Angrepet på Københavns red

Angrepet på Københavns red var et britisk overraskelsesangrep på København den 2. april 1801, ledet av admiral Hyde Parker. Framstøtet ble ledet av viseadmiral Horatio Nelson. Ingenting av den såkalte dansk-norske flåten (egentlig den danske orlogsflåten) ble berørt i striden, som varte vel fire timer og førte til våpenhvile og forhandlinger med britene. Danmark-Norge måtte gå med på å trekke seg ut av det væpnete nøytralitetsforbundet som man hadde valgt å stå tilsluttet, en type allianse som hadde en klar brodd mot Storbritannia og var alt annet enn nøytral.

Slaget bør ikke forveksles med angrepet på København og erobringen av orlogsflåten i 1807.

Danmark-Norge var formelt nøytralt i begynnelsen av Napoleonskrigene under internasjonal seilas og konvoifart, men reelt sterkt engasjert i å framskaffe kontrabande og våpen til Napoleons krig på kontinentet. Dansk-norske skip ble ofte utsatt for kapringer fra de krigførende nasjoner til sjøs. Det var en stadig diskusjon om hva slags varer nøytrale land kunne selge til krigførende land. Forsynte en for eksempel en krigførende stat med store mengder krigsforråd (våpen, uniformstøy, krutt etc.), kunne det anses som et brudd på nøytraliteten, hevdet krigførende parter. Våpen og ulovlig kontrabande ble fraktet på dansk-norske og såkalte nøytrale skip med eskorte av danske orlogsfartøyer under dekke av dannebrog som nøytralt flagg. Situasjonen utviklet seg slik at Danmark-Norge, Preussen og USA i en periode delte verdenshandelen mellom seg og kom i et sterkt konfliktforhold til Storbritannia som verdensmakt til sjøs. Men frakt av alt mulig materiell til de krigførende var naturlig nok svært innbringende, og Danmark hadde ingen effektiv kontroll med hvilke varetyper som ble fraktet i de konvoierte skip. Mange av kontinentets redere søkte også å «naturalisere» seg med bosted i København for å fortsette sin innbringende fraktfart.

Danmark-Norge gikk med i et nøytralitetsforbund som hadde en klar unøytral holdning og som ikke gavnet Storbritannia. Dette forbundet beskyttet handelsflåten ved å la den gå i konvoier. Britene, som var den ledende sjømakt, kjempet en kamp på liv og død mot Napoleons ekspansjon, også mot den planlagte invasjon over Kanalen. Den danske orlogsflåten var på denne tiden relativt tallrik og hadde et godt utdannet sjøoffiserskorps, men bare i liten grad var utrustet til sjøtjeneste – pengene strakk rett og slett ikke til. Våren 1801 sendte Storbritannia en marinestyrke for å tvinge de såkalte nøytrale landene til å oppløse forbundet. Denne flåtestyrken var på 23 linjeskip og et stort antall mindre fartøyer. Regjeringen i Danmark var ikke villig til å gi etter for truslene.

Styrken var ledet av admiral Hyde Parker og hans nestkommanderende Horatio Nelson.

Da forhandlingene ikke førte frem, foreslo Nelson et angrep mot København, enten for å eventuelt tvinge frem en løsning, eller for å ødelegge den danske orlogsflåten og bombardere København. Skjærtorsdag 2. april gav den britiske flåtesjefen, Hyde Parker, angrepssignalet. Nelson vurderte situasjonen og var meget optimistisk. Situasjonen minnet ham om hans store seieren ved Abukir i 1798, der han knuste den franske middelhavseskadren mens den lå for anker. De danske fartøyene var ankret opp uten rigging – og uten evne til å manøvrere. De var sterkt underlegne hva gjaldt skyts og mannskap, som innbefattet over 1 550 norske sjøfolk. Ikke i noen fase av angrepet ble den egentlige orlogsflåten angrepet, det var utelukkende et antall eldre nedriggete fartøyer og flåtebatterier som var innblandet i kampen mot britene. De var tauet ut på reden i forveien og ankret opp i en tett linje for å kunne forsvare byen og den egentlige orlogsflåten som lå ved Holmens Verft. I alt ble 630 kanoner var klargjort ombord, og om lag 5 200 mann skulle betjene dem.

