Tidslinje for kjemi

Tidslinje for kjemi lister opp viktige arbeider, oppdagelser, idéer, oppfinnelser og eksperimenter som har hatt betydning for menneskehetens oppfatning av stoffenes sammensetning, og måten stoffene reagerer på med hverandre, vitenskap kjent som kjemi. Moderne kjemi regnes ofte for å ha startet med den britiske kjemikeren Robert Boyle, selv om kjemiens røtter kan spores tilbake til de tidligste opptegnelser man har for mennesket.

Tidligere idéer har senere blitt innlemmet i moderne kjemi, og har to hovedkilder. Naturfilosofer, som Aristoteles og Demokrit, brukte deduktiv tenkning i et forsøk på å forklare verden rundt seg. Alkymister på sin side brukte eksperimentelle teknikker i et forsøk på å forlenge livet eller å utføre materialforvandlinger, som for eksempel å gjøre simpelt metall om til gull.

På 1600-tallet ble en sammenfatning av idéene fra disse to disiplinene, som er både 'deduktiv' og 'eksperimentell', til en tenkningsprosess som vi kjenner som den vitenskapelige metode. Med den vitenskapelige metode kom moderne kjemi.

Kjemi er også kjent som den sentrale vitenskap, da den er sterk påvirket, og også selv ugjør en sterk innflytelse, på andre områder innen naturvitenskap. Mange hendelser som blir betraktet som sentrale for vår moderne forståelse av kjemi, blir også betraktet som nøkkeloppdagelser innen områder som fysikk, biologi, astronomi, geologi og materialvitenskap, for å nevne noen få.^[1]

Forut for innføringen av den vitenskapelige metoden og dens anvendelser innen kjemi, blir det noe kontroversielt å betrakte personene listet opp under som «kjemikere» i ordets moderne betydning. Idéene til enkelte av de store tenkerne gjør dem imidlertid verd å ta med i listen, både for de var forut for sin tid på relevante områder, og for deres brede aksept for sin tenkning.

• ca 3000 f.Kr: Egyptere utfomet teorien om ogdoaden, hvorfra alt ble dannet. Dette var kaoselementene, nummerert i åtte, som eksisterte før solens skapelse.^[2]
• ca. 1200 f.Kr: Tapputi-Belatikallim, en parfymeprodusent og tidlig kjemiker, ble nevnt i en kileskrift i Mesopotamia.^[3]
• ca. 450 f.kr: Empedokles hevder at alle ting består av fire primære elementer: jord, luft, ild og vann, hvorved to aktive og motstridende krefter, kjærlighet og hat, eller affinitet og antipati, virker på disse elementene, kombinerer og skiller dem i uendelig varierte former.^[4]
• ca. 440 f.kr: Platon betegner 'elementer' (stoicheia) og i sin dialog Timaios, som inkluderer en diskusjon av sammensetningen av uorganiske og organiske legemer og er en rudimentær avhandling om kjemi, antar at den lille partikkelen til hvert element hadde en spesiell geometrisk form: tetraeder (ild), oktaeder (luft), ikosaeder (vann) og terning (jord).

• 1605: Francis Bacon utgir The Proficience and Advancement of Learning (Oversatt: dyktighet og framgang innen lærekunst), som inneholder en beskrivelse av det som senere skulle bli kjent som den vitenskapelige metode.^[5]

• 1605: Michał Sędziwój utgir Alkymi i et nytt lys, som antyder eksistensen av «livets mat» i luft, senere kjent som oksygen.^[6]

• 1615: Jean Beguin utgir Tyrocinium Chymicum, en tidlig utgave av en tekstbok i kjemi, hvor man også finner den første kjemiske reaksjonsligningen.^[7]

• 1637: René Descartes publiserer Discours de la méthode, som angir hovedtrekkene for den vitenskapelige metode.

• 1754: Joseph Black isolerer karbondioksid.

• 1778: Antoine Lavoisier oppdager og navnsetter oksygen, og oppdager dets betydning for forbrenning.

• 1800: Alessandro Volta utvikler det første kjemiske batteri, noe som resulterte til etablering av elektrokjemi som subdisiplin innen kjemi.

• 1803: John Dalton utformer Daltons lov, som beskriver forholdet mellom gassene i en gassblanding, og partialtrykket fra de gassene som er i gassblandingen.

• 1805: Joseph Louis Gay-Lussac oppdager at vann består av to volumdeler hydrogen og en volumdel oksygen.

• 1807-08: Humphry Davy bruker elektrolyse for å isolere en rekke grunnstoffer, blant dem aluminium, barium, kalium, kalsium, klor, natrium og strontium.

• 1808: John Dalton publiserer New System of Chemical Philosophy (oversatt: Nye systemer inne kjemisk filosofi), som inneholder den første vitenskapelige beskrivelsen av atomteori, og en beskrivelse av loven om multiple forhold.

• 1811: Amedeo Avogadro utformer Avogadros lov, som sier at like volum av gasser inneholder like mange partikler.

• 1815: William Prout utformer Prouts hypotese, som sier at alle grunnstoffer er sammenklumpninger av hydrogenatomer. Tesen oppnådde en viss popularitet den nærmeste tiden etter at den ble publisert, men ble senere motbevist.

• 1825: Michael Faraday isolerer benzen, det første kjente aromatiske hydrokarbon.

• 1827: William Prout klassifiserer biomolekyler inn i deres moderne grupperinger: karbohydrater, proteiner og lipider.

• 1848: Lord Kelvin presenterer idéen om det absolutte nullpunkt, temperaturen hvor alle molekylære bevegelser opphører.

• 1864: Lothar Meyer utformer en tidlig utgave av et periodisk system, som inneholder 28 grunnstoffer organisert etter valensnummer.

• 1869: Dmitrij Mendelejev utgir det første moderne periodiske system, med 66 kjente grunnstoffer organisert etter atomvekt. Periodesystemet gjorde det mulig å forutsi egenskapene til da uoppdagede grunnstoff med rimelig nøyaktighet.

• 1898: Marie Skłodowska-Curie og Pierre Curie isolerer radium og polonium fra bekblende.

• 1903: Mikhail Semjonovitsj Tsvet finner opp kromatografi, som er en viktig kjemisk analysemetode.

• 1904: Hantaro Nagaoka utformer en tidlig versjon av en atommodell, hvor elektroner går i bane rundt en tett kjerne av massive nuklider.

• 1932: James Chadwick oppdager nøytronet.