Høysangen

Høysangen (Cantique des Cantiques) av Gustave Moreau, 1893
Høysangen, tresnitt av Julius Schnorr von Carolsfeld for Die Bibel in Bildern, 1860.
Høysangen (Cantique des Cantiques) av Gustave Moreau, 1853

Høysangen (hebraisk: שיר השירים‬ – Šîr haššîrîm, «Sangenes sang»; gresk: ᾎσμα ᾈσμάτων, Âisma Āismátōn; latin: Canticum Canticorum) er en av de bibelske visdomsbøkene i Den hebraiske bibelen (også kalt Tanakh) og Det gamle testamente. Det er en samling kjærlighetsdikt hvor det fortelles om Salomo, en gjeter og en kvinne fra Sjunem. Det norske navnet stammer fra Martin Luthers tyske bibeloversettelse. I den jødiske bibelen finnes Høysangen i siste seksjon, som kalles Ketuvim («Skriftene»).[1]

Høysangen er unik i Den hebraiske bibelen: den vier hverken Jahve, Guds lover, eller pakten mellom israelittene og deres Gud noen interesse, ei heller inneholder den læresetninger eller visdomsord slik som Ordspråkene og Forkynneren gjør (skjønt den har en del slektskap med visdomslitteraturen, slik som tilskrivingen til Salomo indikerer). Isteden feirer den den fysiske kjærligheten, og gir stemme til to elskende som priser hverandre, lengter etter hverandre, og vil skape nytelse for hverandre.[2][1] De to er i harmoni, de begjærer hverandre og gir uttrykk for heftig glede over seksuell intimitet; kvinnene i Jerusalem danner et kor til de elskede, fungerer som et publikum som deltar i de elskendes erotiske møte og letter leserens deltagelse.[2]

I den moderne jødedommen leses Høysangen på sabbaten under pesach (den jødiske påsken). Dette markerer begynnelsen på korninnhøstingen i tillegg til at man minnes utferden fra Egypt.[3] I jødisk tradisjon leses Høysangen som en allegori på forholdet mellom Gud og Israel, i kristendommen som en allegori på Kristus og kirken som «Kristi brud».[4][5] Senere har tekstene bidratt til å utvikle mariologien (teologi om jomfru Maria) og middelalderens brudemystikk. Kirkens menn og tidens moralisme ble oppfordret til å se på kjødets gleder med mistro, men kunne ikke underkjenne Høysangen, i henhold til Umberto Eco, om man leser teksten bokstavelig, hyller den brudens synlige yndighet slik brudgommen så dem:[6]

«Så vakker du er, min elskede! Så vakker du er! Øynene dine er duer bak sløret! Håret ditt er som en geiteflokk, strømmende nedover Gileads fjell.»[7]

Struktur

Høysangen er inndelt i åtte kapitler og består av kjærlighetslyrikk. Det er gjennomgående enighet om at selv om boken ikke har en direkte handling, så har den hva som kan bli kalt for et rammeverk, indikert ved forbindelsen mellom dens begynnelse og avslutning.[8] Ut over dette er det liten akademisk enighet; forsøk på å finne en kiasmisk struktur (kryssvis plassering) har ikke vært funnet og forsøk på å analysere det inn i enheter ved ulike metoder har kommet til forskjellige resultater.[9] Det følgende skjema, fra Kugler & al.[10] må derfor blitt tatt som antydende framfor bestemmende:

  • Introduksjon (1:1–6)
  • Dialog mellom de elskende (1:7–2:7)
  • Kvinnen minnes et besøk fra hennes elsker (2:8–17)
  • Kvinnen taler til Sions døtre (3:1–5)
  • Synet av en kongelig bryllupsprosesjon (3:6–11)
  • Mannen beskriver sin elskers skjønnhet (4:1–5:1)
  • Kvinnen taler til Jerusalems døtre (5:2–6:4)
  • Mannen beskriver sin elsker, som besøker ham (6:5–12)
  • Tilskuere beskriver kvinnens skjønnhet (6:13–8:4)
  • Appendiks (8:5–14)

