Fredrik II av Det tysk-romerske rike

Fredrik II av Det tysk-romerske rike
Født		26. des. 1194[1][2] Jesi (tema for: Birth of Frederick II, Holy Roman Emperor)
Død		13. des. 1250[2] (55 år) Fiorentino (tema for: death of Frederick II, Holy Roman Emperor)[2]
Beskjeftigelse		Monark, skribent, lyriker, monark
Embete		Romernes konge Tysk-romersk keiser (1220–1250) konge av Jerusalem (1225–1228) list of monarchs of Sicily hertug av Schwaben
Ektefelle		Konstance av Aragón (1209–1222)[3][4][5][6] Isabella II of Jerusalem (1225–1228)[5][6] Isabella av England (1235–1241)[5][6] Bianca Lancia (1244–1244)[5]
Partner(e)		Bianca Lancia[7] Adelaide di Urslingen Ruchina von Beilstein
Far		Henrik VI av Det tysk-romerske rike[5]
Mor		Constance av Sicilia[5]
Barn		16 oppføringer Henry (VII) of Germany[5] Konrad IV av Tyskland[5] Margaret of Sicily Anna of Hohenstaufen Manfred[5] Enzio av Sardinien Frederick av Antioch Frederick of Pettorano Richard von Chieti Violante di Svevia Henry of Hohenstaufen Jordan of Germany Hohenstaufen[8] Agnes of Germany Hohenstaufen[8] Margherita de Svevia[9] Selvaggia di Staufen Caterina da Marano
Nasjonalitet		Det tysk-romerske rike Kongedømmet Sicilia
Gravlagt		Palermo katedral
Våpenskjold
Fredrik II av Det tysk-romerske rike på Commons

Fredrik Hohenstaufen (født 26. desember 1194 i Jesi, død 13. desember 1250 i Castel Fiorentino ved Lucera) var en tysk-romersk keiser.

Fredrik var konge av Sicilia 1198–1220, konge av Tyskland 1212-1220, tysk-romersk keiser 1220-1250 og konge av Jerusalem 1229-1250.

Liv og virke

Bakgrunn

Han var sønn av keiser Henrik VI og Constance av Sicilia, sønnesønn av keiser Fredrik Barbarossa.

Konge

Da faren hans døde ble han konge av Sicilia. Han ble imidlertid satt under formynderi av pave Innocens III, som i 1212 lanserte ham som kandidat i kampen om den tyske tronen. Fullt ut akseptert som Tysklands konge ble han først ved Otto IVs død i 1214.

Keiser

Fredrik ble senere kronet til romersk keiser i 1220. Han ble bannlyst av pave Gregorius IX i 1228, fordi han ikke innfridde sitt løfte om å lede et korstog.

Under sin bannlysning foretok Fredrik likevel et korstog og erobret Jerusalem i 1229. Korstoget foregikk uten kamp, og Fredrik fikk Jerusalem gjennom en avtale med Mohammad al-Kamil Ibn al-Adil, konge av Egypt og bror av Saladin, som han fra tidligere hadde gode relasjoner til. Fredrik ble forsont med paven i 1230, men på ny bannlyst i 1237 etter å ha beseiret Det andre lombardiske forbundet. Han kjempet for å styrke keisermakten mot kirken og de norditalienske statene.

Fredrik var kjent som en svært kunnskapsrik mann, interessert i naturvitenskap, og han behersket latin, gresk og arabisk. Hoffet hans i Palermo var et midtpunkt for dannelse og kunnskap. Det utskårne hodet som pryder Svensgården på Bryggen i Bergen, har vært utpekt som en sannsynlig gave fra ham til den norske kongen Håkon Håkonsson.^[10]

Av samtidige arabiske kronikører ble han beskrevet nærmest som ateist. Etter sigende skrev han boken De tribus impostoribus (= De tre svindlerne) om Moses, Jesus og Muhammed, og ble derfor utpekt som «endetidskeiseren» eller til og med Antikrist selv.

Da Fredrik døde, jublet de italienske fransiskanerne og pavens tilhengere over at Antikrist hadde forlatt denne verden. Men i Tyskland sørget mange, også de tyske fransiskanerne, over at mannen de hadde satt sin lit til som kristenhetens redningsmann, var borte.^[11]

Etter Fredriks død ble alle tronarvingene drept av hans fiender, og Det tysk-romerske riket var uten keiser i 23 år. Keisermakten skulle aldri igjen få den samme stillingen verken i Tyskland eller Italia.

Bibliografi

• Fredrik II: De arte venandi cum avibus, Scribd, 1240-tallet, (latin).
• Fredrik II: The art of falconry, Translated and edited by Casey A. Wood & F. Marjorie Fyfe, 2004, Stanford University Press, ISBN 9780804703741, OCLL 474664651, dessuten ISBN 978-4-87187-310-9 og ISBN 978-4-87187-311-6.

Referanser