Yngre dryas

Glasial/
Interglasial 		  Stadial/
Interstadial   		 Tidsrom (f.Kr.) 
Holocen
Preboreal 9 610–8 690
Weichsel senglasial
Yngre dryas 10 730–9 700
Allerød interstadial 11 400–10 730
Eldre dryas 11 590–11 400
Bølling interstadial 11 720–11 590
Eldste dryas 11 850–11 720
Meiendorf-interstadialen 12 500–11 850
Weichsel høyglasial
Mecklenburgfasen 17 000
Vegetasjonssoner i Europa i yngre dryas. Tegnforklaringen er feil, og de lilla områdene er innlandsis.

Yngre dryas (eller dryas 3, på engelsk younger dryas eller YD) var en kald periode på slutten av siste glasial.

Yngre dryas er den siste og lengste av flere avbrudd i den gradvise oppvarmingen av jorda etter siste istids maksimum rundt 27 000 til 24 000 kalenderår BP. Kulden satte inn svært brått, kanskje på så kort tid som rundt ett år i året 10 730 f.Kr., og resulterte i et temperaturfall på rundt fem grader celsius i Europa og rundt tre grader celsius globalt.[1] Resultatet var breframstøt og tørrere forhold over mye av dagens tempererte strøk på den nordlige halvkula.

De ulike metodene som er brukt for å fastsette begynnelse og slutt på yngre dryas gir bare små avvik, så det er rimelig sikkert at den drøyt tusen år lange kuldeperioden satte inn rundt år 10 900 f.Kr og endte 9 600 f.Kr.

Med yngre dryas endte den geologiske epoken pleistocen og jorda gikk inn i holocen.

Navn, definisjon, korrelasjon

Navnet yngre dryas ble tatt i bruk av den danske botanikeren og geologen Knud Jessen i 1935. Dryas octopetala er det latinske navnet på den arktiske planten reinrose, som var utbredt over hele Tyskland og Skandinavia i perioden.

Sett i en større sammenheng satte yngre dryas inn i kuldeanomalien Antarctic Cold Reversal («det antarktiske kuldetilbakefall») som startet 14 500 før vår tid (BP)[2][3] og som etter en varighet på rundt to tusen år gikk mot slutten midt i yngre dryas.[4]

Yngre dryas (Dr3) motsvarer Grønland-stadial 1 (GS-1) i de grønlandske iskjernene (GRIP, NGRIP). Det er ikke definert en typelokalitet for yngre dryas, men den danske paleoøkologen Johannes Iversen beskrev kriterier med utgangspunkt i profilen Bølling Sø på Jylland.

I Irland er tidsperioden kjent som Nahanagan stadial og i Storbritannia som Loch Lomond stadial.

Datering

  • I henhold til varvkronologien fra Meerfelder Maar i Rheinland-Pfalz startet yngre dryas 12 680 BP og endte 11 590 varvår BP.[5] (sedimentene i maarens innsjø er de best bevarte fra hele yngre dryas-perioden.[1])
  • Varvkronologi med utgangspunkt i Vansjøen i Tyrkia antyder at yngre dryas sluttet 10 920 ± 132 år BP.[6]
  • Tida fra begynnelsen på holocen (som samtidig er slutten på yngre dryas) blir etter ICSs holocen-GSSP-definisjon angitt til 11 700 ± 99 kalenderår.[7] Omregnet vil da tidsrommet for yngre dryas strekke seg fra 10 730 til 9 640 f. Kr. (varvår) henholdsvis 9 700 ± 99 f. Kr. for slutten av yngre dryas etter ICS-definisjonen.
  • Ved hjelp av dendrokronologi er slutten av yngre dryas satt til 11 570 BP[2][5] (9 620 f. Kr.)
  • Bundesanstalt für Geowissenschaften und Rohstoffe i Hannover oppgir tidsrommet fra 12 700 til 11 560 år før vår tid,[8] (10 750 til 9 610 f. Kr.)
  • Med utgangspunkt i de grønlandske borekjernene defineres begynnelsen på holocen til 11 700 ± 99 år b2k[9] (9 700 f. Kr.).

Forløp

Tre rekonstruksjoner av temperaturhistorikk med moderne tid med høye temperaturer til venstre. Den røde Grip-sekvensen for den nordlige halvkula viser med tydelige utslag yngre og eldre dryas før ca. 13 000 år (1,3 × 104). Kurvene for den sørlige halvkula (Vostok og EPICA) viser et nesten samtidig fall i isotopforholdende.

