Menneske og maktene

Mennesket og maktene
Forfatter(e)		Olav Duun
Språk		Nynorsk
Utgitt		1938[1]
Forlag		Olaf Norlis Forlag

Mennesket og maktene (opprinnelig Menneske og maktene^[2]) er en roman av den norske forfatteren Olav Duun, utgitt i 1938.^[3][4] Romanen har blitt beskrevet både som et «testamente» og som et hovedverk i forfatterskapet.^[5]

Åpningssetningen er «Det var spådd frå gammal tid at Øyværet skulle gå under». Romanen skildrer en gruppe mennesker bosatt på Øyværet i havgapet, truet av naturkreftene. Haagen Ringnes skriver i etterordet til Bokklubbens utgave av boka at «Vi har lov å oppfatte Øyvære som noe mer enn en forblåst og karrig utpost langs norskekysten. Vi kan nesten oppleve det vesle øysamfunnet som et sinnbilde på menneskets kår, her og over alt på kloden. Mennesket i kamp med elementene, mennesket i strid med krefter i og utenfor seg selv.»^[6]

Dette ble Duuns siste bok. Boka kom ut seint i oktober 1938, og Duun døde 13. september 1939. Han fikk slag 4. september, og døde etter en ukes opphold på Tønsberg sykehus. Flere har bemerket at Duun døde i de samme dagene som krigen brøt ut i Europa.^{[7][8][9][10]}

Øya Øyværet er egentlig ei øygruppe med tre øyer, hvorav to av dem er bebodd: Langholmen med én husstand, og Heimværet med fem-seks hus. Øyværet er antagelig modellert etter fiskeværet Sør-Gjæslingan på Namdalskysten.^[11][12] Duun hadde selv rodd fiske i dette området i åtte eller ni vintre i ungdommen. Et uvær med 31 omkomne på Gjæslingan i 1906, og Sandsundværulykken på Helgalandskysten 1901 har begge blitt nevnt som mulige utgangspunkt for ulykken i romanen^{[11][12][13][14]}

Romanen kan oppfattes som en kollektivroman, eller som en episodisk samling av tekster om de enkelte beboernes liv før og etter at de flyttet til øya. Boka har sju kapitler. Det korte første kapittelet og det siste foregår i løpet av det ulykkesdøgnet da havet vasker inn over øyagruppa og tar livet av 17 av de 24 beboerne på øyene. De fem mellomliggende kapitlene følger de sentrale personene i boka gjennom mange år fram til romanens nåtid. «Der sluttkapitlet skildrar naturkrefter med øydeleggande kraft, der gir mellomkapitla oss innblikk i indre makter hos kvar og ein,» skriver litteraturprofessor Åsfrid Svensen i etterordet til 1997-utgaven av boka.^[13] Nåtidskapitlene er først «Om bord i Øyværet» og til slutt «Da Gud rømte landet». Mellomkapitlene er «Soga om Helmer og nokre til», «Borghild og bror hennes», «Torger», «Roald» og «Sjøtrollet». Litteraturprofessor Henning Howlid Wærp, som har skrevet en artikkel om boka, peker på at forfatteren i bokas åpningskapittel «innkretser persongalleriet» på øya, ved å sende noen folk og en større båt bort fra øya i ulike ærend.^[15]

Helmer er hovedpersonen i boka, «Duuns mann, det gode og rettskafne overskuddsmennesket som tar ansvar».^[16] Han har en fortid som bedehusmedlem, og falt i synd med en annen kvinne.^[17] Den botsgangen han måtte gjennomgå gjorde ham mindre både i egne og andres øyne. Som følge av dette har han trukket seg tilbake til livet på Øyværet, og viser omsorg for sine nærmeste: kona og stedøtrene.

Borghild og broren Arne kommer østfra, og er innflyttere på øya. De har blitt forlatt av mora, og Borghild har ansvar og omsorg for broren. Arne omkommer på sjøen, på en tur da han og Torger skal hente doktor til øya. Torger er gift med Borghild, han er innfødt på øya og har hentet Borghild og Arne bort fra fattigdommen de levde i på fastlandet.^[18] Han er en trygg og stødig mann,^[16] som også har en svakhet i at han er for følsom.^[13]

Roald, «vindunderbarnet» er en begavet gutt som foreldrene venter seg mye av.^[19] Roald misbruker imidlertid den tiltrekningskraften han har på jenter, og etterlater tre søstre i ulykke.^[20] Han har likhetstrekk med andre negative personer i Duuns diktning: hovedpersonen i Carolus Magnus og Mikkel Vikesylt som opptrer i romanene På Lyngsøya og I stormen.^[16] Roald og Vebjørg blir tatt av havet i siste kapittel, men det er uklart om dette skal oppfattes som om Roald igjen er et offer for sin egen kjønnsdrift, eller om han har kommet fram til forsoning med sin egen skjebne.^[13]

«Sjøtrollet» Ludvik minner om andre mot-menn i Duuns bøker, særlig Lauris fra Juvikfolket. Ludvik har gått i vranglås,^[18] delvis på grunn av tidligere, vonde erfaringer. Han er en skade- og uro-faktor i øysamfunnet, men forandrer seg til det bedre i løpet av ulykkesnatta.

