Romerriket

Romerriket var en italisk sivilisasjon som vokste ut fra bystaten Roma i oldtiden, grunnlagt på Den italienske halvøy på 700-tallet f.Kr. I løpet av sin tolv århundre lange livstid endret den romerske sivilisasjonen seg fra å være monarki via republikk til å bli et keiserrike. Romerriket kom til å dominere Vest-Europa og hele området rundt Middelhavet gjennom erobring og assimilering. Fra å begynne som en enkel bosetning, ekspanderte Roma til et av de største riker i den antikke verden med et beregnet folketall på mellom 50 og 90 millioner innbyggere (grovt sett 20 prosent av jordens befolkning)^[1] og dekket et område på rundt 5 millioner km² på sitt høydepunkt i året 117 e.Kr.^[2][3]

Via erobring og assimilering kom Romerriket til å dominere sørlige og vestlige Europa, Anatolia, Nord-Afrika, og deler av nordlige og østlige Europa. Roma dominerte alle områder langs Middelhavet, og var en av de mektigste faktorene i den antikke verden. Det er ofte gruppert inn i den klassiske antikken sammen med antikkens Hellas, og deres sammenlignbare kultur og samfunn blir betegnet som den gresk-romerske verden.

Antikkens romerske samfunn har bidratt til utviklingen av moderne regjering, lov, politikk, ingeniørkunst, kunst, litteratur, arkitektur, teknologi, krigføring, religion, språk og samfunn. Som en høyt utviklet sivilisasjon profesjonaliserte og ekspanderte romerne sitt militære system og skapte et regjeringsystem kalt res publica, «offentlig affære», som er inspirasjonen for de moderne republikker,^[4][5] blant annet USA og Frankrike. Romerriket oppnådde imponerende teknologiske og arkitektoniske prestasjoner, som byggingen av et omfattende system av veier og akvedukter, foruten også byggingen av store monumenter, palasser og offentlige bygg.

Ved slutten av republikken (27 f.Kr.) hadde Roma erobret alt land rundt Middelhavet og bortenfor: dets rike strakte seg fra Atlanterhavet til Arabia og fra munningen av Rhinen til Nord-Afrika. 721 år med romersk-persiske kriger begynte i 92 f.Kr. med den første krigen mot Partia. Det ble den lengste konflikt i menneskehetens historie, og fikk store og varige effekter og konsekvenser for begge riker. Under Trajan nådde riket sitt territoriale høydepunkt. Republikanske skikker og tradisjoner begynte å forvitre i keisertiden, da innbyrdeskriger ble en vanlig innledning ved etableringen av en ny keiser.^[6][7][8] Utbryterstater, slik som det palmyrenske riket, kunne midlertidig dele riket i løpet av krisen i det tredje århundret.

Svekket av indre ustabilitet og angrepet av ulike migrerende folk og grupper, brøt den vestlige delen av riket opp i uavhengige kongeriker i løpet av 400-tallet. Oppløsningen blir av historikere regnet som skillet mellom den antikke perioden og senantikken, forløperen til middelalderens Europa.

Opphavsmyte

I henhold til Romas opphavsmyte ble byen Roma grunnlagt den 21. april 753 f.Kr. av tvillingbrødrene Romulus og Remus, som nedstammet fra den trojanske fyrste Aineias^[9] og som var sønnesønnene til den latinske konge Numitor fra byen Alba Longa. Kong Numitor ble avsatt fra sin posisjon som konge av sin bror Amulius mens Numitors datter, Rea Silvia, fødte tvillingene.^[10][11] Ettersom Rea Silvia var blitt gjort gravid av ingen annen enn den romerske krigsguden Mars, var tvillingene halvguder.

