Solidaritet

Solidaritet er også navnet på et polsk fagforbund.

Solidaritet(av latin solidum, hele summen, helheten; fransk solidarité: samhørighet, sammenhold) er et begrep som beskriver en følelse av samhørighet og samhold mellom individer eller grupper. Ordet benyttes ofte i fagpolitiske sammenhenger, og også til å uttrykke støtte til folk i den tredje verden. Solidaritet innebærer en grunntanke om å handle ut fra mer enn egeninteresse, – å foreta valg utfra deres konsekvenser for andre eller for å dekke andres behov. Ved å gi avkall på (kortsiktig) egeninteresse skal handlingene skape kollektive verdier for flere. Mange vil hevde at solidaritet ligger til grunn for både velferdsstaten og for privat forsikring som alternativ til denne.

Solidaritetstanken ligger generelt til grunn for arbeiderbevegelsen, og uttales ofte som motivasjon og verdimessig rettesnor for partier og bevegelser på «venstresiden». Solidaritetstanken står for eksempel sentralt i de norske og svenske sosialdemokratenes slagord alle skal med, en tematikk som slike partier ofte setter som motsats til partier for de rike (egeninteressen). Solidaritet kan være mer eller mindre nytteorientert – den kan i varierende grad bygge på en rasjonell erkjennelse av at solidaritet er nyttig (i motsetning til at solidaritet er riktig). Dette speiler motsetningen mellom sinnelagsetikk og pliktetikk.

Solidaritetsbegrepet står sentralt innenfor etikk, teologi og psykologi. Studier av solidaritetens effekter, eller fraværet av egeninteresse i menneskelige valg, opptar også forskningen innenfor samfunnsøkonomien og sosiologien. Studiet av hvilke betingelser og situasjoner som fremmer eller hemmer solidariske valgalternativer, drar ofte nytte av spillteori.

Definisjoner

Samfunnsforskeren Émile Durkheim skiller mellom mekanisk og organisk solidaritet:

  • Mekanisk solidaritet opptrer innenfor grupper som er ytre definert av kjennetrekk som bare svakt springer ut av individet i valgsituasjonen (f.eks vi nordmenn, vi i arbeiderklassen)
  • Organisk solidaritet opptrer med en større basis i individuelle gruppevalg, eksempelvis ved at en gruppe opptrer innbyrdes solidarisk med brodd mot andre grupper (for eksempel vi sykepleiere versus legene, eller vi i salgskorpset versus de i markedsavdelingen)

Sosiologen Alfred Vierkandt (1969) definerer solidatitet som «sinnelaget til et fellesskap med sterkt indre samhold» (die Gesinnung einer Gemeinschaft mit starker innerer Verbundenheit), og videre «samholdsfølelsen som kan og bør slå ut i praktisk handling» (das Zusammengehörigkeitsgefühl, das praktisch werden kann und soll).

Historisk utvikling

I Romerretten betød solidaritet (obligatio in solidum) en spesiell type forpliktelse, hvor hvert enkelt individ borger for helheten (solidum) i en forpliktelse. I moderne rett betegner solidaransvar det tilsvarende forhold hvor enkelt deltaker i en sammenslutning står ansvarlig for hele gruppens forpliktelser, ikke bare «sin del». Kirken har i århundrer hatt en sterk tradisjon som påkaller og fremmer solidaritet eller nestekjærlighet («gjør mot din neste som du vil din neste skal gjøre mot deg»), anskueliggjort i bergprekenen og historien og Den barmhjertige samaritan. Den kristne moral og etikk krever en solidaritet som er knyttet til selve de personlige, gode handlingene.

I middelalderen slo også organisk solidaritet rot gjennom laugsvesen – yrkesgrupper som gjensidig og sammen kjempet for sine gruppeinteresser. Denne forløperen for fagorganiseringen ga medlemmene trening i å tenke langsiktig på helheten framfor å bryte ut av fellesskapet som «gratispassasjer». Det innebar at laugets medlemmer erkjente fordelene ved å handle kollektivt og vise selvdisiplin i arbeidet for hele gruppens fellesinteresser.

Kristne idealer levere videre i institusjonalisert form gjennom den familiære forsørgelsesplikten mellom ektefeller, foreldre og barn, og i det strafferettslige forbudet mot å etterlate noen i hjelpeløs tilstand. I disse sammenhengene er det egennyttige, egosentriske valgalternativet forbudt. Etter middelalderen ble underholdsplikten utvidet til en moralsk (og ofte rettslig) forpliktelse til å organisere fattigvesen, og etter hvert velferdsytelser. Utvidelsen fra et rettslig til også et sosialt solidaritetsansvar oppstod i Frankrike på 1700-tallet.[1] Framveksten av sosiale tiltak og goder for arbeidere på 1800-tallet ble først initiert av liberale politikere og reformatorer i England (William Henry Beveridge), Tyskland (Otto von Bismarck) og Norden.

Ved århundreskiftet til 1900-tallet vokste internasjonal solidaritet seg sterk i arbeiderbevegelsen, utfra forestillingen om at arbeiderklassen på tvers av land hadde sterkere interessefellesskap enn de ulike klassene innen hvert enkelt land. Dette ga seg utslag både i grenseoverskridende revolusjonært samarbeid, og i en internasjonal kampanje blant arbeiderklassen om å ikke la seg mobilisere mot hverandre i de nasjonale hærene under første verdenskrig. Da fascismen seiret i europeiske land på 1930-tallet, dreide arbeiderklassens solidaritetengasjement i retning av solidaritet gjennom krig, eksempelvis for brigadene i den spanske borgerkrig. Klassekampen i mellomkrigstiden ble ikke mindre bitter ved at ulike undertrykkende regimet trykket til seg solidaritetsbegrepet – fascistene knyttet til rasesolidaritet, og kommunistene gjennom vikarierende klassesolidaritet.

Velferdsstaten innebærer en institusjonalisering av en rekke grader av solidaritet på samfunnsnivå, eksempelvis gjennom arbeidsløshetstrygd og folketrygd (underholdsplikten), eller offentlig helsevesen (forsikringstanken). En utbredt kritikk av velferdsstaten er at slike ordninger flytter det solidariske ansvar bort fra enkeltindividet, og over til en upersonlig stat som i økende grad ivaretar individets solidaritetspikt. Mot en slik institusjonalisert solidaritet står alternativet hvor frivillige organisasjoner eller pårørende selv tar på seg mer av velferdsbyrden, utfra et personlig (ektefølt) ønske om å handle solidarisk.

I de siste tiårene har solidaritetsbegrepet blitt utvidet, blant annet gjennom miljøbevegelsens fokus på solidaritet med kommende generasjoner. I denne betydningen er miljøengasjementet ikke bare motivert av nåværende generasjoners egennytte av naturen, men også av kommende generasjoners rett til å nytte en intakt eller bærekraftig natur.

Se også

Litteratur

Referanser

  1. ^ Stjernø Arkivert 2011-08-09, hos Wayback Machine., 2005.

Store norske leksikon: http://snl.no/solidaritet

Eksterne lenker