Den andre koalisjonskrigen

Revolusjonskrigene og Napoleonskrigene
1792–1815
Revolusjonskrigene og Napoleonskrigene ; 1792–1815
	1. koalisjon ; 2. koalisjon ; 3. koalisjon ; Pommerske krig ; 4. koalisjon; Russisk-tyrkiske ; Kanonbåtkrigen; Finskekrigen ; Sverige-Norge (1) ; Halvøyskrigen ; 5. koalisjon ; Invasjonen av Russland; 6. koalisjon; Sverige-Norge (2); 7. koalisjon

Den andre koalisjonskrigen
Den andre koalisjonskrigen
	Ostrach – 1. Stockach – Verona – Magnano – Cassano – Winterthur – 1st Zurich – Trebbia – Mantua – Novi – Bergen – 2. Zurich – Castricum – Wiesloch – Genova – Hohentwiel – 2nd Stockach – Messkirch – Biberach – Fort Bard – Montebello – Marengo – Höchstädt – Neuburg – Ampfing – Hohenlinden – Mincio – København – Algeciras (1. • 2.) – Porto Ferrajo

Deuxième Coalition
Konflikt: Revolusjonskrigene
	; Slaget ved Marengo i 1800, malt av Louis-François Lejeune
Dato	1798–1802
Sted	Frankrike, Sentral-Europa, Italia, Belgia, Nederland, Sveits, Irland og Egypt.
Resultat	Fransk seier; traktatene i Amiens og Lunéville.
	Stridende parter
Frankrike Søsterrepublikker Den bataviske republikk; Den helvetiske republikk; Den cisalpinske republikk; Den romerske republikk; Den cisrhenske republikk; Den liguriske republikk; Den parthenopeiske republikk; De polske legioner Forente irlendere ; Spania ; Danmark-Norge	Koalisjonen:; Det tysk-romerske rike Østerrike ; Storbritannia; Russland ; Portugal ; Sicilia ; Napoli ; Sardinia ; Sverige ; Det osmanske riket Franske rojalister: ; Vendéens Chouans ; Prinsenes armé ; Franske rojalister Føderalister
	Kommandanter og ledere
Napoléon Bonaparte ; Étienne Jacques Joseph Alexandre Macdonald ; Louis Charles Antoine Desaix ; André Masséna	Michael von Melas ; Karl av Østerrike-Teschen ; Aleksandr Suvorov
	Styrker
~1.200.000-1.500.000	1.300.000- 1.800.000
	Tap
Første og andre koalisjon: ~400-600.000 døde og sårede	Første og andre koalisjon: ~300.000 døde og sårede

Den andre koalisjonskrigen (fransk: Deuxième Coalition) var den andre konflikten under de franske revolusjonskrigene som fulgte etter den franske revolusjon. De europeiske monarkiene, ledet av det habsburgske Keiserriket Østerrike og Det russiske keiserdømmet, forsøkte å stoppe eller eliminere det revolusjonære Frankrike. De opprettet en ny allianse for å omgjøre Frankrikes tidligere militære suksess og erobringer i den første koalisjonskrigen. Østerrike og Russland mobiliserte nye arméer for felttog i Tyskland og Italia i 1799.

Sommeren 1798 ledet den franske generalen Napoléon Bonaparte en ekspedisjon til Egypt. I mellomtiden, mens Napoléon var borte fra Europa, førte et voldelig opprør i Sveits til at franskmennene valgte å støtte opprørerne mot den gamle sveitsiske konføderasjonen. Da de revolusjonære styrtet kantonregjeringen i Bern rykket en fransk hær inn i Sveits for å støtte de sveitsiske revolusjonære. I det nordlige Italia vant den russiske general Aleksandr Suvorov en rekke seire, som førte til at franskmennene under Jean Victor Marie Moreau ble drevet ut av Podalen og tilbake til de franske Alpene og kysten rundt Genova. De russiske hærene i Den helvetiske republikk ble så beseiret av den franske kommandanten André Masséna, og Suvorov trakk seg tilbake. Russland trakk seg til slutt ut av alliansen da britene insisterte på at de hadde rett til å gjennomsøke alle skip de stoppet på havet. I Tyskland drev erkehertug Karl av Østerrike-Teschen franskmennene under Jean-Baptiste Jourdan tilbake over Rhinen og vant flere seire i Sveits. Jourdan ble deretter erstattet av Masséna, som da slo sammen Donau- og Helvetia-arméene.

I 1801 ble Danmark-Norge involvert i krigføringen etter det britiske angrepet på Københavns red. Krigen ble endelig avsluttet med fredsavtalene med Østerrike i Lunéville og med Storbritannia i Amiens. Amiens-freden mellom Frankrike og Storbritannia kom til å vare ett år, til den tredje koalisjon ble opprettet, og var den eneste perioden med fred mellom landene mellom 1793 og 1814.