Den nye kongen, Amulius, fryktet at Romulus og Remus en gang i framtiden ville ta tilbake tronen, og beordret at de skulle bli druknet.^[11] En hunnulv berget og oppfostret guttene, og da de var gamle nok, tok de tronen i Alba Longa tilbake og ga den til Numitor.^[12][13]

Tvillingene grunnla deretter deres egen by, men i en krangel slo Romulus sin bror Remus i hjel. Romulus ble opphavet til byen Romas navn.^[14] For at folk skulle finne byen tiltrekkende ble Roma et fristed for de fattige, de forviste og de uønskede. Det førte til problemer for byen da den hadde en stor arbeidsstyrke, men underskudd på kvinner. Romulus reiste til nabobyene til andre folk og forsøkte å sikre seg ekteskapsløfter fra fremmede kvinner, men Roma hadde så mange uønskede menn at alle avslo. Roma inviterte deretter sabinerne og latinere til en festival, men ved et signal kastet romerne seg over de innbudte gjestene og røvet deres kvinner, noe som førte til krig med de forurettede sabinere og latinere.^[15]

De bortførte kvinnenes foreldre gikk til krig for å få dem tilbakelevert. Romerne skal ha beseiret latinerne, men beseiret ikke sabinerne og krigen vedvarte. Ved et tidspunkt kom Romulus’ menn under et tungt angrep i deres nye by på det sted senere ble byens politiske sentrum, Forum, og ble tvunget bakover. Romulus ble nødt til å påkalle Jupiter Stator («Jupiter som holder mennene fast sammen»)^[16] Han lovte å bygget et tempel for guden om romerne stod stødig og ikke lot seg vike mot fienden. På dette tidspunkt dukket kvinnene opp på slagmarken og tryglet både sine romerske ektemenn og sine sabinske fedre om at kampen måtte opphøre. «Vi vil heller dø selv enn å leve uten noen av dere, som enker eller farløse.» Freden kom og Jupiter fikk sitt tempel. Roma ble en felles by for romere og sabinere med delt styre mellom Romulus og sabinerkongen Titus Tatius, skjønt sistnevnte ble drept i en voldelig død, og Romulus ble enekonge, Romas første konge i et styre som varte i tredve år.^[17]

Følgende er Romas opphavsmyte, framstilt av Titus Livius (død 17 e.Kr.) i hans monumentale verk om Romas historie, Ab Urbe Condita (Fra byens grunnleggelse). Det er dog ingen enhetlig fortelling, mange forfattere har skrevet om Romas begynnelse, hver på sitt vis, gjenfortalt og forsøkt å forklare den og få den til å henge sammen, blant annet Cicero i hans avhandling Om staten. I konteksten av en lengre filosofisk diskusjon om god regjerings vesen, ga han sin versjon av Romas konstitusjon fra begynnelsen. Han unngikk spørsmålet om Romulus faktisk var sønn av Mars og la inn tvil om andre fantastiske elementer.^[18] Den mest kjente versjonen er den til Livius, men også han hadde problemer med enkeltelementene. Romas opphavshistorie er, i henhold til den engelske historikeren Mary Beard, «en av de merkeligste ‘historiske legender’ for noen bys grunnleggelse, for hvilken som helst periode noen sted i verden.»^[19] At to tvillinger skulle bli oppfostret av en hunnulv er en merkelig episode i en særegen fortelling. Det samme er det at Roma har to grunnleggere, Romulus og Remus. Kan det være et symbol på Romas dualistisk vesen, og den senere tradisjonen med to samtidige konsuler under republikken?^[20] Men også at det er en rekke svært lite heroiske handlinger, fra mord (bror drepte bror), til voldtekt (sabinerkvinnene) og til at det store flertallet av Romas første befolkning var kriminelle, uønskede og forviste, noe som plaget også antikkens forfattere.^[21]

Tvillingene ble født av en jomfruelig prestinne, Rea Silvia, i Alba Longa, rett sør for Roma. Hun hadde tatt jomfruløftet, forklarte Livius, ikke av fri vilje, men tvunget av sin onkel Amulius for å forhindre at det skulle komme arvinger etter hennes far Numitor. Likevel ble hun gravid, en mektig fallos tilhørende Mars kom fra den hellige ilden som hun passet, skjønt Livius antyder at denne forklaringen kan dekke over en høyst menneskelig hendelse.^[22] Straks tvillingene ble født beordret Amulius barna satt ut, men en hunnulv fostret barna. Livius var en av de som var tvilende til denne versjonen. Det latinske ordet for ulv, lupa, ble også benyttet som et hverdagslig ord for en prostituert og lupanare var et uttrykk for horehus. Det var mulig at en lokal hore framfor en ulv hadde tatt seg av barna, men uansett hadde en lokal gjeter funnet barna og fratok ulvinnen dens ansvar. Da tvillingene ble gamle nok gjorde de opprør mot Amulius, og gjeninnsatte sin bestefar på tronen. Men som Amulius ikke gikk overnes med sin bror Numitor, gikk heller ikke Romulus overens med sin bror Remus i grunnleggelsen av deres felles by. Uten Remus fikk byen Roma navn etter Romulus. Deretter fylte han den med fredløse, uønskede og forviste som snart manglet kvinner.

