: XV