Signatur (navnetrekk)

En signatur (latin signare, «tegn»), navnetrekk eller autograf er et håndskrevet navn, kallenavn eller eventuelt også symbol som for eksempel «X», mye brukt av analfabeter. Dette skrives for å få et identitetsbevis, vanligvis som et samtykke eller godkjenning til et dokument.

«Pynten» under eller rundt noen signaturer kalles på engelsk «paraph» (importert fra fransk), og i Norge er «paraf» blitt brukt.[1] Disse krusedullene gjør det teoretisk vanskeligere å forfalske en signatur.

Ved å sette sin signatur på et maleri, vedkjenner maleren seg sitt verk. I antikkens Hellas signerte kunstneren sitt verk, og derfor kjenner vi navnet på kunstnere som Praxiteles. I Romerriket var kunsten derimot anonym, for der ble ikke kunstverk signert, og dermed er de fleste romerske kunstnere forblitt navnløse.[2]

I renessansetiden skapte den voksende middelklassens velstand økt etterspørsel etter kunst til utsmykning av hjem og kirker. På slutten av 1400-tallet var antikke statuer så populære i Italia - og befolkningens interesse for både antikviteter og samtidskunst voksende - at kunstverker fikk karakter av rene handelsvarer, med verdi ut fra kunstnerens identitet. Derfor begynte kunstnere oftere å signere verkene sine. Albrecht Dürer brukte mye av tiden sin på å prosedere mot etterlignere. Han fikk hjelp av et keiserlig privilegium som beskyttet verkene hans, men etter hans død måtte enken fortsette prosederingen.[3] En gruppe kunstnere var så flinke til å kopiere Dürers malerstil at de tok sjansen på å skrive hans signatur på verkene sine for å få høyere pris. Det er derfor Dürer på sin gravering av jomfru Maria tilføyde: «Vær forbannet, røvere og etterlignere av andres arbeid og talent.»[4]

Berømte personers signaturer

Galleriet viser navnetrekket til noen berømte personer, blant annet flere svenske konger.

Norske

Referanser

  1. ^ Anders Kristiansen (28. mars 2021). «Søndagssplitten - Navnetrekk og parafer». Fyllepenna. Besøkt 19. mars 2022. 
  2. ^ Aage Hauken: I skyggen av Vesuv (s. 47), forlaget Aschehoug, Oslo 2009, ISBN 978-82-03-23682-2
  3. ^ Torvald C. Løchen: «Kunstforfalskninger» (s. 604), Samtiden nr 10/1970
  4. ^ Adrian Darmon: Forgeries: a long story, hentet fra Wayback Machine

Se også

Litteratur

  • Tobias Burg: Die Signatur. Formen und Funktionen vom Mittelalter bis zum 17. Jahrhundert. LIT, Münster u. a. 2007, ISBN 978-3-8258-9859-5 (zur Signatur von Werken der Bildenden Kunst)
  • Angelika Seibt: Unterschriften und Testamente – Praxis der forensischen Schriftuntersuchung. Beck, München 2008, ISBN 978-3-406-58113-7

Eksterne lenker

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.