Senere romerske forfattere grublet over hvor mange kvinner som faktisk ble tatt, beregninger som varierte fra rundt tretti til det merkelig presise antallet 683, og på hvordan romersk dyd og ekteskapsinstitusjon kunne bygges på fundamentet av massevoldtekt. Livius forsvarte de første romere. Det var kun ugifte kvinner, mente han, og de var blitt spurt først, og romerne gikk først til «rettferdig krig» da de var blitt avvist. Sallustius (død 34 f.Kr.) spekulerte i sitt romerske historieverk om et tenkt brev fra romernes fiende slo fast at «Helt fra den aller første begynnelse har de eid ingenting unntatt hva de har stjålet: deres hjem, deres hustruer, deres rike.»^[23] Poeten Horatius, som skrev rundt 30 f.Kr. i kjølvannet av drapet på Julius Cæsar: «Bitter skjebne forfølger romerne, og forbrytelsen av en brors morder, helt siden blodet til den uklanderlige Remus ble spilt på bakken, har det vært en forbannelse for hans etterkommere.»^[24] Brodermord var grunnlaget allerede i Romas forhistorie, og preget Romerrikets historie siden i bitre innbyrderskriger.

Historie

Monarki

Bystaten Roma vokste ut fra bosetninger rundt et vadested ved elva Tiberen, som var et krysspunkt for trafikk og handel. Ifølge arkeologiske undersøkelser skal landsbyen Roma ha blitt dannet på Palatinhøyden en gang i det 9. århundre f.Kr., av medlemmer fra de sentrale italienske stammene, latinerne og sabinerne. Etruskerne, som tidligere holdt til i Etruria i nord, ser ut til å ha tilordnet seg politisk kontroll i områdene rundt Roma sent i det 7. århundre f.Kr.. Etruskerne mistet imidlertid kontrollen i det 6. århundre f.Kr., og de opprinnelige stammene, latinerne og sabinerne, gjenopprettet sin regjering og dannet en republikk med mye sterkere kontroll over ledere som ønsket å utøve makt.

Ifølge romerske legender ble Roma grunnlagt 21. april, 753 f.Kr., av tvillingene Romulus og Remus, som nedstammet fra den trojanske prinsen Aineias. Romulus, som navnet Roma stammer fra, drepte sin bror Remus i en krangel der den nye byen skulle være, og ble den første av i alt syv konger av Roma.

Republikk

Ifølge historikere som Livius, ble den romerske republikk etablert rundt 510 f.Kr. Den siste av de syv kongene av Roma, Tarquinius den stolte, ble avsatt, og et system basert på ettårig valgte magistrater ble etablert. De viktigste magistratene var de to konsulene, som fungerte som lederne i republikken. I realiteten var senatet det største maktorganet, som økte i medlemmer og makt ved etableringen av republikken. Magistratstillingene var kun tilegnet patrisierne, eliten i det romerske samfunnet, men stillingene ble senere åpen for det vanlige folk, plebeierne.

Romerne klarte gradvis å dempe trusselen fra de andre folkeslagene på Den italienske halvøy. Den siste trusselen mot romersk hegemoni i Italia, den store greske kolonien Tarentum, ble slått i 282 f.Kr.. Romerne sikret sine erobrede områder ved å opprette strategisk plasserte kolonier, og etablere stabil styring. I den andre halvdel av det 3. århundre f.Kr. kom Roma i konflikt med Karthago i den andre punerkrigen. Denne krigen resulterte i Romas første erobring oversjøs, Sicilia og Hispania, og Romas etablering som en imperial makt. Etter å ha nedkjempet kongeriket Makedonia og selevkidene i det 2. århundre f.Kr., ble romerne den dominerende makten i og rundt Middelhavet.

