Terra Mariana

Terra Mariana
Terra Mariana
Fyrstedømme i Det tysk-romerske rike (1207–1215)
←
1207–1561 →
 
→
 
→
 
→

Våpenet til Livland

Våpen

Plasseringa til Livland
Plasseringa til Livland
Kart over Terra Mariana i 1260
Hovedstad Riga
Språk Latin, lavtysk, estlandsk, latvisk, livlandsk
Religion Romersk-katolsk kristendom
Styreform Ridderorden
Lovgivende forsamling Landtag
Historisk periode Middelalderen
 - Det livlandske korstog 1208–1227
 - Etablert 2. februar 1207
 - Estisk opprør 1343–1344
 - Avtalen om livlandsk konføderasjon 4. desember 1435
 - Vilnius-pakten 1561
 - Den livlandske krig 1558–1582
I dag en del av Estlands flagg Estland
Latvias flagg Latvia

Terra Mariana («Marias land») var det offisielle navn[1] på Livland i middelalderen[2], eller Gamle Livland[nb 1] (tysk: Alt-Livland; estland: Vana-Liivimaa; latvisk: Livonija), en korsfarerstat etablert i Det livlandske korstogs kjølvann i dagens Estland og Latvia. Staten ble etablert 2. februar 1207,[3] som et fyrstedømme i Det tysk-romerske rike,[4] men mistet denne statusen da pave Innocens III erklærte staten som underlagt Den hellige stol i 1215.[5]

Terra Mariana ble delt inn i føydale fyrstedømmer av pavelig legat Vilhelm av Modena:

Etter slaget ved Saule i 1236 slo de gjenlevende medlemmene av Brødrene seg sammen med Den tyske orden av Preussen i 1237, og ble dermed Den livlandske orden. I 1346 kjøpte ordenen Dansk Estland. Gjennom hele eksistensen av Middelalder-Livland var det en konstant kamp om herredømmet mellom landområdene eid av kirken, Ordenen, den sekulære tyske adelen og innbyggerne i hansabyer som Riga og Reval. Etter tapet i slaget ved Grunwald i 1410 falt Den tyske orden og dens ordenstat i nedgang – men Den livlandske orden maktet å bevare sin selvstendighet. I 1561, under Den livlandske krig, opphørte Terra Mariana å eksistere.[1] Den nordre deler solgt til Sverige, og ble til Hertugdømmet Estland; den søndre deler ble del av Storfyrstedømmet Litauen – og dermed til slutt Det polsk-litauiske samveldet – som Hertugdømmet Livland og Hertugdømmet Kurland og Semgallen; øya Saaremaa ble en del av Danmark.

Siden starten av 1900-tallet har Terra Mariana (estisk: Maarjamaa) blitt brukt som et poetisk navn, eller kallenavn, på Estland. I 1995 ble Terra Mariana-korsets orden, en statsdekorasjon, innført for å hedre Estlands uavhengighet.[9]

Historie

Det livlandske korstog

Utdypende artikkel: Det livlandske korstog

Østersjøens østre kystområder var de siste deler av Europa som ble kristnet av Den romersk-katolske kirke.[10] I 1193 kalte pave Celestine III på et korstog mot hedninger i Nord-Europa. Dette korstoget sammenlignes ofte til korstoget til frankerne og Karl den store.[11] Derimot ble ikke dette korstoget offisielt kunngjort før 1197 eller 1198, men den første referansen til korstoget er i et brev av pave Innocens III.[11] På starten av 1200-tallet erobret tyske korsfarere fra Gotland, og de nordre delene av Det tysk-romerske rike, livlandske og latviske landområder langs elvene Daugava og Gauja. Festningen Riga (hovedstad i dagens Latvia) ble etablert i 1201, og i 1202 ble De livlandske sverdbrødrene dannet som en gren av Tempelridderordenen. I 1218 gav pave Honorius III kong Valdemar II av Danmark frie tøyler til å annektere så mye land han kunne erobre i Estland. I tillegg besøkte Albert av Riga, leder for korsfarerne som sloss mot esterne fra sør, den tyske kongen Filip av Schwaben, og spurte om tillatelse til å angripe esterne fra nord.[6] De siste som ble underlagt og kristnet var øselerne, kuronierne og semgallerne.[trenger referanse]

