Seldsjukkriket

persisk: آلِ سلجوق‎ Āl-e Saljuq[1] Seldsjukkriket
Rike
↓ 1037–1194 ↓
Det store seldsjukkriket på sitt høydepunkt i 1092, ved Malik Shah 1.s bortgang.
Hovedstad	Nishapur (1037–1043) Rey (1043–1051) Isfahan (1051–1118) Hamadan, hovedstad i vest (1118–1194) Merv, hovedstad i øst (1118–1153)
Språk	Persisk (offisielt språk og hoffspråk; fellesspråk;)[2][3][4] Oghuz-tyrkisk (dynastisk og militæret)[5][4][6] Arabisk (Lov, teologi og vitenskap)[2][4])
Religion	Sunniislam (Hanafi)
Styreform	Monarki
Sultan
- 1037–1063	Toghril 1. (første)
- 1174–1194	Toghril 3. (siste)[7][8]
Historie
- Grunnlagt av Toghril beg	1037
- Slaget ved Dandanaqan	1040
- Slaget ved Manzikert	1071
- Det første korstog	1095–1099
- Slaget ved Qatwan	1141
- Etterfulgt av Khoresm-riket[9]	1194
Areal
- 1080 (estimat)[10][11]	3 900 000 km²
Forgjenger Etterfølger Oğuz Yabgu-riket Ghaznavidene Buyidene Det bysantinske rike Kakuyidene Sultanatet Rûm De anatoliske beyliker Ghuridene Khoresm-riket Ayyubidene Aserbajdsjans atabeger Buridene Zangidene Danishmendene Artukidene Saltukidene
I dag en del av	I dag del av  Afghanistan  Armenia  Aserbajdsjan  De forente arabiske emirater  Egypt  Georgia  Iran  Irak  Israel  Jemen  Jordan  Kasakhstan  Kina  Kuwait  Kirgisistan  Libanon  Oman Palestinske selvstyremyndigheten  Russland  Saudi-Arabia  Syria  Tadsjikistan  Turkmenistan  Tyrkia  Usbekistan

Seldsjukkriket, eller Det store seldsjukkriket,^[12] var et tyrkisk-persisk sunnimuslimsk rike i middelalderen,^[13] med opphav i Kınık-grenen av oghuz-tyrkerne.^[14] Seldsjukkriket kontrollerte et vidstrakt område, fra Hindu Kush i øst til det østre Lilleasia i vest, og fra Sentral-Asia i nord til Den persiske bukt i syd. Fra sitt hjemland nær Aralsjøen vandret først seldsjukkene inn i Khorasan, før de fortsatte videre inn i Persia, og til slutt erobret det østre Lilleasia.

Seldsjukkriket ble grunnlagt av Toghril beg (1016–63) in 1037. Toghril ble oppfostret av sin farfar, Seldsjukk beg, som hadde en høytstående posisjon i Oğuz Yabgu-riket. Seldsjukk gav sitt navn både til seldsjukkriket og seldsjukkdynastiet. Seldsjukkene forente den fragmenterte politiske scene i den østre delen av den islamske verden, og spilte en nøkkelrolle i både det første og det andre korstog. Med en meget persifisert^[15] kultur^[16] og språk,^[17] spilte også seldsjukkene en viktig rolle i utviklingen av den tyrkisk-persiske tradisjon,^[18] og medførte også eksporteringen av persisk kultur til Lilleasia.^[19][20] Bosetningen av tyrkiske stammer i de nordvestre perifere delene av riket, grunnet strategiske militære behov for å bekjempe invasjoner fra nabostater, førte til den gradvise tyrkifiseringen av de områdene.^[21]

Dynastiets grunnlegger

Seldsjukkenes felles stamfar var deres beg Seldsjukk, som angivelig skal ha tjenestegjort i khazarenes armé, og under ham skal de ha migrert til Khoresm rundt år 950, nær byen Jend, hvor de også konverterte til islam.^[22]

Rikets ekspansjon

Seldsjukkene var alliert med de persiske samanide-sjahene mot karakhanidene. Samanidene falt til karakhanidene i Transoxania (992–999) derimot, hvoretter ghaznavidene vokste frem. Seldsjukkene involverte seg i denne regionale maktkampen før de etablerte sin egen uavhengige base.