Det har vært vanlig å oppfatte Duuns siste bøker Samtid og Mennesket og maktene som «profetiske» bøker, hvor Duun analyserte kriser i samtida og forutså større kriser.^[20] Denne måten å lese Duuns siste bøker (inkludert Carolus Magnus) ble mer utbredt etter andre verdenskrig enn den var i samtidsanmeldelsene. Den er særlig synlig i litteraturkritikeren Rolv Thesens bok om Duun, som kom i første utgave i 1942.^[21][22][23] Thesen skrev en moderat anmeldelse da boka utkom i 1938 («når ikkje opp til dei største tindane i Duuns dikting»), men i boka fra 1942 omtaler han boka som «meisterverket der alle straumane i hans dikting samla seg.»^[21][7] Haagen Ringnes følger opp denne tolkningsmodellen fra Thesen i etterordet til Bokklubbens utgave av romanen fra 1982^[6] at «Duun selv la ikke skjul på sin angst for en kommende storkrig». Professor Bjarte Birkeland skriver i Norges litteraturhistorie at Samtid og Menneske og maktene «er openbert skrivne under dei veldige inntrykk av hendingar og straumdrag i samtida: ei verd som bur seg på krig.»^[24], og litteraturhistorikeren A.H. Winsnes mener det samme.^[25] Henning Howlid Wærp har innvendt at en allegorisk lesemåte ikke går opp, i og med at personer og hendelser i romanen ikke kan sammenlignes med personer/grupper i virkeligheten.^[15]

Åsfrid Svensen peker på at personene i boka ikke bare forholder seg til ytre fare, men også forholder seg til sin egen fortid. Duun bruker en nøytral fortellerstemme, men lar personene diskutere med seg selv om de har forandret seg.^[13] Svensen mener at varselet om den forestående ufreden ikke bør være den dominerende tolkningen av romanen.^[13]

Professor Hans H. Skei mener at boka også kan leses som en konkret og helt realistisk kamp mellom menneske og naturkrefter. «røyninga av styrken og motet i menneske … kampen for å overleve mot overveldande naturkrefter der bare eiga kraft og eige mot og eigne evner og stoisk tru på det mellom-menneskelege gjer det mogleg å halde ut lidingsnatta».^[26]

Både professor Birkeland og litteraturhistorikeren Jostein Fet oppfatter boka som et moralsk opprop: «å vere menneske her og no … og leve for kvarandre»;^[24] og «Livsforma hans [Helmer] er einfeldt og grunnfast som sjølve det nakne fjellet øyværet er bygd på. Menneska skal hjelpe kvarandre.»^[27]

Flere har forsøkt å sette navn på «maktene» i tittelen. Duun-forskeren Grethe Fatima Syéd nevner naturkreftene, «maktene i menneskenes eget sinn», «kreftene i tiden», og «de erotiske maktene».^[20] Lars Aas, som skrev om Trønderne i moderne norsk diktning (1942) nevner «maktene som styrer verdens skjebne, maktene i naturen … [og] maktene i menneskets eget sinn». ^[28] Åsfrid Svensen nevner tre makter: natur, guder og indre makter.^[29]

Syéd og flere har pekt på hvordan personene i boka rammes av sin egen seksualitet med et «destruktivt etterslep».^{[20][7][30][31]} Syéd nevner tabu, skam, vold og død knyttet til den erotiske kjærligheten.

Henning Howlid Wærp og Jan Inge Sørbø leser boka i lys av eldre bøker hvor uvær rammer: Sagaen om Fridtjov den frøkne og Shakespeares Stormen.^[15][32] Wærp konkluderer med at stormen ikke representerer noen straff eller prøve, men at «naturen er like ustabil som menneskets verden». Menneskene må leve sitt liv i utsatthet og usikkerhet. Sørbø mener at Duun oppsummerer sitt verk, og ser tilbake på sine diktede personer fra tidligere bøker, på samme måte som Shakespeare gjør i Stormen: «dei ulike delforteljingane fungerer som tilbakeblikk på sentrale tema Duun har skrive om før». Helmer og Sjøtrollet er varianter av Odin og Lauris fra Juvikfolket, mens Roald er en variant av Carolus Magnus. Sørbø nevner også flere slike gjensyn med tidligere romanpersoner.