Den imperialistiske dominansen førte til interne stridigheter. Senatorene ble rike på bekostning av provinsene, mens soldatene, der mesteparten var småbønder, var lenge borte og kunne ikke opprettholde sine gårdsbruk. Den store importen av slaver, som fulgte med erobringen, reduserte muligheten for betalt arbeid, som førte til at underklassene ble dårligere stilt. En rekke embetsmenn, som for eksempel Graccerne, prøvde å få gjennom landreformer som ville ha hjulpet befolkningen, men senatet godtok sjelden slike reformer, noe som resulterte i opprør blant bybefolkningen, ofte ledet av rivaliserende senatorer. Senatet nektet bla. italienske forbundsstater å få romersk borgerskap, noe som endte i forbundsfellekrigen i 91–88 f.Kr.. Militærreformene til Marius førte til at soldatene ble mer lojale til hærføreren enn staten, et element som Sulla utnyttet i sitt brutale diktatorstyre i 81–79 f.Kr.

I midten av det 1. århundre f.Kr. dannet tre menn; Julius Cæsar, Pompeius og Crassus, en hemmelig pakt for å kontrollere republikken; det første triumvirat. Etter Cæsars erobring av Gallia, oppstod det en konflikt mellom ham og senatet, som igjen førte til en borgerkrig der Pompeius ledet senatets hær. Cæsar vant krigen og erklærte seg selv som diktator på livstid. I 44 f.Kr. ble Cæsar drept av en gruppe senatorer som fryktet at han skulle gjeninnføre monarkiet. Cæsars arving, Octavian (Augustus), dannet sammen med Marcus Antonius og Lepidus det andre triumvirat, men denne alliansen endte også i en maktkamp, der Lepidus ble forvist og Marcus Antonius beseiret i slaget ved Actium, i 31 f.Kr., og Octavian stod igjen som den ubestridte hersker (keiser) over Roma.

Keiserrike

Da hans fiender var beseiret, klarte Octavian å tilegne seg nesten absolutt makt, kledd i republikkens styringsform. Hans valgte etterfølger, Tiberius, fikk makten overført og dannet det julo-claudiske dynasti, som varte til Neros død i 69. Den territorielle utvidelsen fortsatte under Romerriket, og staten holdt seg stabil til tross for en rekke keisere som var både korrupte og fordervet. Etter det flaviske dynasti hersket de fem store keiserne (96–180) - Nerva, Trajan, Hadrian, Antoninus Pius, og Mark Aurel^[25] - og riket nådde sitt territorielle, økonomiske og kulturelle høydepunkt. Historikeren Edward Gibbon omtalte denne perioden på omtrent 85 år som den lykkeligste gjennom tidene. Riket var trygt både mot interne og eksterne trusler, og det gjennomgikk Pax Romana (den romerske fred, fra 27 f.Kr til 180). Med erobringen av Dakia under keiser Trajan nådde riket toppen av sin territorielle utvidelse med rundt 4 millioner kvadratkilometer.

Perioden mellom 180 og 235 ble dominert av det severanske dynasti, med flere inkompetente keisere. Dette, i tillegg til den økte påvirkningen fra hæren og press fra et nytt og sterkt Persia under Sasanide-dynastiet, førte til en lang periode som er kjent som krisen i det tredje århundret. Krisen endte med den mer kompetente keiseren Diokletian, som i 293 delte riket i fire deler, der hver del ble styrt av en keiser, kalt tetrarkiet. Diocletians inndeling ble ikke endelig, utover det fjerde århundret ble riket gjenforent og splittet opp igjen i varierende konfigurasjoner. Tyngdepunktet i riket ble liggende lenger østover, og i 330 flyttet Konstantin den store hovedstaden til Konstantinopel.

Delingen

Det store romerske riket ble permanent delt mellom Vestromerriket og Østromerriket i 395.

Vestriket ble ganske snart utsatt for ødeleggende barbariske invasjoner, og gikk gradvis i oppløsning utover på 400-tallet. I 410 ble byen Roma invadert for første gang på et millennium og den 4. september 476 ble den siste vestromerske keiseren Romulus Augustus avsatt av den germanske lederen Odovakar. Riket som hadde vart i omkring 1200 år var nå borte, men Østriket skulle bestå i enda et millennium.