Toghril og Tsjaghri

Toghril var Seldsjukks barnebarn, og bror til Tsjaghri, hvorunder seldsjukkene frarøvet et rike fra ghaznavidene. Innledningsvis ble seldsjukkene slått tilbake av Mahmud og trakk seg tilbake til Khoresm, men Toghril and Tsjaghri ledet dem til å erobre Merv og Neyshabur i 1037.^[23] Senere plyndret og byttet de landområder med hans etterfølgere på tvers av Khorasan og Balkh, og plyndret til og med Ghazni i 1037.^[24] I 1040, i slaget ved Dandanaqan, påførte de et avgjørende tap på Masud I av ghaznavidene, noe som fikk ham til å gi opp mesteparten av hans vestre territorier til seldsjukkene. I 1055 erobret Toghril Bagdad fra de sjiittiske buyidene på oppdrag av abbasidene.

Alp Arslan

Alp Arslan, Tsjaghri Begs sønn, utvidet Toghrils rike ved erobre Armenia og Georgia i 1064, og ved å invadere Østromerriket i 1068, hvorfra han annekterte mesteparten av Lilleasia. Arslans avgjørende seier i slaget ved Manzikert i 1071 nøytraliserte nærmest all bysantinsk motstand mot den tyrkiske invasjonen av Anatolia.^[25] Han gav sine turkmenske generaler lov til å skjære ut sine egne fyrstedømmer fra det tidligere østromerske Lilleasia, og regjere de som atabeger under ham. Innen to år hadde turkmenerne fått etablert kontroll på områder så lang vest som Egeerhavet, i form av en rekke beglikher (beyliker): saltukide-dynastiet i Nordøst-Anatolia, mengujekide-dynastiet i Øst-Anatolia, artukide-dynastiets i Sørøst-Anatolia, danishmende-dynastiet i Sentral-Anatolia, Rum-seldsjukkene (beghliken Suleiman, som senere flyttet til Sentral-Anatolia) i Vest-Anatolia, og beyliken Tzachas av Smyrna i İzmir (Smyrna).

Malik Shah I

Under Alp Arslans etterfølger, Malik Shah, og hans to persiske vesirer,^[26] Nizām al-Mulk og Tāj al-Mulk, ekspanderte seldjukkriket i forskjellige retninger, til den tidligere iranske grensen før arabernes invasjon, slik at riket grenset mot Østromerriket i vest og mot Kina i øst. Malikshāh flyttet hovedstaden fra Rey til Isfahan, og det var under hans regjering at Det store seldsjukkriket nådde sitt høydepunkt.^[27] Militærsystemet iqta og Nizāmīyyah Universitet ved Bagdad ble etablert av Nizām al-Mulk, og Malikshāhs regjering ble anerkjent som storseldsjukks gullalder. Abbasidekalifen gav ham tittelen «Østens og vestens sultan» i 1087. Hassan-i Sabāhs assasinere (hasjsjasjin) vokste seg derimot også mektige under hans regjering, og de snikmyrdet mange ledende skikkelser i hans administrasjon; ifølge mange kilder inkluderte offerlisten Nizām al-Mulk.

Regjering

Seldsjukkmakten nådde sitt høydepunkt under Malikshāh 1., og både karakhanidene og ghaznavidene ble tvunget til å anerkjente seldsjukkisk overherredømme.^[28] Seldsjukkriket ble etablert på det gamle sasaniderikets territorium, i Iran og Irak, og inkluderte Anatolia i tillegg til deler av Sentral-Asia og dagens Afghanistan.^[28] Seldsjukkstyret ble basert på en stammeorganisasjon som var vanlig blant tyrkiske og mongolske nomader, og organisasjonen liknet en «familieføderasjon», eller «apanasjestat».^[28] Under denne ordningen delte overhodet av den ledende familie ut deler av sine domener som selvstyre apanasjer.^[28]

Rikets oppløsning

Ved Malikshāh 1.s bortgang i 1092 ble riket delt da hans bror og fire sønner kranglet over fordelingen av riket. Malikshāh 1, ble i Lilleasia etterfulgt av Kilij Arslan 1., som grunnla Rum-sultanatet, og i Syria av hans bror Tutusj 1.. I Persia ble han etterfulgt av sin sønn Mahmud 1., hvis regjering ble utfordret av hans andre tre brødre (Barkiyaruq i Irak, Muhammad I i Bagdad, og Ahmad Sanjar i Khorasan). Da Tutusj 1. død arvet hans sønner Radwan og Duqaq henholdsvis Aleppo og Damaskus, som videre utfordret hverandre, noe som ytterligere delte Syria inn i fiendtlige emirer.