Alle bedehusfolkene på Øyværet dør i ulykken, fordi de setter sin lit til at Gud skal berge dem og bedehuset der de søker tilflukt. Det er ulike meninger om hvorvidt dette er tendensdiktning fra Duuns side.^[7][33][16] Hovedpersonen Helmer mister sin gudstro etter ulykken,^[25] og hans forhold til både troen og de troende er et gjennomgående tema i boka.^[32] Svensen peker på at storfloda ikke er en objektiv «dommedag som skil mellom verdige og uverdige»; det finnes flere gode mennesker i romanen som mister liver ulykkesnatta.^[13]

Heming Gujord, som har skrevet en biografi om Duun, oppfatter boka som tvetydig og spørrende, og ikke som det moralske oppropet Rolv Thesen fant i den.^{[7][34][35][36]} Gujord mener at boka kan leses i lys av forestillingen om sivilisasjoners undergang, som Oswald Spengler hadde satt fram.^[34] Gujord peker også på at tittelen og boka kan sees som et svar på to tekster av Henrik Rytter.^[7] I sin artikkel i Duun–festskriftet i 1936 skriver Rytter om Duuns skildring av «maktene» i Juvikfolket.^[37] I ei bok fra 1937 mener Rytter at Duuns bøker er preget av menneskeforakt og nazistisk «uånd».^[38][39][34]

En utgave fra 1956 som ble utgitt i anledning 80-årsdagen for Duuns fødsel,^[40] var illustrert med 12 tresnitt av Hans Gerhard Sørensen.^[41][42]

Boka er oversatt til tysk som Der Mensch und Die Mächte (1941),^[4] og til engelsk som Floodtide of fate (1960).^[43]

Lydbokforlaget utga boken i 1994, innlest av Magne Olav Brevik.^[44]

• Leiv Fetveit (1966). «Overlevingsevna i Olav Duuns Menneske og maktene». Norsk litterær årbok. s. 117-135. 
• Bjarte Birkeland (1967). «Innleiing». Olav Duun: Menneske og maktene. Oslo: Gyldendal. s. 7-14.  Innleiing om hele Duuns forfatterskap
• Roar Eide (1968). «Menneskenes rike : livssyn og livsholdning i Olav Duuns siste verker». Edda. s. 39–69. 
• Audun Tvinnereim (1968). «Roald. Kommentarer til en Duun-person». Norsk litterær årbok. s. 124-142. 
• Åsfrid Svensen (1978). «Sammenbrudd og livsfortolkning i Duuns Menneske og maktene». Mellom Juvika og Øyvære. Oslo: Novus. s. 91-124. ISBN 8270990396. . Først publisert i Edda, 1970
• Erik Bygstad (1986). «Duunsk komplementaritet. Menneske og maktene». Edda. s. 163–185. 
• Hans H. Skei (1993). «Om bord på ei stjerne: Olav Duuns Menneske og maktene i tradisjonen». Vegen til bøkene. Oslo: Aschehoug. s. 24-33. ISBN 8203169961. 
• Heming Gujord (1995). «Å massakrere et øyvære. Betraktninger om og omkring Olav Duuns roman Menneske og maktene». Edda. s. 315–33. 
• Henning Howlid Wærp (1997). «Stormen i Olav Duuns Mennesket og maktene». Hugbod : heidersskrift til Leif Mæhle på 70-årsdagen. Oslo: Samlaget. s. 170-184. ISBN 8252150047. 
• Åsfrid Svensen (1997). «Etterord». Olav Duun: Skrifter i samling. 12: Mennesket og maktene ; Tredje gongen og andre fortelingar. Oslo: Aschehoug. s. 435-444. ISBN 8203174965. 
• Ole Andreas Kvamme (1998). «Teodicéproblemets oppløsning. Om fiendskap og forsoning i Olav Duuns roman Menneske og maktene». Norsk litterær årbok. s. 115-123. 
• Heming Gujord (2007). Olav Duun : sjøtrønder, forteller. Aschehoug. s. 456-465. ISBN 978-82-03-19075-9. 
• Ragnar Hovland (2008). «Ragnar Hovland om Menneske og maktene». Norsk litterær kanon. Oslo: Cappelen Damm. s. 231-238. ISBN 9788204138262. 
• Einar Vannebo (2016). "Å vera menneske" : religion og menneskesyn i Olav Duuns dikting. Universitetet i Oslo. s. 290-316. 
• Maria Olerud. «Olav Duun og den første norske klimaromanen»: I: Vinduet, 2023

• Mennesket og maktene som gratis e-bok (pdf/epub/mobi/hmtl) fra bokselskap.no
• Mennesket og maktene; aschehoug.no