Tight end

Tight end (TE) er en posisjon i amerikansk fotball, arenafotball, og tidligere i canadisk fotball. Tight enden er ofte en hybridposisjon med noen av de samme trekkene og ansvarene som en offensive lineman og en wide receiver. I likhet med offensive linemen stiller de seg vanligvis opp på offensive linen, og er store nok til å være effektive blokkerere. På den andre siden, og ulikt offensive linemen, er de berettigede mottakere som kan være et kraftig våpen for lags angrep.

Tight endens rolle i et vilkårlig angrep er avhengig av hovedtreneren og offensive coordinatorens taktiske preferanser og filosofi, samt lagdynamikken. I noen systemer fungerer tight enden mer som en sjette offensive lineman, som sjelden prøver å ta imot pasninger. Andre systemer bruker tight enden i hovedsak som en receiver, og drar ofte nytte av tight endens størrelse for å vinne dueller i forsvarets secondary. Mange trener har ofte en tight end som spesialiserer seg i å blokkere under løp, og en annen med mer øvelse på å ta i mot pasninger.

Angrepsformasjoner kan ha mellom null og tre tight ends på banen samtidig.

Bakgrunn

Fremveksten for tight end-posisjonen kan knyttes opp mot nedgangen for one-platoon systemet på 1940- og 1950-tallet. En av de originale reglene i spillet forhindret lag i å bytte ut spillere underveis, og de måtte derfor klare å spille på begge sider av ballen, hvor de fleste offensive linemen også spilte som defensive linemen eller linebackere, og mottakere også spilte som defensive backs. På den tiden var mottakere kjent som enten ends eller flankere, hvor en end stilte seg opp på kanten av scrimmagelinjen og flankeren var passert litt lenger ute og bak dem.

Ettersom idretten beveget seg bort fra at startere spilte på begge sider til dedikerte grupper for angrep og forsvar, begynte spillere som ikke passet inn i de tradisjonelle posisjonene å fylle egne nisjeroller. De som var særs flinke til å ta imot pasninger og blokkere, men dårligere på forsvar, var ikke lenger et problem; istedenfor ble det utviklet en posisjon som dro nytte av spillerens styrker. Mange var for store til å være receivere, men for små til å være offensive linemen. Innovative trenere som Cleveland Browns' Paul Brown så potensialet i å ha noen større receivere stilt opp på innsiden, og utviklet blokkeringsteknikker og pasningssystemer som utnyttet de unike trekkene for tight ends.

Tight ends ble brukt mer som receiver på 1960-tallet, med stjerner som Mike Ditka, Jackie Smith og John Mackey. Frem til da hadde de fleste lagene brukt blokkerende tight ends som en sjette offensive lineman, og sjeldent som receivere.^[1] I tillegg til solid blokkering var Ditka pålitelig når det kom til å ta imot pasninger, og hadde en evne for å løpe selv etter mottakelser. Over hans 12 år tok han imot 427 pasninger for over 5 800 yards og 43 touchdowns.^[1] Mackey hadde hastighet, og han løp over 50 yards etter mottakelse på seks av hans ni touchdownpasninger i en sesong.^[2] Smith var smidig og hadde en sjelden evne til å ta imot lange pasninger, med i snitt 16,5 yards per mottakelse i løpet av hans karriere. Dette er høyere enn alle tight ends i Pro Football Hall of Fame, og også høyere enn en god del av wide receivere i æresgalleriet.

I 1980 debuterte tight end Kellen Winslow ruter som minnet mer om en wide receiver under Air Coryell-angrepet. Før Winslow stilte tight ends seg vanligvis opp ved siden av en offensive tackle, og løp korte eller medium drag routes.^[3] Winslow ble satt i motion for å unngå at han ble stanset på linjen, stilte seg opp bredt, eller i sloten mot en mindre cornerback.^[4] Tidligere assistenttrener for Chargers Al Saunders sa at Winslow var «a wide receiver in an offensive lineman's body.»^[3] På den tiden dekket forsvarene Winslow enten med en strong safety eller en linebacker, ettersom at zone defense var mindre populært.^[5] Strong safeties på den tiden var mer brukt for å forsvare mot løp enn å dekke opp under pasningsspill. Bruk av en annen defender for å hjelpe strong safetyen åpnet opp andre hull.^[6] Winslow stilte seg opp på forskjellige måter i forskjellige formasjoner, fra en three point stance for blokkering til en two point stance for receivere, eller var i motion som en flanker eller offensive back.^[7] Hovedtrener Jon Gruden refererte til slike tight ends som «jokers», og utpekte Winslow som den første av sin type i NFL.^[7][8] Patriots' hovedtrener Bill Belichick påpekte at de tight endene som kunne ta imot pasninger og ble best betalt var «all direct descendants of Kellen Winslow», og at det var færre tight ends nå som kunne blokkere på linjen.^[7]

På 90-tallet endre Shannon Sharpe hvordan lag brukte tight ends gjennom sitt talent for å løpe ruter. Han ble ofte dekket opp dobbelt som receiver, og ble den første tight enden i NFLs historie til å nå 10 000 mottatte yards. Tony Gonzalez og Antonio Gates, som begge spilte basketball i college, flyttet posisjonen lenger mot wide receivere med hastighet.^[9] Rob Gronkowski brukte sine 198 cm til å sette sesongrekorder for tight ends i 2011 med 17 touchdowns—bedre enn Gates' og Vernon Davis' rekord på 13—og 1 327 mottatte yards, som slo Winslows rekord på 1 290.^[10] Samme sesong slo også Jimmy Graham Winslows rekord med 1 310 yards.^[11] Seks av NFLs 15 spillere med flest mottakelser det året var tight ends, mer enn noen annen sesong i NFLs historie. I tidligere sesonger hadde tight ends utgjort maks to av de topp femten.^[12]

I Arena Football League fungerer tight ends som en tredje offensive lineman (sammen med centeren og guarden). Selv om de er en berettiget receiver er det sjelden de går ut for pasninger, og i situasjoner hvor dae tar imot pasninger er det vanligvis kun for screen passes.