I 1118 tok Ahmad Sanjars tredje sønn over riket. Hans nevø, sønn av Muhammad 1., anerkjente derimot ikke hans krav på tronen, og Mahmud 2. erklærte seg selv sultan, og etablerte en hovedstad i Bagdad fram til 1131 da han endelig ble offisielt avsatt av Ahmad Sanjar.

Ellers i nominelt seldsjukkterritorium fantes artukidene i Nordøst-Syria og Nord-Mesopotamia; de kontrollerte Jerusalem fram til 1098. Danishmende-dynastiet grunnla en stat i Øst-Anatolia og Nord-Syria, og kjempet om landområder med Rum-sultanatet, og i tillegg nøt Kerbogha selvstendighet som Mosuls atabeg.

Det første korstog

Under det første korstog var de splittede seldsjukkstatene generelt sett mer opptatt av å konsolidere sine egne territorier og erobre naboene enn å samarbeide mot korsfarerne. Seldsjukkene beseiret med enkelhet det utrente folkekorstoget i 1096, men de maktet ikke stoppe fremgangen til hæren til det påfølgende fyrstekorstoget, som erobret viktige byer som Nikea (İznik), Iconium (Konya), Caesarea Mazaca (Kayseri), og Antiokia (Antakya) i sitt felttog mot Jerusalem (Al-Quds). I 1099 erobret endelig korsfarerne det hellige land og etablerte de første korsfarerstatene. Seldsjukkene hadde innen denne tid allerede tapt Palestina til fatimidene, som hadde gjenerobret området kort tid før korsfarerne igjen erobret det.

Det andre korstog

Også i det andre korstog var konflikten med korsfarerstatene sporadisk, og etter det første korstog kom flere uavhengige atabeger til å alliere seg med korsfarerstatene mot andre atabeger, mens de kjempet med hverandre om landområder. I Mosul etterfulgte Zengi Kerbogha som atabeg og iverksatte en vellykket prosess med å konsolidere Syrias atabeger. I 1144 erobret Zengi Edessa, da Grevskapet Edessa hadde alliert seg med artukidene mot ham. Denne hendelsen forårsaket iverksettingen av det andre korstog. Nur ad-Din, en av Zengis sønner, som etterfulgte ham som Aleppos atabeg, stiftet en allianse i området mot korsfarerne, som ankom i 1147.

Svekkelse

Ahmad Sanjar slet med å begrense opprørene til karakhanidene opprør i Transoxiana, ghuridene i Afghanistan og qarlukkene i dagens Kirgisistan, i tillegg til karakitaienes nomadeinvasjon i øst. De fremadrykkende karakitaiene beseiret først de østre karakhanidene, før de slo ned de vestre karakhanidene, som var vasaller av seldsjukkene i Khujand. Karakhanidene henvendte seg til deres overherre seldsjukkene for å få assistanse, hvortil Sanjar svarte med å personlig lede en armé mot karakitaiene. Sanjars armé ble derimot påført et avgjørende tap av Yulu Dashis horder i slaget ved Qatwan den 9. september 1141. Selv om Sanjar maktet å flykte helskinnet ble mange i hans nære familie, inkludert hans kone, tatt til fange i kjølvannet av slaget. Som et resultat av Sanjars fiasko i å håndtere trusselen i øst mistet Seldsjukkriket alle sine østre provinser fram til elven Syr-Darja, og overherredømmet over de vestre karakhanidene ble overtatt av Kara-Kitai, også kjent som «Vest-Liao» i kinesisk historiografi.^[29]

Fall til Khoresm-riket og ayyubidene

I 1153 gjorde ghuzzerne (oghuziske tyrkere) opprør og tok Sanjar til fange. Han maktet å flykte etter tre år, men døde ett år senere. Atabegene, som zengidene og artukidene, var kun nominelt underlagt seldsjukkenes sultan, og hersket generelt sett Syria uavhengig av sultanen. Da Ahmed Sanjar døde i 1156 splittet det riket opp endelig, og gjorde atabegene i praksis selvstendige.

