Mindorobøffel

Mindorobøffel
Foto: Gregg Yan, 2012
Nomenklatur
Bubalus mindorensis
(Heude, 1888)
Synonymi
B. bubalis mindorensis
Populærnavn
mindorobøffel,
tamaraw,
mindorodvergbøffel
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenKlovdyr
FamilieKvegfamilien
SlektBubalus
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EN — Sterkt truet
Boyles, Schutz & de Leon (2016)[1]

Økologi
Habitat: terrestrisk, blandet skog og gressland, 200–1 800 moh
Utbredelse: Mindoro i Filippinene

Mindorobøffel (Bubalus mindorensis), som også kalles tamaraw, er en monotypisk art som inngår i slekten Bubalus i kvegfamilien (Bovidae). Arten er endemisk til øya Mindoro i Filippinene, der den er utbredt i blandet topisk og subtropisk fuktig skog, flomskogsmark og gressland, typisk i høyder omkring 200–1 800 moh.[2]

Verdens naturvernunion (IUCN) anser arten som sterkt truet av utryddelse.[1] Totalpopulasjonen ble i 2016 estimert til omkring 220–300 individer[1], hvorav 40–60 prosent var voksne dyr.[2] Arten har full nasjonal beskyttelse på Filippinene, men arten tyvjaktes av lokale bønder og stammefolk.[2]

Taksonomi

Mindorobøffel har ifølge Custodio, Lepiten & Heaney (1996) ingen kjente underarter og ingen synonymer,[3] men ifølge Corbet & Hill (1992) ble den i tidligere tider regnet som en underart til vannbøffel (B. bubalis).[4] Hvorvidt dette var til den tamme eller ville formen er uklart, siden de to har blitt skilt i hver sin art i ettertid.[2] Arten har av noen autoriteter også blitt regnet til slekten Anoa,[5][6] men taksonene i den slekten inngår nå i Bubalus.

Biologi

Mindorobøffel har tykke triangulære horn, som vokser skrått bakover fra skalletaket, i en svakt buet V-form.
Foto: Gregg Yan, 2012
Mindorobøfler ferdes normalt solitært eller parvis, men her er to vaktsomme kuer med hver sin kalv fotografert i sitt naturlige habitat, på øya Mindoro i Filippinene.
Foto: Gregg Yan, 2012

Mindorobøffel er en kompakt bøffel med en kroppslengde på omkring 220 cm og en vekt omkring 200–274 kg. Halen måler cirka 60 cm. Skulderhøyden er cirka 95–120 cm. Det er lite kjønnspreg.[2]

Begge kjønn bærer horn, som typisk måler 30–51 cm og er tykke og triangulære ved basen og ganske langt oppover mot hornspissene. Horna sitter tett og vokser ganske rett bakover fra skallen, i en svakt buet V-form. Oksens horn blir tykkere enn kuas, men er ellers omtrent like lange.[2]

Voksne dyr er gråsvarte med et mørkebrunt skjær og hvite markeringer på innsiden av framlemmene, over øyene, og på halsen. Kalvene er mer rødbrune i fargen.[2]

Mindorobøffel var langt mer tallrik i tidligere tider og mye mer utbredt. Det fortelles også at den tidligere ikke fryktet mennesker eller var aggressiv.[2] Dette har endret seg i takt med at habitatet har vært under press, fra landbruk og beitetrykk fra tamfe. Krypskyting og avskoging er og har også vært et problem.[2] I dag er arten både sky og aggressiv, og den er mest vanlig i sekundær skog.[2]

Utbredelsen på Mindoro er i dag begrenset til tre viltreservater; Iglit-Baco nasjonalpark (mest tallrik), Aruyan/Sablayan, og lengst nordvest på øya Calavite Tamaraw viltreservat.[2]

Arten opptrer solitært eller parvis. Dyra beiter på ulike sorter gress og friske bambusskudd, og opptrer mest i skog med tett vegetasjon, som gir ly og rikelig tilgang på drikkevann.[1] Som for andre bøfler er sølebad en viktig aktivitet.[2]

Lite er kjent om paringstiden, men kuene går drektige i 276–315 dager og føder typisk kun én kalv, enten under eller like etter regntiden, som regel i perioden juni–november.[2] For én populasjon skjer dette primært i perioden desember–januar.[2] Kalven blir som regel med mora til den er omkring 2–4 år gammel. Under denne perioden blir den rødbrune kalvepelsen gradvis mørkere, til den ender opp som gråsvart med et tilsnitt av mørkebrunt hos det fullvoksne individet.[2]

Mindorobøffel er ikke domestisert og lar seg vanskelig temme. Det heves også at disse dyra er eksepsjonelt vanskelige å holde i fangenskap og avle med.[2]

Inndeling

Inndelingen følger i hovedsak Bovids of the World.[2][7][8]

Treliste

Referanser

  1. ^ a b c d Boyles, R., Schutz, E. & de Leon, J. 2016. Bubalus mindorensis. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T3127A50737640. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-2.RLTS.T3127A50737640.en. Accessed on 28 January 2025.
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q José R. Castelló (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives (Vol 104). s. 604–605. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  3. ^ Custodio, C.C., Lepiten, M.V., and Heaney, L.R. (1996). Bubalus mindorensis. Mammalian Species (520): 1-5.
  4. ^ Corbet, G.B., and Hill, J.E. (1992). The Mammals of the Indomalayan Region: A systematic review. Oxford University Press, Oxford.
  5. ^ Rabor, D.S. (1977). Philippine Birds and Mammals: A project of the U. P. Science Education Center. University of Philippines Press, Quezon City.
  6. ^ Nowak, R.M. [ed.] (1991). Walker's Mammals of the World (Fifth Edition). The Johns Hopkins University Press, Baltimore.
  7. ^ Zurano, J. P., Magalhães, F. M., Asato, A. E., Silva, G., Bidau, C. J., Mesquita, D. O., & Costa, G. C. (2019). Cetartiodactyla: updating a time-calibrated molecular phylogeny. Molecular phylogenetics and evolution, 133, 256-262. doi: 10.1016/j.ympev.2018.12.015
  8. ^ Sinding, M.-H. S.; Ciucani, M. M.; Ramos-Madrigal, J.; Carmagnini, A.; Rasmussen, J. A.; Feng, S.; Chen, G.; Vieira, F. G.; Mattiangeli, V.; Ganjoo, R. K.; Larson, G.; Sicheritz-Pontén, T.; Petersen, B.; Frantz, L.; Gilbert, M. T. P. (2021). «Kouprey (Bos sauveli) genomes unveil polytomic origin of wild Asian Bos». iScience. 24 (11): 103226. Bibcode:2021iSci...24j3226S. PMC 8531564 Åpent tilgjengelig. PMID 34712923. doi:10.1016/j.isci.2021.103226. 

Eksterne lenker