Samfunn

Vanlige uttrykk under Romerriket
Romerske kongedømme (753 f.Kr.–509 f.Kr.)
Romerske republikk (509 f.Kr.–27 f.Kr.)
Keiserriket (27 f.Kr–1453 e.Kr)
Principatet	Dominatet
Vestromerriket	Østromerriket
Magistrat
Konsul	Pretor
Kvestor	Promagistrat
Aedil	Tribun
Censor	Guvernør
Ekstraordinære magistrater
Diktator	Magister equitum
Triumvirat	Decemviri
Vanlige titler og betegnelser
Pontifex Maximus	Legatus
Dux	Officium
Prefekt	Vicarius
Vigintisexviri	Liktor
Magister militum	Imperator
Princeps senatus	Keiser
Augustus	Caesar
Tetrarki	Ridder
Politiske institusjoner
Senatet	Cursus honorum
Folkeforsamlingene	Kollegialitet
Romerretten	Romersk borger
Imperium	Concilium Plebis

Livet i antikkens Roma dreide seg om det som foregikk i og rundt byen på de syv høyder. Byen hadde et vidt spekter av monumentale bygninger, som Colosseum, Forum Romanum og Pantheon. Den hadde fontener med friskt vann supplert av kilometerlange akvedukter, teater, gymnasium, bad, bibliotek, markedsplasser og fungerende kloakksystem. Variasjon mellom bygningene var lik variasjonen hos de sosiale klassene. På den vakre Palatinhøyden var det store palasser og villaer der de rike familiene bodde (ordet palass kommer derifra), mens den fattige befolkningen bodde midt i byen i trange kår, lik dagens ghettoer.

Byen Roma var den største av sitt slag på den tiden, med et innbyggertall på godt over en million. Gatene i Roma hadde så mye støy av hover og jernvogner at Julius Cæsar en gang foreslo et forbud mot hest- og kjerretrafikk om natten. Historiske estimater sier at rundt 30 % av befolkningen i Roma levde i utallige urbane senter med en befolkning på 10 000 og mer, noe som er en høy urbaniseringsfaktor i før-industrielle samfunn. Mange av disse sentrene hadde forum, tempel og andre bygninger som man fant i Roma, dog av et mindre format.

Styre

Til å begynne med ble Roma styrt av konger. Hvor mye makt som lå i kongens hender er usikkert; om han hadde absolutt makt, eller at han kun var en lederfigur som måtte føye seg etter senatets autoritet. Militært er det ganske trolig at hans styre (imperium) var absolutt, samtidig som han var den øverste religiøse leder. I tillegg til kongens autoritet var det andre administrerende forsamlinger: Senatet, som var kongens rådgivere og lovgivende råd, og en form for folkeforsamling som vitnet proklamasjoner og forordninger, og forsikret at det var for folkets beste.

Stenderkampene under republikken resulterte i en uvanlig blanding av demokrati og oligarki. Tradisjonelt hadde patrisierne kontroll over lovvedtektene i folkeforsamlingene (Comitia centuriata). Stenderkampene førte kort og godt til at plebeierne (folket) fikk ta del i det politiske liv, og at Plebeierforsamlingen (concilium plebis) ble det fremste lovgivende organ i republikken. Senatet var imidlertid en oligarkisk institusjon, som skulle være en rådgivende forsamling. I republikken hadde senatet stor autoritet, men var ingen lovgivende makt. Selv om de ulike senatorene på et individuelt plan hadde stor makt, var det lite de kunne gjøre mot den kollektive viljen til senatet. Senatorer ble valgt blant de rikeste, og de med embete (ble man valgt til kvestor, det laveste embetet på embetsstigen, ga det automatisk adgang til senatet), i befolkningen av censorene, som også kunne avsette senatorer som var moralsk korrupte.

Republikken hadde ikke noe ordnet byråkrati, og krevde ikke annet enn krigsskatt fra befolkningen. For å forsikre seg mot at enkelte borgere fikk for mye makt, ble magistratene bare valgt for en periode på ett år(annualitet), og hver magistrat måtte dele makten med en kollega(kollegialitet). For eksempel lå den høyeste autoriteten i republikken hos to konsuler. I krisetider ble ekstraordinære magistrater valgt for en periode på seks måneder, for eksempel en diktator, som fungerte som en enehersker.