Yngre dryas startet med en usedvanlig rask avkjøling (innenfor en tiårsperiode), som på høyere breddegrader førte til nye breframstøt, på samme måte som i eldre dryas rundt 1 000 år tidligere. I Mellom-Europa nådde avkjølingen fram til 10 600 f. Kr. årsmiddeltemperaturer på - 3 til - 4 °C.[10] I gjenoppvarminsgsfasen før 9 600 f. Kr. kan verdiene ha nådd rundt omtrent + 4 °C .

Kjerneboringer på den grønlandske innlandsisen (GRIP) og isotopundersøkelser av argon og nitrogen har vist at temperaturene der lå rundt 15 K lavere enn i vår tid. For Storbritannia er det fastslått gjennomsnittstemperaturer på rundt −5 °C.

Den spektakulært hurtige starten på yngre dryas er langt mer studert enn den mer gradvise avslutningen, men studier av marine sedimenter indikerer at den kalde Labradorstrømmens klimatiske innvirkning gradvis ble svekket, at Golfstrømmens nordlige front krøp lenger og lenger nordover og at sjøisen forsvant på relativt kort tid.[11]

Oksygenisotoper

δ18O-verdier fra Grønlandsisen viser ifølge Dansgaard 1980 at det i startfasen av yngre dryas, fram til rundt 10 000 f. Kr., analogt med temperaturfallet skjedde en sterk tilbakegang i δ18O-verdiene på 5 ‰ (fra −33 ‰ til −38 ‰). Deretter steg verdiene analogt med temperaturen til −32 ‰ fram til starten av holocen.

Vulkanisme

Et større vulkanutbrudd på Island etterlot seg vedde-asken i Nord-Europa, en svært viktig stratigrafisk ledehorisont i yngre dryas som dateres til 12 121 ± 114 år BP tilsvarende 10 171 ± 114 f. Kr.

Virkninger

Det drastiske temperaturfallet førte til at skoggrensa sank og akkumulering av snø økte i høyderegionene. I Skandinavia forsvant nåletrærne og tundraområdene med permafrost bredte seg.[12]

I Levanten bredte de tørre områdene seg, noe som kan ha vært impulsen som fikk natufierne til å utvikle åkerbruk.

På den sørlige halvkula hadde den omtrent samtidige Huelmo-Mascardi-kuleperioden et mindre dramatisk forløp enn yngre dryas på den nordlige hemisfæren. Muligens dreide det seg ikke om en global avkjøling, men om følger av hendinger på den nordlige halvkula, og spesielt i Nord-Atlanteren.

Virkningen av temperaturfallet i yngre dryas var mindre tydelig på vestsida av Nord-Amerika. Likevel gir breframstøt nordvest på stillehavskysten belegg for en avkjølingstrend.[13]

Kulturhistorie

I det nordvestlige Mellom-Europa dominerte ahrensburgkulturen. I Sørskandinavia og Nordtyskland holdt allerød-tidas skog- og tundrajegere (brommekulturen) til fra 11 400 til 10 500, altså et stykke inn i yngre dryas. I dagens England og Wales finnes spor etter creswellien i tidsperioden 12 000 til 8 000 f. Kr.

I Levanten utviklet natufierne det første åkerbruket.

Årsak

Lockhart-fasen av Lake Agassiz, rundt 13 000 år BP. Teller and Leverington, 2004 (U.S. Geological Survey)

Det blir antatt at den hurtige nedkjølingen i yngre dryas skyldes at stor bresmelting i den forutgående varmeperioden førte til en forstyrrelse eller et avbrudd i den termohaline sirkulasjonen i Nord-Atlanteren. Muligens var den utløsende årsaken at en isbarrière i St. Lawrence–dalen i dagens Canada brast, slik at en stor mengde smeltevann som var samlet i Lake Agassiz rant ut i Nord-Atlanteren. Det kalde ferskvannet skal i henhold til teorien ha blitt liggende som et lokk over det saltholdige sjøvannet og ført til at den nordlige forlengelsen av Golfstrømmen bremset opp.[14] Den termohaline «pumpa» startet først opp igjen etter at tilførselen av smeltevann ble redusert i kuldeperioden.

Denne teorien forklarer ikke hvorfor avkjølingsperioden startet tidligere på den sørlige enn på den nordlige halvkula. Det er fremdeles en utfordrende oppgave å utforske den eksakte årsaken til en så hurtig avkjøling og like brå avslutning i denne paleoklimatisk interessante tidsperioden.