Korstoget skilte seg ut fra mange andre korstog, siden paven i dette tilfellet tillot mennesker som hadde til hensikt å dra på korstog til Det hellige land i stedet å dra på korstog til Livland. Medlemmene av dette korstoget skulle også bære korstegnet, som viste at de var rettslig bundet til korstoget.[11]

Etter korstogets suksess ble de tysk- og danskokkuperte områdene delt inn i føydale fyrstedømmer av Vilhelm av Modena.[8]

Etablering

Borgere (øvre panel) og vanlige (nedre panel) i middelalderens Livland, 1500-tallet.
Tre mektige damer fra Livland av Albrecht Dürer (1521)

Oppdelingen av Middelalder-Livland ble gjort av pavelig legat Vilhelm av Modena i 1228[8] som et kompromiss mellom kirken og De livlandske sverdbrødrene, begge fraksjoner ledet av tyskere, etter at tyske riddere hadde erobret og underlagt seg områdene til flere innfødte stammer; dette var stammer som de finsktalende esterne og liverne, og de baltisktalende latgalerne, selonierne, semgallerne, og kuronierne.[trenger referanse]

Middelalder-Livland ble periodisk regjert av først Sverdbrødrene, fra 1237 av en semiautonom gren av Den tyske orden kalt Den livlandske orden, og den katolske kirke. Innen midten av 1300-tallet, etter å ha kjøpt Hertugdømmet Estland fra Christopher II av Danmark, kontrollerte Den livlandske orden omtrent 67 000 kvadratkilometer av Gamle Livland – og kirken kontrollerte omtrent 41 000 kvadratkilometer. Ordenens landområder ble delt inn i omtrent 40 distrikter styrt av en vogt. Den største kirkelige staten var Erkebispedømmet Riga (18 000 km2), etterfulgt av Bispedømmet Kurland (4 500 km2), Bispedømmet Dorpat og Bispedømmet Ösel-Wiek. Det nominelle overhodet for Terra Mariana, samt byen Riga, var erkebiskopen av Riga, som øverst i det geistlige hierarki.[12]

I 1240 opprettet Valdemar II Bispedømmet Reval i Hertugdømmet Estland ved å reservere seg og sine etterkommere retten til å velge Revals biskoper (imot kanonisk lov). Avgjørelsen om å simpelthen nominere til Revals sete var unik i hele den katolske kirke på dette tidspunktet, og ble bestridt av både biskoper og paven. I denne æraen ble valg av biskoper aldri innført i Reval, og kongens rettigheter til å velge biskoper ble til og med inkludert i salgsavtalen til Den tyske orden i 1346.[13]

De livlandske borgerkriger

Middelalder-Livlands mynter, 1400- og 1500-tallet.

Opp gjennom Middelalder-Livlands eksisens var det en konstant maktkamp mellom kirken, ordenen, sekulære tyske adelige som regjerte over len og borgere i hansabyen Riga. To store borgerkriger ble utkjempet mellom 1296 og 1330 og 1313–30, og i 1343–45 førte et estisk opprør til annekteringen av det danske Hertugdømmet Estland innen Den tyske ordenens ordensstat.[14]

Teknisk sett[trenger referanse] var Rigas erkebiskop det føydale og geistlige overhodet, først over de tyske ridderne, og senere over Den livlandske orden, men erkebiskopen ble ikke den dominerende politiske makt; Ordenen hadde allerede kastet det episkopale herredømmet, og senere forsøkte Den livlandske orden å forene staten under deres lederskap. Dorpats, Kurlands og Ösel-Wieks biskoper var mindre makter.[trenger referanse]