I canadisk fotball blir tight ends stort set ikke lenger brukt på profesjonelt nivå i CFL, men er fremdeles i bruk på collegenivået i U Sports. Tony Gabriel er et eksempel på en vellykket tidligere tight end i canadisk fotball. På collegenivået brukes tight ends fremdeles til tider; Antony Auclair, en tidligere tight end for Laval Rouge et Or, var en kandidat for å bli plukket opp i CFLs draft i 2017, eller for å få en tryout i NFL.^[13] Han endte opp med å bli draftet av CFLs Saskatchewan Roughriders i 2017, men valgte heller å signere med NFLs Tampa Bay Buccaneers som en udraftet free agent samme år.

NFL har siden 2019 feiret Nation Tight Ends Day den fjerde uken i oktober for å rette søkelyset mot ligaens tight ends.^[14][15]

Roller

Blokkering

I National Football League (NFL) er tight enden større og treigere enn en wide receiver, og de kan derfor blokkere effektivt.^[16] Sammen med fullbacken er det tight endens jobb å åpne et hull som en tailback kan løpe gjennom. Tight ends kan også brukes sammen med offensive linemen for å beskytte quarterbacken under pasningsspill.

Tradisjonelt ble det brukt kun én tight end som vanligvis var plassert til høyre på angrepsrekken. Det var først på begynnelsen av 2000-årene at formasjoner begynte å ta i bruk to tight ends.^[17] Enkelte spesielle plays kan ta i bruk 3 eller 4 tight ends, vanligvis om de trenge ekstra blokkering for å få et fåtall yards eller for å forvirre forsvarets backfield. Når et lag trenger en større spiller til å blokkere uten å miste en mottaker kan de ta i bruk en offensive lineman i posisjonen som rapporterer til dommeren at de er en berettiget mottaker.

Mottakere

Historisk var tight endens hovedrolle å blokkere, med sjelden bruk som mottaker. Over tid endret angrepets fokus fra løp til pasningsspill, og dermed ble tight endens rolle utvidet. Tight enden er vanligvis kjappere enn linebackerne som dekker ham, og sterkere enn cornerbackene og safetiene som forsøker å takle ham. De blir derimot vanligvis valgt ut for sin hastighet og evne til å ta imot pasninger, snarere enn deres evne for blokkering, som har resultert i at spillere som kan fylle begge rollene blir sett på som mer verdifulle. Lag som ikke klarer å finne én spiller som kan utføre begge jobbene effektivt bytter de ofte mellom to spillere avhengig av hva de trenger under et play.

På den ekstreme siden av spekteret er 'hybrid' tight ends, som blir draftet i hovedsak for deres evne til å ta imot pasninger. Disse spillerne er ofte imponerende atletisk, med hastighet sammenlignbar til wide receivere kombinert med en imponerende størrelse og styrke mer vanlig med tradisjonelle tight ends. Angrepssystemer prøver ofte å dra nytte av slike spillere ved å plassere ham borte fra scrimmagelinjen, og ser i hovedsak på ham som en ekstra receiver. I enkelte sett med to tight ends kan en av dem sendes ut i motion, eller sendt til sloten med en audible.

Løp

Ettersom at fullbacks har blitt mindre populært har en sjelden gang tight ends blitt brukt på løp, enten oppstilt i backfieldet eller som et reverse-play option i sloten.

Fysiske trekk

De fleste tight ends er fysisk store, med en snitthøyde på 193 cm og en vekt over 115 kg.^[18] De er vanligvis blant de høyeste spillerne på et lag,^[19] og kan sammenlignes med linemens høyde. De er vanligvis også generelt større og i snitt blant de tyngre spillerne på laget, kun bak defensive og offensive linemen og noen linebackere.^[19] Som et resultat er tight ends nesten alltid treigere enn wide receiver og running backs, med få unntak. Et eksempel på en tight end som hadde høy hastighet, men ikke var særlig flink til å blokkere, er Vernon Davis, som løp 40 yard på 4,38 sekunder.^[20]

Trøyenummer

Enkelte posisjoner har vanligvis et begrenset antall tilgjengelig uniformnumre. Reglene på high school-nivå blir satt av National Federation of State High School Associations; tight ends kan bruke alle numre utenom 50–79.^[21] NCAA «strongly recommends»^[22] ends bruker 80–99, men dette er ikke påkrevd. I NFL må tight ends bruke numre mellom 1 og 49 eller 80 og 89 (numre som andre receivere også ofte bruker).^[23] Det var først i 2015 at tight ends fikk lov til å bruke numre mellom 40 og 49, noe som har resultert i at de fleste tight ends bruker numre mellom 80 og 89.

Se også

• Posisjoner i amerikansk fotball

Referanser

Videre informasjon

• Aaseng, Nathan (1981). Football's Toughest Tight Ends. Lerner Publications Company. ISBN 9780822510703.