Cæsar (tittel)
Vanlige uttrykk under Romerriket | |
Romerske kongedømme (753 f.Kr.–509 f.Kr.) | |
Romerske republikk (509 f.Kr.–27 f.Kr.) | |
Keiserriket (27 f.Kr–1453 e.Kr) | |
Principatet | Dominatet |
Vestromerriket | Østromerriket |
Magistrat | |
---|---|
Konsul | Pretor |
Kvestor | Promagistrat |
Aedil | Tribun |
Censor | Guvernør |
Ekstraordinære magistrater | |
Diktator | Magister equitum |
Triumvirat | Decemviri |
Vanlige titler og betegnelser | |
Pontifex Maximus | Legatus |
Dux | Officium |
Prefekt | Vicarius |
Vigintisexviri | Liktor |
Magister militum | Imperator |
Princeps senatus | Keiser |
Augustus | Caesar |
Tetrarki | Ridder |
Politiske institusjoner | |
Senatet | Cursus honorum |
Folkeforsamlingene | Kollegialitet |
Romerretten | Romersk borger |
Imperium | Concilium Plebis |
Cæsar er en romersk tittel av keiserlig karakter. Det kommer fra familienavnet til Gaius Julius Cæsar, den romerske diktatoren.[1]
Allerede under Vespasianus endret navnet Cæsar betydning fra å være et navn da han overførte det til sin påtenkte etterfølger Titus, som da fikk det offisielle navnet Titus Cæsar Vespasianus. Cæsar fikk fra da av betydningen til å være tittelen på den påtenkte arvingen til keiserriket, mens navnet etter overtagelsen av tronen ble utvidet med Imperatore og Augustus. Således ble formelen for arverekkefølgen NN. Cæsar, mens navnet ble til Imperator Caesar NN. Augustus etter utnevnelsen til keiser. I daglig tale ble arvingene tiltalt som Cæsar mens keiseren ble Augustus.
Da keiser Diokletianus delte Romerriket av administrative grunner under tetrarkiet («fire personers styre») med en østlige del og vestlig del, ble hver del styrt av sin keiser, som hadde tittelen augustus, og hver av disse hadde en seniorkeiser, en nestkommanderende og «kronprins», som fikk tittelen cæsar.
Navnet/tittelen «Cæsar» utviklet seg til å bli dagens norske ord «keiser», fra norrønt keisari, avledet fra latinske cæsar, tilsvarende på andre europeiske språk, angelsaksisk casere, tysk kaiser og videre.[1][2]