Gonoré

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den.

Gonoré
Hvite blodlegemer, noen med små diplokokker.
Område(r)		Dermatologi, urologi, gynekologi
Symptom(er)		Ekskresjon, smerte, bekkensmerte, vaginal utflod, dysuri, smerte i testiklene
Smittemåte		Seksuelt overførbar infeksjon
Ekstern informasjon
ICD-10-kode		A54
ICD-9-kode		098
ICPC-2		X71 kv. Y71 m.
DiseasesDB		8834
eMedicine		782913, 218059
MeSH		D006069

Gonoré er en seksuelt overførbar sykdom som skyldes infeksjon med den Gram-negative bakterien Neisseria gonorrhea. I uhøytidelig sammenheng kalles sykdommen dryppert.

Epidemiologi

Årlig forekommer ca. 1500 tilfeller i Norge.

Gonoré var den mest vanlige kjønnssykdommen i Europa på 1900-tallet. I toppåret 1975 ble det registrert 15.000 smittede. I 1986 ble det i Norge registrert 6.225 tilfeller. Siden 1985 da aids ble kjent som en risiko ved ubeskyttet sex, ble det en betydelig reduksjon i antallet gonorétilfeller i Norge før tallene igjen steg i 2010.

Andre Vest-Europeiske land rapporterer også stigende smittetall. Særlig i Storbritannia registreres det svært mange smittede. I 2017 innrapporterte Storbritannia, Irland, Danmark, Island, Norge og Sverige flest tilfelle av bekreftet smittede, men andre Europeiske land med høy smitteforekomst inkluderer Nederland, Spania, Tyskland og Frankrike. Nordmenn som blir smittet utenfor Europa smittes oftest i Thailand, Filipinene og Tyrkia.

Flesteparten av nye smittede i Norge er menn som har sex med menn, og en betydelig andel av dem er tidligere kjent hivpositiv. Blant heteroseksuelle menn er hyppigste smitteårsak ubeskyttet sex med prostituerte i utlandet. Om lag halvparten av smittede heteroseksuelle kvinner smittes av fast partner. Det er svært liten smitte blant lesbiske. Smittetallene har steget hvert år det siste tiåret, og det er en økende smittetrend blant heteroseksuelle kvinner.

På verdensbasis anslår WHO at færre enn 1% av befolkningen er smittede. Tallet er noe lavere for den mannlige befolkning enn for den kvinnelige befolkning. Høyest antall smittede i befolkningen er i Afrika, mens Europa ligger nederst.

I USA er gonoré den nest høyeste rapporterte seksuelt overførbare sykdommen.

Smitte

Gonoré smitter ved alle typer ubeskyttet seksuelt samkvem. Kondombruk senker risikoen for smitte betydelig, men gonoré kan også smitte indirekte via fingrene eller sexleketøy som brukes på begge parter.

Gravide med gonoré kan smitte barnet ved fødselen. Barn som smittes på denne måten kan få en kraftig konjunktivitt, betennelse i øyesekken. Dette kan føre til blindhet hvis barnet ikke får behandling. Tidligere var medfødt gonoré den vanligste årsaken til blindhet i den vestlige verden. Det har vært rutinebehandling å dryppe øynene til alle nyfødte med en oppløsning sølvnitrat for å være sikker på at disse bakteriene er vekk.

Hos menn sees bakterieinfeksjonen mest i urinrøret, i prostata og i sædlederne spesielt nær testikkelen. Ubehandlet gonoré kan føre til infeksjon i testiklene. Smitterisikoen ved analt samleie er ca. 84%.

Hos kvinner er bakteriene ofte i livmorhalsen, cervix, i endocervix, som er det innerste cellelaget i livmorhulen, og i egglederene. Ubehandlet kan gonoré føre til bl.a. bekkeninfeksjon. Smittefaren ved vaginalt samleie er langt høyere for kvinner enn for menn (ca. 60% for kvinner, mot ca. 20% for menn).

Infeksjonen forårsaker sterilitet hos 10-15% hos begge kjønn.

Ubehandlet gonoré kan spre seg til blodbanen og bl.a. gi leddplager.

