Cæsar (tittel)

Vanlige uttrykk under Romerriket
Romerske kongedømme
(753 f.Kr.–509 f.Kr.)
Romerske republikk
(509 f.Kr.–27 f.Kr.)
Keiserriket
(27 f.Kr–1453 e.Kr)
Principatet Dominatet
Vestromerriket Østromerriket
Magistrat
Konsul Pretor
Kvestor Promagistrat
Aedil Tribun
Censor Guvernør
Ekstraordinære magistrater
Diktator Magister equitum
Triumvirat Decemviri
Vanlige titler og betegnelser
Pontifex Maximus Legatus
Dux Officium
Prefekt Vicarius
Vigintisexviri Liktor
Magister militum Imperator
Princeps senatus Keiser
Augustus Caesar
Tetrarki Ridder
Politiske institusjoner
Senatet Cursus honorum
Folkeforsamlingene Kollegialitet
Romerretten Romersk borger
Imperium Concilium Plebis

Cæsar er en romersk tittel av keiserlig karakter. Det kommer fra familienavnet til Gaius Julius Cæsar, den romerske diktatoren.[1]

Allerede under Vespasianus endret navnet Cæsar betydning fra å være et navn da han overførte det til sin påtenkte etterfølger Titus, som da fikk det offisielle navnet Titus Cæsar Vespasianus. Cæsar fikk fra da av betydningen til å være tittelen på den påtenkte arvingen til keiserriket, mens navnet etter overtagelsen av tronen ble utvidet med Imperatore og Augustus. Således ble formelen for arverekkefølgen NN. Cæsar, mens navnet ble til Imperator Caesar NN. Augustus etter utnevnelsen til keiser. I daglig tale ble arvingene tiltalt som Cæsar mens keiseren ble Augustus.

Da keiser Diokletianus delte Romerriket av administrative grunner under tetrarkiet («fire personers styre») med en østlige del og vestlig del, ble hver del styrt av sin keiser, som hadde tittelen augustus, og hver av disse hadde en seniorkeiser, en nestkommanderende og «kronprins», som fikk tittelen cæsar.

Navnet/tittelen «Cæsar» utviklet seg til å bli dagens norske ord «keiser», fra norrønt keisari, avledet fra latinske cæsar, tilsvarende på andre europeiske språk, angelsaksisk casere, tysk kaiser og videre.[1][2]

Referanser

  1. ^ a b «Caesar», Online Etymology Dictionary
  2. ^ «keiser», Bokmålsordboka