Cursus honorum

Vanlige uttrykk under Romerriket
Romerske kongedømme
(753 f.Kr.–509 f.Kr.)
Romerske republikk
(509 f.Kr.–27 f.Kr.)
Keiserriket
(27 f.Kr–1453 e.Kr)
Principatet Dominatet
Vestromerriket Østromerriket
Magistrat
Konsul Pretor
Kvestor Promagistrat
Aedil Tribun
Censor Guvernør
Ekstraordinære magistrater
Diktator Magister equitum
Triumvirat Decemviri
Vanlige titler og betegnelser
Pontifex Maximus Legatus
Dux Officium
Prefekt Vicarius
Vigintisexviri Liktor
Magister militum Imperator
Princeps senatus Keiser
Augustus Caesar
Tetrarki Ridder
Politiske institusjoner
Senatet Cursus honorum
Folkeforsamlingene Kollegialitet
Romerretten Romersk borger
Imperium Concilium Plebis

Cursus honorum (latin: «posisjonenes løp»)[1] betegner den normale sekvens for politiske embeter i antikkens Roma, både under republikken og i keisertiden. Sekvensen var beregnet på menn av senatorstand, og inneholdt en blanding av militære og sivile embeter.[2]

Hvert embete hadde en minimumsalder for kandidatene, det var minimumsintervaller mellom periodene man hadde de enkelte embeter, og gjenvalg var i utgangspunktet ikke tillatt. Sekvensen fungerte slik den var ment så lenge disse reglene ble fulgt, men i republikkens siste hundre år ble de til stadighet brutt. Et av de grelleste eksempler på dette er at Gaius Marius var konsul fem år på rad. Sulla innførte en reform, slik at man kunne gjenvelges, men det ble krevd en periode på to år mellom hver gang man hadde samme embete.[3]

Militærtjeneste

Starten på cursus honorum var ti år i militærtjeneste i kavaleriet eller i en generals stab. Den man gjorde tjeneste under var gjerne en slektning eller venn av familien. Nepotisme ble ikke fordømt, tvert imot var det en del av systemet. Ti års tjeneste var egentlig obligatorisk før man fikk et politisk embete, men dette ble ikke alltid håndhevet.

Embeter

Det ble foretatt direkte valg til embeter hvert år (i keisertiden kunne det skje ved keiserens utnevnelse i stedet). Roma hadde ikke politiske partier i moderne forstand, og det var kandidatens og hans families rykte som var det viktigste. Riktignok oppsto til tider partidannelser, men disse var mest løse sammenslutninger av de som hadde embeter. Systemet ga fordeler til de som kom fra gamle, veletablerte familier, fordi kandidatene da kunne bruke sine forfedres bedrifter i valgkampen. Allikevel var det en rekke homines novi («nye menn»), som ikke kom fra slike familier, som klarte å bli valgt og gjorde gode karrierer.

Når en person hadde embetet på tidligst mulig tidspunkt ble det sagt at han hadde det «in suo anno», «i sitt år». Dette var viktig å forsøke å oppnå, ettersom det ellers ville bli forskyvninger gjennom hele sekvensen på grunn av perioden som krevdes mellom embeter. Noen få, som Cicero oppnådde å både komme som novus homo og samtidig bli konsul «in suo anno».

Kvestor

Det første embetet var som kvestor. Kandidaten måtte være minst 30 år gammel. De som kom fra patrisierslekter kunne trekke to år fra dette og andre minimumsaldre. Det ble valgt fra åtte til tolv kvestorer, som fungerte i Romas økonomiske administrasjon eller som nestkommanderende for guvernører. Fra senrepublikken betydde det å bli valgt til kvestor at man automatisk ble senator.

Aedil

En tidligere kvestor kunne når han var 36 (34) år gammel velges som aedil. Det var fire aediler hvert år, som utførte forskjellige administrative oppgaver. Dette var et trinn man ikke nødvendigvis måtte innom for å fullføre cursus honorum, ettersom det ikke var noen embeter som krevde at man hadde vært aedil.

Praetor

Man kunne velges til praetor når man var minst 39 (37) år gammel. Det var seks praetorer, som først og fremst hadde juridiske oppgaver i Roma. Men de kunne også styre provinser som ikke var forbeholdt konsuler, og ha kommando over én legion (en konsul eller tidligere konsul kunne ha kommando over flere legioner).

Konsul

Konsulembetet var det mest prestisjefylte, og var høydepunktet i en vellykket karriere. Minimumsalderen var 42 (40) år. Det var to konsuler hvert år. Viktigheten av embetet illustreres ved at årene ble identifisert ved hvem som var konsul. De var ansvarlig for overordnede politiske linjer, kommanderte større hærstyrker og styrte de viktigste provinsene. I utgangspunktet kunne man bare gjenvelges etter at det hadde gått ti år, og helst skulle man ikke velges igjen i det hele tatt.

Dersom en konsul døde i løpet av embetsåret ble en erstatter valgt, som fikk tittelen consul suffectus.

Censor

Censoren gjorde tjeneste i 18 måneder, i stedet for 12 som i alle de andre embetene. De ble valgt hvert femte år, så det var ikke til enhver tid noen censor. Det lå ikke noe militært befalingsområde under embetet, men det ble allikevel sett som en stor ære å ha det. Oppgavene var å se etter byens moral, starte større offentlige anleggsarbeider og i den tidlige republikken å velge medlemmer til senatet.

Embeter utenom cursus honorum

Enkelte embeter lå utenom cursus honorum, men kunne allikevel være viktige i den politiske karrieren, spesielt for plebeiere.

Noen av disse var:

Referanser

  1. ^ honorum = bokstavelig «ære»
  2. ^ «Cursus Honorum» Arkivert 30. juni 2017 hos Wayback Machine., Dante
  3. ^ «Cursus honorum», Livius.org

Eksterne lenker

(en) Cursus honorum inscriptions – kategori av bilder, video eller lyd på Commons