En tysk forskergruppe som har studert sedimenter i Meerfelder Maar er talsmenn for et svært brått kuldetilbakefall, og forklarer det med kalde vestavinder fra Nord-Amerika, eventuelt sammen med mer havis over større områder.[1][15]

Enkelte forskere, som Broecker (2002),[16] Bond og Lotti (1995),[17] betrakter avkjølingen i yngre dryas som en Heinrich-hendelse. Heinich-hendelser inntreffer når store flåter av isfjell kalver fra breene og flyter rundt i Nord-Atlanteren. Hendelsene benevnes H0 til H6, og ifølge Broecker og Bond/Lotti ble yngre dryas utløst av H0-hendelsen.

Meteoritt

I mai 2007 presenterte en forskergruppe fra Lawrence Berkeley National Laboratory en rekke indisier som de tolker slik at nedkjølingen i yngre dryas ble utløst av en meteoritt med lav tetthet som ble brutt i stykker i atmosfæren og eksploderte over Canada.[18] Hendelsen som fant sted henimot 10 950 f.Kr., dvs. kort tid før yngre dryas, antas å ha forårsaket store skogbranner, artsdød og en destabilisering av iskappen. Funn som taler for teorien er karbonrike sedimentfunn, uvanlig mange lag ikke-jordiske bergarter, små karbonkuler oppstått ved hurtig avkjøling i atmosfæren, og helium-3-isotopen som ellers er ytterst sjelden på jorda. Sedimentsjikt med et svært avvikende utseende som inneholder disse geokjemiske anomaliene er senere funnet i et tjuetalls kjerneboringer over hele Nord-Amerika. De minner om K-Pg-grensen både når det gjelder tykkelse, utseende og farge. Den åpenbart kontinentale utbredelsen av dette laget er et klart indisium på at et stort meteorittnedslag i eller rett over jordoverflaten har skapt et enormt lufttrykk som spredte masser ut over et stort område. Den kjemiske sammensetning av bergartene i sjiktet minner sterkt om bergarter fra canadiske Quebeck, og antyder at et potensielt nedslagsområde kan befinne seg der.

Funn av nanodiamanter understøtter teorien om et stort nedslag,[19] det samme gjør funn av gull og sølv som ulike arbeidsgrupper har påvist flere steder i Nord-Amerika.[20] Riktignok har ikke andre arbeidsgrupper klart å påvise nanodiamanter i de gjeldende sedimentene,[21] så det antas at grafén – grafan oksidaggregater feilaktig er blitt tolket som nanodiamanter.

I 2019 ble det publisert en artikkel som beskriver et funn fra sørlige Chile som støtter meteoritt-teorien. Laget er datert til å være omtrent 12 800 år gammelt og inneholder platina, gull, sferuler som er rike på jern og krom, og jernpartikler som er sjeldne i naturen. Det er også mye trekull, noe som tyder på store branner.[22]

