Den første liberiske borgerkrigen
Den første liberiske borgerkrigen var en intern konflikt i Liberia fra 1989 til 1996. Den første liberiske borgerkrigen drepte over 200 000 mennesker og førte til engasjement fra andre afrikanske stater og FN.
Samuel Doe hadde ledet et statskupp som styrtet den valgte regjeringen til William R. Tolbert i 1980, og i 1985 holdt han et valg som ble ansett som falskt og uredelig av internasjonale valg-observatører. Doe etablerte et militært regime kalt People`s Redemption Council og fikk stor støtte fra et stort antall innfødte stammer som hadde blitt ekskludert fra makten siden grunnleggelsen av landet som ble ledet av frigjorte slaver og fant sted i 1847. Ethvert håp om at Doe ville endre måten Liberia ble ledet på ble satt til side da han ikke tillot noen politisk opposisjon, drevet av hans paranoia av et kuppforsøk mot ham.
Thomas Quiwonkpa, tidligere general i militæret som Doe hadde degradert og tvunget til å flykte fra landet, prøvde å styrte Doe og hans regime fra nabolandet Sierra Leone. Kuppforsøket var mislyktes og Quiwonkpa ble drept. Mishandling av stammene nord i landet der de fleste kupp-makerne kom fra fulgte i kjølvannet av kuppforsøket og dette skapte større etniske spenninger i Liberia, som allerede hadde vært økende på grunn av Doe`s særbehandling av sin egen etniske gruppe. Charles Taylor, som hadde forlatt Doe`s regjering etter å ha blitt beskyldt for underslag, samlet en gruppe opprørere som følte seg forfulgt av Samuel Doe og hans regime. Disse opprørerne ble kjent som National Patriotic Front of Liberia (NPFL). De invaderte fylket Nimba den 24. desember 1989 fra nabolandet Elfenbenskysten. Den liberiske hæren gjengjeldte med sanksjoner mot hele befolkningen i regionen, og angrep ubevæpnede sivile og brente ned hele landsbyer. Mange sivile flyktet til nabolandene Guinea og Elfenbenskysten. En ny opprørsgruppe kalt Independent National Patriotic Front of Liberia (INPFL) ble også grunnlagt på denne tiden.
Samuel Doe ble styrtet, torturert og drept 9. september 1990 av INPFL-opprørere, men borgerkrigen fortsatte. En koalisjonsregjering ble dannet i august 1993, men konflikten raste fremdeles. Flere fredsforhandlinger og engasjement fra utlandet førte til en våpenhvile i 1995 som ble brutt året etter før en ny fredsavtale og nytt nasjonalt valg ble avholdt i 1997. I juli 1997, valgte det liberiske folket Charles Taylor som ny president etter at han tok over hovedstaden Monrovia med makt. Den første liberiske borgerkrigen fra 1989 til 1996, var en av Afrikas blodigste kriger. Minst en million mennesker havnet i flyktningleirer i nabolandene som følge av konflikten. Hele landsbyer ble tømt ettersom mennesker flyktet fra landet. Barnesoldater skal ha drept og voldtatt mennesker i alle aldre. Den liberiske borgerkrigen skal ha krevd livet til hver syttende person, og ødelagt det som en gang var en ganske velfungerende økonomi og infrastruktur.
Borgerkrigen destabilisere en hel region som allerede var en av verdens mest ustabile områder. Den andre liberiske borgerkrigen startet i 1999 og ble avsluttet i oktober 2003, da FN og USA grep inn for å stanse opprørere som hadde beleiret Liberias hovedstad Monrovia. President Charles Taylor hadde bosatt seg i eksil i Nigeria frem til han ble arrestert i 2006. Etter arrestasjonen ble han fraktet til Den internasjonale straffedomstolen i Haag der han ble stilt for retten. Den nye presidenten, Ellen Johnson Sirleaf, var i utgangspunktet en sterk tilhenger av Charles Taylor. Hun ble innsatt som president i Liberia i januar 2006.