Den viktigste allierte til Den livlandske orden var den tyske adelen i det danske Hertugdømmet Estland.[14] På starten av 1300-tallet var ikke Danmark lenge en mektig stat, og den lokale tyske adelen hadde i praksis blitt områdets herskere. Etter esterne i Harju startet et opprør i 1343 okkuperte Den tyske orden områdene. Veltingen av dansk herredømme kom to dager etter at ordenen hadde slått ned det estiske opprøret. Den danske visekongen ble fengslet i samarbeid med protyske vasaller. Slottebe i Reval og Wesenberg ble gitt til Ordenen av den tyske adelen den 16. mai 1343, og slottet i Narva i 1345. I 1346 ble de estiske områdene (Harria og Vironia) solgt av kongen av Danmark for 19 000 Köln-mark til Den tyske orden. Overgangen fra dansk til tysk styre fant sted 1. november 1346.[15]

Den livlandske konføderasjon

Gamle Livland før Den livlandske krig:

Den tyske orden begynte sin nedgang etter tapet i slaget ved Grunwald i 1410. Den livlandske orden maktet å opprettholde en selvstendig eksistens siden den ikke deltok i slaget, og led dermed ingen tap.

I 1418 nominerte pave Martin V Johannes Ambundii til erkebiskop av Riga.[16] Han ble kjent som organisatoren bak Den livlandske konføderasjon.[17][18]

Konflikter mellom Ordenen, biskopene, og de mektige hansabyene var vanlig gjennom hele Middelalder-Livlands eksistens. For å løse indre strider ble Det livlandske landesparlament, eller Landtag, dannet i 1419[19][20] på erkebiskop Ambundiis initiativ. Byen Walk ble valgt som sted for parlamentet. Parlamentet bestod av medlemmer av Den livlandske orden, livlandske biskoper, vasaller, og byrepresentanter.[19]

Den 1. september 1435 førte Den livlandske ordens tap i slaget ved Swienta (Pabaiskas), et slag som drepte ordenens overhode og flere høytstående riddere, til at ordenen kom nærmere sine livlandske naboer. Den livlandske konføderasjonsavtalen (eiine fruntliche eyntracht) ble underskrevet i Walk den 4. desember 1435, av Rigas erkebiskop, og Kurlands, Dorpats, Ösel-Wieks og Revals biskoper, samt av representanter for Den livlandske orden og vasaller, og deputerte fra Rigas, Revals og Dorpats kommunale byråd.[21]

Den livlandske konføderasjons stater opphørte å eksistere under Den livlandske krig (1558–82). I 1559 solgte biskopen av Ösel-Wiek og Kurland, Johannes V von Münchhausen, sine eiendommer til kong Frederick II av Danmark for 30 000 daler. Den danske kongen gav området til sin lillebror hertug Magnus av Holstein, som i 1560 landet på Ösel med en hær.[22]

I 1561 landet den svenske armé i Reval, og fikk kontroll over den nordre delen av Gamle Livland. Den livlandske orden ble oppløst ved unionsavtalen i Vilnius i 1561. Det påfølgende året bestemte Det livlandske landesparlamentet å be om beskyttelse fra Sigismund II av Polen og storfyrsten av Litauen. Med regjeringens slutt ved den siste erkebiskopen av Riga, Vilhelm av Brandenburg, ble Riga en fri riksstad[23] og resten av området ble delt mellom de polsk-litauiske vasallstatene Hertugdømmet Kurland og Semgallen (polsk vasall) og Hertugdømmet Livland (litauisk vasall).[24][25]