Komposisjon

Høysangen gir ikke noe ledetråd til dens forfatter, heller ikke til dato, sted eller omstendighet for dens komposisjon.[11][12] Overskriften slår fast at forfatteren er «Salomo», men selv om dette er ment å identifisere forfatteren, kan det ikke ble lest strengt som et tilsvarende moderne utsagn.[13] Det mest pålitelig bevis på dens datering er språket: arameisk erstattet gradvis hebraisk etter det babylonske fangenskap på slutten av 500-tallet f.Kr., og dets ordforråd, morfologi, formspråk (talemåter) og syntaks som er benyttet gjennom hele Høysangen antyder en datering til århundrene etter at kong Salomo døde, som det tradisjonelt er tilskrevet.[14] Teksten har paralleller med mesopotamisk og egyptisk kjærlighetspoesi fra første halvdel av 1000-tallet f.Kr., og med hyrdediktning til Theokritos, en gresk poet som skrev på første halvdel av 200-tallet f.Kr.[15][16][17] Resultatet av disse motstridende tegnene, har det blitt spekulert på datering som strekker seg fra 900- til 100-tallet f.Kr.,[11] med språket som støttende for en datering til rundt 200-tallet f.Kr.[18]

Det er også akademisk debatt om helhet og delhet i teksten. De som ser det som en antologi eller samling peker på avbrutte skiftninger av scener, taler, emne og stemning, og mangel på åpenbar struktur eller fortelling. De som fastholder at det er et enkelt dikt peker på at det har ingen tegn på sammensatt opprinnelse, og ser på gjentagelsene og likhetene mellom delene som bevis på helhet. Om det er en bevisst kunstnerisk plan eller form underliggende teksten, er det uklart hva denne kan være, og spørsmålet er således ubesvart.[19]

Tekstens setting er også diskutert.[20] Det har også vært postulert en rituell opprinnelse for teksten i form av feiringen av et hellig bryllup (Hieros Gamos) for guden Tammuz og gudinnen Ishtar.[21] Disse likhetene skal da vise til at tekstene har sine røtter eller opprinnelse i en kanaaneisk fruktbarhetskult. At Tammuz-kulten eksisterte i Israel framgår av Esekiel 8:14. Om det er så eller ikke synes diktet å ha en bakgrunn i form av feststemt framførelse.[20] Ytre bevis støtter ideen at Høysangen ble opprinnelig framført av ulike sangere som representerte de ulike figurene i teksten, støttet av pantomime.[22]

Referanser

  1. ^ a b Garrett, Duane (1993). Proverbs, Ecclesiastes, Song of Songs. B&H Publishing Group. ISBN 9780805401141. 
  2. ^ a b Alter, Robert (2011). The Art of Biblical Poetry. Basic Books. s. 232. ISBN 0465028195. 
  3. ^ Sweeney (2011), s. upaginert
  4. ^ Sweeney, Marvin A. (2011). Tanak: A Theological and Critical Introduction to the Jewish Bible. Fortress Press. ISBN 9781451414356. 
  5. ^ Norris, Richard Alfred (2003). The Song of Songs: Interpreted by Early Christian and Medieval Commentators. Eerdmans. ISBN 9780802825797. 
  6. ^ Eco, Umberto (2004): Skjønnhetens pris, Kagge forlag, s. 154
  7. ^ Nettbibelen: Høysangen 4:1
  8. ^ Assis (2009), s. 11, 16.
  9. ^ Assis (2009), s. 16–18.
  10. ^ Kugler & Hartin (2009), s. 220.
  11. ^ a b Exum (2012), s. 247.
  12. ^ Exum, J. Cheryl (2012). "Song of Songs". In Newsom, Carol Ann; Lapsley, Jacqueline E. Women's Bible Commentary. Westminster John Knox Press. ISBN 9780664237073. 
  13. ^ Keel (1994), s. 39.
  14. ^ Bloch & Bloch (1995), s. 23.
  15. ^ Bloch & Bloch (1995), s. 25.
  16. ^ Exum (2012), s. 248.
  17. ^ Keel (1994), s. 5.
  18. ^ Hunt (2008), s. 5.
  19. ^ Exum (2005), s. 3334.
  20. ^ a b Loprieno (2005), s. 126.
  21. ^ Price (2005), s. 251.
  22. ^ Astell (1995), s. 162.

Litteratur