Pfalzgrevskapet_ved_Rhinen

Pfalzgrafschaft bei Rhein Pfalzgrevskapet ved Rhinen
1085–1803
Flagg Våpen
Kart over Kurpfalz' administrative inndeling i 1789.
Hovedstad	Heidelberg (1085–1690) Düsseldorf (1690–1720) Mannheim (1720–1803)
Språk	Tysk
Religion	Katolisisme, kalvinisme
Styreform	Fyrstedømme
Historisk periode	Middelalderen
- Grunnlagt	1085
- Blir kurfyrstedømme	1356
- Freden i Westfalen	1648
- Lunévilletraktaten	1801
- Reichsdeputationshauptschluss	1803
- Opphørte	1803
I dag en del av	Rheinland-Pfalz (Tyskland)

Pfalzgrevskapet ved Rhinen (tysk: Pfalzgrafschaft bei Rhein), etter 1356 også kalt Kurpfalz, var en stat i Det hellige tysk-romerske riket. Pfalzgreven fungerte som kurfyrste fra slutten av 1200-tallet, et embete han fikk offisielt tildelt i riksforfatningen den gyldne bulle i 1356.^[1][2]

Historie

Middelalder

Rundt år 1085, ved Herman II av Lothringens død, reduseres det tidligere palatinatet i Lorraine til et par territorier rundt i Rhinland, samt byene Köln og Bonn langs Rhinens vestre elvebredd. I 1156 fikk Konrad av Hohenstaufen tittelen pfalzgreve av sin halvbror keiser Fredrik I Barbarossa og fikk samtidig tildelt omfattende lensområder sørover langs Rhinen som hadde blitt innlemmet i riket av tidligere Hohenstaufen-keisere. Tittelen pfalzgreve ble dernest arvet av det regjerende fyrstehusets medlemmer, og Pfalzgrevskapet ved Rhinen ble således etablert som et arvgrevskap. Konrads stemmerett ved kongevalg ble også arvet av hans etterfølgere.^{[trenger referanse]}

Ved Konrads død i 1195, tilfalt de pfalziske områdene fyrstehuset Welf. I 1214 døde imidlertid Welf-husets andre pfalzgreve uten arvinger, og pfalzgrevskapet ble gitt av keiser Fredrik II til huset Wittelsbach fra hertugdømmet Bayern. Fra 1255 ble Wittelsbach-huset delt i to grener med sine respektive maktseter i Pfalzområdene og de bayerske områdene. Denne splittelsen ledet til rivninger om hvilken av Wittelbach-grenene som skulle sitte på kurfyrsteembetet, altså stemmerett ved kongevalg. Dette ble løst i 1329 ved Paviatraktaten på keiser Ludvig IVs initiativ, og det ble bestemt at stemmeretten skulle veksle mellom de to grenene, men også at Pfalzgrevskapet ved Rhinen skulle få tildelt markgrevskapet Nordgau i det nordlige Bayern. Dette området ble senere omdøpt til Oberpfalz. Da den gyldne bulle ble utstedt i 1356, fikk Wittelsbach-grenen i Pfalz ekskulsiv stemmerett og enerett på kurfyrsteembetet. Pfalzgrevskapet ved Rhinen ble som følge av dette kalt Kurpfalz. Denne løsningen førte til et vedvarende konfliktfylt forhold mellom de to Wittelsbach-grenene. I ettertiden ekspanderte pfalzgrevskapet ved Rhinen sine grenser betydelig.^{[trenger referanse]}

I 1410 døde pfalzgrev Ruprecht III, som også var tysk konge. Pfalz ble deretter delt på fire Wittelsbach-brødre i Kurpfalz, Oberpfalz, Pfalz-Simmern-Zweibrücken og Pfalz-Mossbach. Oberpfalz mistet sin herskerlinje allerede i 1448 med Kristoffer av Bayern, men dette området hadde da allerede falt tilbake til greven i Kurpfalz. Pfalz-Simmern-Zweibrücken ble imidlertid delt i ytterligere to herskerlinjer under Wittelsbach-huset i 1459: Pfalz-Zweibrücken og Pfalz-Simmern. Herskerlinjen i Pfalz-Mossbach døde ut i 1499, og da linjen også døde ut i Kurpfalz, tilfalt kurfyrsteembetet herskeren i Pfalz-Simmern.

Tidlig moderne tid

Reformasjonen gjorde seg tidlig gjeldende i Kurpfalz. Kurfyrst Fredrik V av Pfalz, som i 1619 også ble konge i Böhmen, mistet sine besittelser og kurfyrsteembete etter å ha tapt Slaget på Det hvite berg. Han fikk dem imidlertid tilbake ved Freden i Westfalen i 1648. Hans herskerlinje i Pfalz-Simmern døde ut i 1685, og kurfyrsteembetet ble gitt til herskeren i Pfalz-Neuburg, en undergren av tidligere nevnte Pfalz-Zweibrücken. I den forbindelse ble det hevdet arverett til kurfyrstedømmet fra fransk side, hvilket resulterte i Niårskrigen, også kalt den pfalziske arvefølgekrig.

Herskerlinjen i Pfalz-Neuburg døde ut i 1742, hvorpå kurfyrsteembetet gikk til linjen i Pfalz-Sulzbach. Karl Theodor i denne herskerlinjen ble også kurfyrste av Bayern i 1777. Da han døde i 1799, var Pfalz-Zweibrücken-Birkenfeld den eneste gjenværende linjen, og dens overhode Maximilian I av Bayern ble således herre over hele Wittelsbach-husets besittelser.

Ved Lunévilletraktaten i 1801 ble Maximilian tvunget til å avstå Kurpfalz vest for Rhinen til Frankrike, og under de påfølgende årene måtte han også avstå de østlige områdene til Baden, Hessen-Darmstadt og Nassau. Ved reorganiseringen av Tyskland i 1815 ble bare deler av de gamle områdene returnert til Kongeriket Bayern, og ble en av dets provinser.

Moderne tid

I 1945 ble denne provinsen atskilt fra Bayern, og forent med den prøyssiske Provinsen Rhinland. I dag ligger den i den tyske delstaten Rheinland-Pfalz.

Referanser