Se også

Noter

  1. ^ Referert til av engelske historikere som Middelalder-Livland (Medieval Livonia) eller Gamle Livland (Old Livonia), – Old Livonia ved Google Books – for å skille mellom etterfølgerstaten Livland (Hertugdømmet Livland) og Det livlandske guvernementet som ble dannet fra deler av territoriene etter dets oppdeling.
  2. ^ Vilhelm av Modena delte Livland blant de tre bispedømmene – Riga, Dorpat [Tartu], og Ösel-Wiek [Saaremaa-Läänemaa] – og Sverdbrødreorden.[8]

Referanser

  1. ^ a b «Terra Mariana». The Encyclopedia Americana. Americana Corp. 1967. 
  2. ^ «"Medieval Livonia" - Google Search». 
  3. ^ Bilmanis, Alfreds (1944). Latvian-Russian Relations: Documents. The Latvian legation. 
  4. ^ Herbermann, Charles George (1907). The Catholic Encyclopedia. Robert Appleton Company. 
  5. ^ Bilmanis, Alfreds (1945). The Church in Latvia. Drauga vēsts. 
  6. ^ a b Christiansen, Eric (1997). The Northern Crusades. Penguin. ISBN 0-14-026653-4. 
  7. ^ Knut, Helle (2003). The Cambridge History of Scandinavia: Prehistory to 1520. Cambridge University Press. s. 269. ISBN 0-521-47299-7. 
  8. ^ a b c William Urban. «An Historical Overview of the Crusade to Livonia». ORB. Arkivert fra originalen 23. mars 2016. Besøkt 29. mai 2011. 
  9. ^ The Order of the Cross of Terra Mariana. President of the Republic of Estonia, Estonian State Decorations. Retrieved 2011-01-22
  10. ^ O'Connor, Kevin (2005). «Religion». Culture and customs of the Baltic states. Greenwood Publishing Group. s. 35. ISBN 0-313-33125-1. 
  11. ^ a b c Brundage, James. Thirteenth-Century Livonian Crusade: Henricus De Lettis and the First Legatine Mission of Bishop William of Modena. Franz Steiner Verlag. pp. 1-9
  12. ^ «The Latvians: A Short History». 
  13. ^ Skyum-Nielsen s. 113-115
  14. ^ a b Urban, William (1981). Livonian Crusade. University Press of America. ISBN 0-8191-1683-1. 
  15. ^ Skyum-Nielsen s. 129
  16. ^ Wendehors, Alfred (1989). Das Stift Neumünster in Würzburg. Walter de Gruyter. s. 503. ISBN 3-11-012057-7. 
  17. ^ Bilmanis, Alfred (2007). Latvia as an Independent State. READ BOOKS. s. 67. ISBN 1-4067-2870-5. 
  18. ^ «The History of the Baltic States». 
  19. ^ a b Plakans, Andrejs (1995). The Latvians: a short history. Hoover Press. s. 23. ISBN 0-8179-9302-9. 
  20. ^ Miljan, Toivo (2004). Historical dictionary of Estonia. Scarecrow Press. s. 169. ISBN 0-8108-4904-6. 
  21. ^ Raudkivi, Priit (2007). Vana-Liivimaa maapäev. Argo. s. 118–119. ISBN 9949-415-84-5. 
  22. ^ «Eastern Europe». 
  23. ^ Vane, Charles William (1838). Recollections of a tour in the north of Europe in 1836-1837. s. 178. 
  24. ^ Brand, Hanno (2005). Trade, diplomacy and cultural exchange: continuity and change in the North Sea area and the Baltic, c. 1350-1750. Uitgeverij Verloren. s. 17. ISBN 90-6550-881-3. 
  25. ^ Plakans, Andrejs (2011). A Concise History of the Baltic States. Cambridge University Press. s. 95. ISBN 0-521-54155-7. 

Litteratur

  • Brundage, James. Thirteenth-Century Livonian Crusade: Henricus De Lettis and the First Legatine Mission of Bishop William of Modena. Franz Steiner Verlag. pp. 1–9
Autoritetsdata