Med 12 linjeskip, 1 206 kanoner og ca. 9 000 mann angrep Nelson den danske orlogsflåten på Københavns red. Nelsons skip var under seil og kunne velge gode skuddvinkler, mens den danske flåten lå fast i sine ankere og måtte ta imot det som kom. Under størsteparten av slaget ble det fyrt av bredside mot bredside fra hver side. Begge sider led tap, men til slutt var den danske forsvarslinjen fullstendig nedkjempet. Under slaget fryktet Hyde Parker at britene kom til å tape. Han signaliserte til Nelson at han måtte trekke seg tilbake. Ifølge tradisjonene skal Nelson, som hadde mistet det høyre øyet i et tidligere slag, ha satt langkikkerten foran det blinde øyet og sagt: «I really do not see this signal!». Men han innså at han kunne komme i en stygg knipe; for å kunne trekke seg ut fra reden måtte han passere nær fortet Trekroner med farlig artilleri. Nelson la merke til at mange av de danske skipene som hadde heist hvitt flagg for overgivelse, fortsatt skjøt, men at det ikke lenger var noen meningsfull motstand. Han sendte en parlamentær med et brev til kronprins Fredrik der han gjorde gjeldende at han ikke kunne ta hensyn til de gjenværende mannskaper på danske skip om de fortsatte kampen tross overgivelsen. Kronprins Fredrik kunne fra sitt ståsted ved havnen se at kampen ikke lenger var hensiktsmessig og gikk med på våpenhvile. I forhandlingene som fulgte måtte danskene trekke seg ut av Nøytralitetsforbundet. Siden tsaren av Russland i mellomtida var død, var dette nå mye enklere å akseptere.

Den danske orlogsflåten var ikke berørt av slaget på reden i 1801. Av de 18 danske fartøyene i «defensjonslinjen» ble fem av de minste berget inn til havnen, mens de andre ble ødelagt eller tatt av Nelson. Selv mistet britene ingen fartøyer, og ingen var så skadet at de ikke kunne seile hjem. På dansk-norsk side ble 1 035 mann drept eller såret, mens ca. 1 800 ble tatt til fange. De britiske tap var 268 drepte og 689 sårede.

To av den danske flåtens menn ble etter slaget dømt for feighet. Kapteinløytnant Philip Schultz fra linjeskipet «Sjælland» og kaptein ved det norske livregiment, Niels Vesterholdt, hadde silt til lands før skipet strøk flagget, og før mannskapet fikk lov å gå fra borde. Å forlate sin post under et slag er alvorlig, og begge ble dømt til arkebusering i ryggen, dvs å skytes bakfra. Straks etter dommen ble de fratatt sabelen, og måtte skifte fra uniform til fangedrakt. Men da de 11. august 1801 ankom retterstedet på Øster Fælled, benådet kronprins Frederik dem og omgjorde straffen til livsvarig fengsel. I virkeligheten kom de til å sone så vidt to år på Munkholmen.^[1]

Angrepet på Københavns red fikk umiddelbart en viss innflytelse på datidens kunst- og kulturliv. Det fungerte som inspirasjon for mange patriotiske sanger, og skuespilleren H.C. Knudsen arrangert høytideligheter rundt omkring i Danmark for å bygge opp et patriotisk fellesskap.

På lyststedet Brødretomten i Bergen har spisestuen veggmalerier av bergensmaleren Johan Georg Müller (1771–1822) som framstiller Slaget på Københavns red 2. april 1801.

Musikkverket Håbet for brassband, kor, orgel og slagverk av Frederik Magle ble skrevet til minne om angrepet på Københavns red på oppdrag fra Søværnets Operative Kommando. Verket ble uroppført i Reformert kirke av Søværnets Tamburkorps i anledning av 200-årsjubileet for slaget i 2001.^[2]