Paul Moore jr.

Paul Moore jr.
Født		15. nov. 1919[1] Morristown
Død		1. mai 2003[1] (83 år) New York
Beskjeftigelse		Offiser, prest
Embete		Biskop
Utdannet ved		St. Paul's School
Ektefelle		Jenny McKean
Far		Paul Moore, Sr.
Barn		Honor Moore
Nasjonalitet		USA
Utmerkelser		Purple Heart Silver Star Four Freedoms Award - Freedom of Worship Navy Cross

Paul Moore jr. (1919–2003) var en amerikansk biskop av New York, tilhørende Episcopal Church of the United States of America. Han ble i løpet av sin levetid var han kanskje den mest kjente episkopale geistlige i USA, og blant de mest kjente av kristne presteskap i alle kirkesamfunn.

Paul Moore var født inn i en av New Yorks mest velstående familier. Ved arvet rikdom, stort vennskapsnettverk og profesjonell suksess tilhørte biskop Moore det såkalte «Liberal Establishment», en gruppering som også omfattet Kingman Brewster, Cyrus Vance og mange andre alumner fra Yale College.^[2]

Moore ble uteksaminert fra St. Paul's School i Concord i New Hampshire, og gikk deretter på Yale University, likesom sin far og eldste bror. I 1941 ble Moore uteksaminert derfra og begynte i US Marine Corps. Han steg til rang som kaptein i US Marine Corps og deltok i slaget om Guadalcanal under Andre verdenskrig. Moore mottok Navy Cross, en Silver Star og en Purple Heart.^[3]

Etter at han kom tilbake fra andre verdenskrig, studerte Moore ved General Theological Seminary i New York City og ble ordinert etter å ha fullført sine teologiske studier i 1949. Moore ble utnevnt til rektor for Grace Church Van Vorst, en menighet i Van Vorst-delen av Jersey City, hvor han virkete fra 1949 til 1957. I løpet av denne tiden begynte han å kjempe mot sosial urettferdighet og rasediskriminering som aktivist.

I 1957 ble Moore dekan ved Christ Church Cathedral i Indianapolis. Også der var han engasjert i sosiale spørsmål i kirkesamfunnet.

I 1964 ble han ordinert til hjelpebiskop i Episcopal Diocese of Washington av biskopene Arthur Carl Lichtenberger samt John Pares Craine og William Forman Creighton. Der ble han borgerrettighetsaktivist og motstander av Vietnamkrigen. Moore møtte Martin Luther King og marsjerte sammen med ham i Selma og på andre protestmøter.

Fra 1970 til 1972 var Moore koadjutor under den episkopale biskopen Horace W. B. Donegan i New York.

Fra 1972 til 1989 var han den 13. episkopale biskopen av New York. Da han tiltrådte som New York City-bispedømmets overhyrde, trykket Newsweek Magazine et bilde av Moore på forsiden av juleutgaven i 1972.^[4]

I løpet av sin embetsperiode var Moore engasjert og kjent som en aktivist mot rasisme og fattigdom. Han representerte interessene til byer i USA, som led av en fordelingskamp med forstedene om skatteinntekter, og slet med befolkningstap og utarming mellom 1950 og 1990, og sammenlignet selskapene som flyttet hovedkvarterene sine av skattemessige årsaker med «rotter som forlater et synkende skip».

Hans liberale politiske og sosiale synspunkter ble kombinert med en sterk tradisjonalisme angående liturgi og trosbekjennelse. I sine skrifter og prekener beskrev han seg selv som en «gjenfødt kristen», med henvisning til omvendelsesopplevelser som internatskoleelev.^[5]

I 1944, mens han var i US Marine Corps, giftet Moore seg med Jenny McKean, som kom fra en privilegert bohemfamilie i Bostons North Shore og hadde gått på Madeira School, Vassar College og Barnard College. Moren hennes var Margarett Sargent McKean, en kjent malerinne av Ashcan-skolen i George Luks' tradisjon. Paul og Jenny hadde ni barn sammen, og på det tidspunkt han døde hadde Moore mange barnebarn. I 1968 ga Jenny McKean Moore ut en bok om sitt tiår i slummen i Jersey City, med tittelen The People on Second Street, som fikk velvillige anmeldelser. Deres tidligere hjem, den boligblokklignende prestegården til Grace Church, skulle senere få navnet Bishop Paul Moore Place til ære for Moore. I 1973 døde Jenny Moore av kreft.^[6]

Atten måneder etter Jennys død giftet Moore seg med Brenda Hughes Eagle, en barnløs enke som var 22 år yngre. Hun døde av alkoholisme i 1999. Det var hun som oppdaget ektemannens bifile utroskap rundt 1990 og ga denne kunnskapen videre til barna.

Moore var den første episkopale biskop i USA som ordinerte en åpent lesbisk prest. Til tross for protester fra en episkopal geistlig under selve ordinasjonsliturgien, la han sinne vigslende hender på Ellen Barretts hode.^[7] I sin bok «Take a Bishop Like Me» fra 1979 forsvarte han sin holdning, og hevdet at mange prester var homoseksuelle, men få hadde mot til å erklære dette offentlig.^[8]

Honor Moore, den eldste av Moores ni barn og selv lesbisk, avslørte sin fars biseksualitet i en artikkel om han i The New Yorker den 3. mars 2008.^[9] Der beskriver hun også en telefonoppringning hun fikk seks år etter farens død, fra en mann som var den eneste nevnte i farens testamente som så langt ikke var blitt sikkert identifisert. Han hadde til hennes far i over tredve år pleiet et dypt vennskap, og med seksuelle relasjoner. Blant annet haade d foretatt reiser sammen til Patmos.^[10] Vedkommendes navn ble ikke gjengitt i New Yorker- artikkelen.

Moore skrev tre bøker: The Church Reclaims the City (1965), Take a Bishop Like Me (1979) og sine memoarer under tittelen Presences: A Bishop's Life in the City (1997).