Se også

Referanser og noter

  1. ^ a b c Kristin Straumsheim Grønli: Europa frøs på et år, forskning.no, 7. august 2008
  2. ^ a b «Nåtid» er i varvkronologien og dendrokronologien definert som året 1950
  3. ^ Oldfield, Frank (2005). Environmental Change: Key Issues and Alternative Perspectives. Cambridge: Cambridge University Press. s. 97; se også s. 98–107. ISBN 0-521-82936-4. 
  4. ^ Thomas Blunier et al.: Phase Lag of Antarctic and Greenland Temperature in the last Glacial.... I Abrantes, Fatima; Mix, Alan C., red. (1999). Reconstructing Ocean History: A Window into the Future. New York: Kluwer Academic. s. 121–138. ISBN 0-306-46293-1. 
  5. ^ a b Thomas Litt, Karl-Ernst Behre, Klaus-Dieter Meyer, Hans-Jürgen Stephan und Stefan Wansa: Stratigraphische Begriffe für das Quartär des norddeutschen Vereisungsgebietes. Eiszeitalter und Gegenwart (Quaternary Science Journal), 56(1/2), 2007, S. 7-65 ISSN 0424-7116 (PDF-Download)[død lenke]
  6. ^ Günter Landmann, Andreas Reimer, Gerry Lemcke, Stephan Kempe: Dating Late Glacial abrupt climate changes in the 14,570 yr long continuous varve record of Lake Van, Turkey. Palaeogeography, Palaeoclimatology, Palaeoecology 122, 1996, 107-118
  7. ^ Mike Walker, Sigfus Johnson, Sune Olander Rasmussen, Trevor Popp, Jørgen-Peder Steffensen, Phil Gibbard, Wim Hoek, John Lowe, John Andrews, Svante Björck, Les C. Cwynar, Konrad Hughen, Peter Kershaw, Bernd Kromer, Thomas Litt, David J. Lowe, Takeshi Nakagawa, Rewi Newnham und Jakob Schwander: Formal definition and dating of the GSSP (Global Stratotype Section and Point) for the base of the Holocene using the Greenland NGRIP ice core, and selected auxiliary records. Journal of Quaternary Science, 24(1) (2008), s. 3–17 doi:10.1002/jqs.1227
  8. ^ «Das Quartär in Niedersachsen und benachbarten Gebieten (PDF)» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 20. desember 2016. 
  9. ^ b2k = før år 2000
  10. ^ Grafenstein, U. von o. a. (2000). Isotope signature of the Younger Dryas and two minor oscil-lations at Gerzensee (Switzerland): palaeoclimatic and palaeolimnologic interpretation based on bulk and biogenic carbonates. s. 215-229. 
  11. ^ Christof Pearce, Marit-Solveig Seidenkrantz, Antoon Kuijpers, Guillaume Massé, Njáll F. Reynisson og Søren M. Kristiansen: Ocean lead at the termination of the Younger Dryas cold spell, nature.com doi:10.1038/ncomms2686
  12. ^ Behre, K.E. (1989). Biostratigraphy of the last glacial period in Europe. s. 25-44. 
  13. ^ Friele, P.A. und Clague, J.J. (2002). Younger Dryas readvance in Squamish river valley, southern Coast mountains, British Columbia. s. 1925–1933. 
  14. ^ Årsaken er at vann med lite saltinnhold har lavere masse enn saltrikt vann og derfor vil flyte oppå saltvann med om lag samme temperatur.
  15. ^ Tracking down abrupt climate changes, Helmholtz Association 1. august 2008, se Achim Brauer et al.
  16. ^ Broecker, W.S. (2002). Massive iceberg discharges as triggers for global climate change. s. 421–424. 
  17. ^ Bond, G.C., Lotti, R. (1995). Iceberg Discharges into the North Atlantic on Millennial Time Scales During the Last Glaciation. s. 1005. 
  18. ^ Rex Dalton: „Blast in the past?“, in: Nature 447 (7142), 2007, S. 256-257. doi:10.1038/447256a
  19. ^ D. J. Kennett, J. P. Kennett,. A. West, C. Mercer, S. S. Que Hee, L. Bement, T. E. Bunch, M. Sellers, W. S. Wolbach: Nanodiamonds in the Younger Dryas Boundary Sediment Layer. Science, Vol. 323, No. 5910, S. 942, Januar 2009 Abstract (engl.)
  20. ^ Carey Hoffman: Exploding Asteroid Theory Strengthened by New Evidence Located in Ohio, Indiana Arkivert 31. juli 2008 hos Wayback Machine., dato 2008-02-07, University of Cincinnati.
  21. ^ Daulton, Tyrone L. (2010). «No evidence of nanodiamonds in Younger–Dryas sediments to support an impact event» (PDF). PNAS Early Edition. 107 (34). doi:10.1073/pnas.1003904107. 
  22. ^ Mario Pino m.fl. (2019). «Sedimentary record from Patagonia, southern Chile supports cosmic-impact triggering of biomass burning, climate change, and megafaunal extinctions at 12.8 ka». Scientific Reports. 9: 4413. doi:10.1038/s41598-018-38089-y. 

Litteratur

  • W.H. Berger: The Younger Dryas cold spell – a quest for causes, i Global and Planetary Change 3, 1990, s. 219–237. doi:10.1016/0921-8181(90)90018-8
  • Richard B. Alley, et al.: Abrupt increase in Greenland snow accumulation at the end of the Younger Dryas event, i Nature 362, 1993, s. 527–529. doi:10.1038/362527a0
  • M. Spurk, et al.: Revisions and extension of the Hohenheim oak and pine chronologies: New evidence about the timing of the Younger Dryas/Preboreal transition, i Radiocarbon 40, 1998, s. 1107-1116.
  • Achim Brauer, et al.: High resolution sediment and vegetation responses to Younger Dryas climate change in varved lake sediments from Meerfelder Maar, Germany, i Quaternary Science Reviews 18, 1999, s. 321-329.
  • Richard B. Alley: The Younger Dryas cold interval as viewed from central Greenland, i Quaternary Science Reviews 19, 2000, s. 213–226. doi:10.1016/S0277-3791(99)00062-1
  • Achim Brauer, et al.: An abrupt wind shift in western Europe at the onset of the Younger Dryas cold period, i Nature Geoscience, 1, 2008, s. 520-523.
  • Kate Ravilious: Mini ice age took hold of Europe in months, i New Scientist, Magazine issue 2734, november 2009.