1. Khorasan-seldsjukkene i Khorasan og Transoxania. Hovedstad: Merv
2. Kerman-seldsjukkene
3. Sultanatet Rum (eller Anatolia-seldsjukkene). Hovedstad: Iznik (Nikea), senere Konya (Iconium)
4. Salghuridenes atabeghlik i Iran
5. Eldiguzidenes atabeghlik i Irak og Aserbajdsjan. Hovedstad: Hamadan
6. Buridenes atabeghlik i Syria. Hovedstad: Damaskus
7. Zangis atabeghlik i Al Jazira (Nord-Mesopotamia). Hovedstad: Mosul
8. Turkmenske beghliker: danishmendene, artukidene, saltukidene og mengujekidene i Lilleasia.

Etter det andre korstog ble Nur ad-Dins general Shirkuh, som hadde etablert seg i Egypt på fatimidiske landområder, etterfulgt av Saladin. Saladin gjorde etter hvert opprør mot Nur ad-Din, og, ved hans bortgang giftet Saladin seg med hans enke, erobret mesteparten av Syria, og etablerte ayyubide-dynastiet.

På andre fronter vokste Kongeriket Georgia å bli en regional makt, og utvidet sine grenser på storseldsjukks bekostning. Det samme gjaldt også gjenopplivingen av Det armenske kongeriket Kilikia under Leo II av Armenia i Anatolia. Abbasidekalifen An-Nasir begynte også å gjenhevde kalifens autoritet og allierte seg med den khoresmiske Takash.

I en kort periode var Togrul 3. sultan over hele seldsjukkriket utenom Anatolia. I 1194 derimot ble Togrul beseiret av Takash, Khoresm-rikets sjah, og Seldsjukkriket kollapset endelig. Av det tidligere seldsjukkriket gjenstod kun Rum-sultanatet i Anatolia. Mens dynastiet ble svekket på midten av 1200-tallet invaderte mongolene Anatolia i 1260-årene og delte det inn i mindre emirater kalt De anatoliske beyliker. Til slutt kom en av disse, den osmanske, til å vokse frem og erobre de resterende.

Ettermæle

Seldsjukkene ble utdannet i tjeneste av muslimske hoff som slaver eller leiesoldater. Dynastiet brakte vekkelse, energi og gjenforening til den islamske sivilisasjonen som til da hadde vært dominert av arabere og persere.

Seldsjukkene grunnla også universiteter og støttet også kunst og litteratur. Deres regjering karakteriseres av persiske astronomer som Omar Khayyám, og den persiske filosofen al-Ghazali. Under seldsjukkene ble nypersisk språket i historiske fortegnelser, mens den arabiske språkkulturens sentrum flyttet fra Bagdad til Kairo.^[30]

Liste over Det store seldsjukkrikets sultaner

Bildegalleri

• 
  Seljuq-era art: Ewer fra Herat i Afghanistan, datert 1180–1210 e.Kr. Messing utarbeidet i opptrykk med innlagt sølv og bitumen. British Museum.
• 
  Hodet til en mannlig kongeskikkelse, 1100- til 1200-tallet, funnet i Iran.
• 
  Toghril tårn, et monument fra 1100-tallet sør for Teheran i Iran, til minne om Toghril beg.
• 
  Kharāghān-tårnene, bygget i 1053 i Iran, er seldsjukkfyrstenes begravelsessted.
• 
  Seldsjukkesultanen Barkiyaruq
• 
  Seldsjukkesultanen Muhammad ibn Malik-Shah

Se også

• Artukidene
• Assassiner
• Atabeg
• Danishmendene
• Ghaznavideriket
• Rahat al-sudur
• Seldsjukke-arkitektur
• Seldsjukk-dynastiet
• Sultanatet Rûm
• Liste over tyrkiske dynastier og stater

Referanser

Litteratur

• Previté-Orton, C. W. (1971). The Shorter Cambridge Medieval History. Cambridge: Cambridge University Press. 
• Tetley, G. E. (2008). The Ghaznavid and Seljuk Turks: Poetry as a Source for Iranian History. Abingdon. ISBN 9780415431194. 
• Encyclopedia of the Peoples of Africa and the Middle East. New York: Facts On File. 2008. ISBN 9780816071586. Arkivert fra originalen 14. februar 2017. 

Eksterne lenker

• «Seljuq» hos Encyclopædia Britannica