Symptomer

I flesteparten av tilfeller hos menn vil symptomene komme mellom 2 og 7 dager etter smitte. Den smittede merker smerte ved vannlating, utflod fra urinrøret eller kløe på penis. Ved prøvetakning hos menn føres en vattpinne inn i ytterste del av urinrøret. For dem som har gonoré er dette smertefullt.

Færre enn halvparten av smittede kvinner merker symptomer. Svie ved vannlating og endringer i utflod er blant de vanligste symptomene hos kvinner.

Smitte i hals og endetarmsåpning gir sjelden symptomer.

En overveiende andel smittede menn oppsøker ikke helsetjenesten før de opplever symptomer. Hos kvinner oppdages smitten i omtrent halvparten av tilfellene først etter symptomdebut. En mindre andel smitte oppdages ved smittesporing.

Diagnostikk

Diagnosen stilles ved mikroskopering av utstryk farget med "Løfflers fargevæske", og dyrkning av direkte prøve tatt i urinrøret eller i livmorhalsen. Gonokokkene er intracellulære "diplokokker", det vil si at bakteriene sees parvis som to og to bakterier inne i celler.

Flere ulike kommersielle firma tilbyr i dag hjemmetest for gonoré. De fleste av disse er urinprøver som kun kan brukes ved mistanke om smitte i kjønnsorganet. Ved mistanke om gonoré i svelg eller endetarm må prøven tas med prøvepinne.

Behandling

Se "Nasjonale faglige retningslinjer for antibiotikabruk i primærhelsetjenesten" for nøyaktig utredning, laboratorieundersøkelser og behandling med antibiotika. I verden finnes mange forskjellige stammer med gonoré-bakterier. I noen land er det stammer som er resistent mot mange typer antibiotika.

I Norge er diagnostikk og behandling av allmennfarlige smittsomme sykdommer kostnadsfritt.

Annet

Mot bakterier som har fått navnet «H041», finnes ikke «effektive behandlingsopplegg» pr. juli 2011, ifølge M.Unemo ved det forskningssenteret, Swedish Reference Laboratory for Pathogenic Neisseria.^[1]

I Norge var Hans Jægers Kristianiabohemen det første skjønnlitterære verk der ordet gonoré stod på trykk.

Historisk

Navnet gonoré kommer fra gresk via latin og betyr flytende sæd, og viser til eldre tiders oppfatning om at sykdommens karakteristiske utflod fra urinrøret var bedervet sæd.

Det folkelige navnet dryppert har vært i bruk i om lag 300 år, og har sin bakgrunn i at når leger undersøkte pasientens urin mikroskopisk ble gonoré diagnostisert dersom legen observerte dryppertråder.

Lenge rådet det usikkerhet rundt de ulike veneriske sykdommer, og det var ikke noe entydig skille mellom gonoré og syfilis. Det ble gjort forøk i å fremprovosere sykdom ved utsette penis for traume. Først i 1830-årene påvist man at gonoré var en egen sykdom. Dr. Neisser oppdaget gonokokkene i 1879.

Historisk ble gonoré forsøkt behandlet med innsprøytninger av en lang rekke ulike oppløsninger (feks. blyvann) i urinrøret. Kamferomslag på penis ble også forsøkt. ^[2]

På slutten av 1800-tallet trodde norske leger at infertilitet hos gifte kvinner i opptil 75% av tilfellene skyltes gonoré, og da i all hovedsakelighet via smitte fra ektefellen.^[3]

Det ble innrapportert økede smittetall under og kort tid etter begge verdenskrigene, også i Norge. Etter annen verdenskrig fikk Norge bedre innrapporteringssystem samtidig som behandling med penicillin ble satt i gang. I 1946 ble det registrert ca. 11.200 smittetilfeller i Norge.^[4]

Referanser

https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/trykksaker/gonore-syfilis-hiv-klamydia/Gonore-syfilis-i-norge-2017 Arkivert 18. august 2019 hos Wayback Machine. https://www.helsenorge.no/sykdom/kjonnssykdommer/gonore/ https://www.sexogsamfunn.no/sykdommer/seksuelt-overforbare-infeksjoner/gonore/ https://emetodebok.no/kapittel/lnfeksjoner/gonore-3/ https://www.ecdc.europa.eu/sites/default/files/documents/gonorrhoea-annual-epidemiological-report-2017.pdf https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC7064409/ Gonoré i USA, 2017

^[1]