Satrap
Satrap (gresk σατράπης satrápēs, fra gammelpersisk xšaθrapā(van), dvs «beskytter av landet») var navnet som ble gitt til guvernørene i provinsene i de antikke persiske Akamenide- og Sassanideimperiene.
Da Kyros den store hadde kontroll over verdens første imperium, organiserte han sine erobrede territorier i provinser, styrt av klientkonger. I persisk kultur var konseptet om kongedømme udelelig fra guddommelighet. Guddommelig autoritet ga kongen guddommelige rettigheter. De tyve satrapene som Kyros etablerte var ikke konger, men stedfortredere som styrte i kongens navn. Dareios I gav satrapene en fast organisering og økte deres antall til 23 og fastsatte deres årlige skatt (Behistun-inskripsjonen).
Satrapen var leder av administrasjonen av sin provins og omgav seg med et hoff som var kongelig i alt annet enn navnet, han samlet inn skatter og kontrollerte de lokal tjenestemennene og de underliggende stammene og byene. Han var også øverste dommer av provinsen som alle sivile og kriminelle saker kunne bringes fram for hans «stol» (Nehemja 3,7). Han var ansvarlig for sikkerheten på veiene (jf. Xenofon), og måtte slå ned bander og opprør. Han ble assistert av et råd av persere, der også provinsielle var representert, og var kontrollert av en kongelig sekretær og av utsendinger av kongen, særlig «kongens øye» som gjorde årlige inspeksjoner.
Der var begrensninger på makten til satrapene. Ved siden av hans sekreterielle nedskrivelser var hans finansielle tjenestemann (gammelpersisk ganzabara) og generalen av den regulære hæren i hans provins og av festningene uavhengige av ham og rapporterte personlig periodisk til sjahen. Men satrapen hadde lov til å holde personlige tropper (senere mest greske leiesoldater). De store provinsene var delt inn i mange små distrikter der guvernørene også ble kalt satraper og (av greske forfattere) hyparchs (viseregenter). Utdelingen av store satrapier ble forandret av og til, og ofte ble to av dem gitt til samme mann. Når den sentrale autoriteten i imperiet ble svekket, var satrapen praktisk talt uavhengig, særlig etter at det ble vanlig å utrope ham som general over hæren i området, i motsetning til tidligere regler. «Når hans styre ble eneveldig, kunne ikke trusselen mot den sentrale autoriteten lenger ignoreres» (Olmstead). Opprør blant satrapene ble vanlig fra midten av det 5.århundret. Dareios I slet med utbredte opprør blant satrapene og under Artaxerxes II skjedde det at store deler av Lilleasia og Syria var i åpent opprør.
De siste opprørene ble slått ned av Artaxerxes III. Satrap-administrasjonen ble gjenopptatt av Aleksander og hans etterfølgere, særlig i seleukidenes imperium, hvor satrapene vanligvis ble kalt assirategus, men deres provinser var mye mindre enn under perserne.
Kilder
- Encyclopædia Britannica, 1911: "Satrap."
- A. T. Olmstead, History of the Persian Empire, 1948