I tidlig keisertid ble den republikanske styreformen tilsynelatende opprettholdt. Keiseren ble bare sett på som princeps (først blant likemenn), men hadde i realiteten all makt, mens senatet hadde en liten grad av påvirkning. Gjennom keiserrikets utvikling, og spesielt under dominatet, ble keiserens makt absolutt, og senatet ble redusert til en rådgivende forsamling utvalgt av keiseren. Siden det ikke var en byråkratisk struktur i republikken, var det heller ikke noen i keiserriket. Keiseren hadde mange rådgivere og assistenter, men manglet mange viktige institusjoner. For eksempel manglet han et statsbudsjett, noe som mange historikere mener er en av årsakene til Romerrikets fall.

Riket var delt inn i provinser. Tallet på provinsene økte gjennom rikets levetid, både gjennom erobring, og at provinsene ble inndelt i mindre enheter. Disse provinsene ble mot slutten av rikets epoke individuelt svært mektige, med senatorer på toppen. Til slutt kunne senatorene kreve inn skatt fra den lokale befolkningen, noe som førte til at de ble mektige godseiere og uavhengige av staten.

Lov

Kilden til de romerske lovene kan spores tilbake til Justinian I sine nedtegnelser fra rundt 530. Prinsippene etter Justinians nedtegnelser ble grunnlaget for lovene brukt i Det bysantinske riket, og i Europa til slutten av 1700-tallet.

Lovene i antikkens Roma var inndelt i følgende tre enheter: Ius Civile, Ius Gentium og Ius Naturale. Ius Civile (borgerretten) var lovene som appellerte til borgerne i Roma, og den utøvende makten til borgerne var Praetor Urbanus. Ius Gentium (nasjonenes lov) var lovene som appellerte til utlendingene, og deres omgang med de romerske borgerne, og den utøvende makt var Praetor Peregrinus. Ius naturale var naturens lov, den loven som var felles for alle levende.

Utdanning

I tidlig republikk lærte unge gutter å lese og skrive av sin far, eller av beleste slaver, normalt av gresk opprinnelse; det ultimate mål for romersk utdanning var å produsere menn som kunne snakke godt. Landsbyskoler ble også dannet. Senere, rundt 200 f.Kr., ble gutter og noen jenter, i 7-årsalderen, sendt til skoler utenom hjemmet, kalt ludus. Grunnleggende romersk læring inkluderte lesing, skriving og regning, og materialet brukt var skroller og bøker. I 13-årsalderen lærte elevene gresk og romersk litteratur. I 16-årsalderen ble noen studenter sendt til retorikkskoler. Barn fra fattigere familier ble ofte opplært av sine foreldre, da skolegang ikke var gratis. Barn gikk på skolen hver dag, bortsett fra dager som var av religiøs karakter. De hadde også sommerferie.

Økonomi

Selv om antikkens Roma omfattet et gigantisk landområde med store mengder naturlige så vel som menneskelige ressurser tilgjengelige, hvilte Romas økonomi stort sett på landbruk og handel. Fri handel av landbruksvarer fra Egypt, Tunisia og Sicilia førte til at de selveiende bøndene ble utkonkurrert fordi de ikke kunne hamle opp med den billige importen av korn. I stedet satset italienske bønder på vin og oliven. Naturlig nok ble også vin og oliven Romas største eksportvarer. Industriell virksomhet var minimal, det eneste var gruvedriften og steinbruddene, som var en viktig kilde til bygningsmaterialene i antikken.

Økonomien tidlig i republikken dreide seg stort sett om betalt arbeid, men erobringene førte med seg en stor import av slaver, dermed ble økonomien i senrepublikken sterkt avhengig av slavearbeidskraft, både i fagarbeid og vanlig arbeid. Slavene i senrepublikken skal ha utgjort rundt 20 % av Romas befolkning.

Selv om byttehandel var vanlig i antikkens Roma, hadde romerne et godt utviklet pengesystem. Mynter av messing, bronse og andre metaller sirkulerte i og utenfor riket, det er funnet romerske mynter så langt borte som i India (se romersk handel med India). Myntsystemet brøt sammen i løpet av 2–300-tallet.

Hester var alt for dyre, og andre pakkdyr var for trege til at massehandel på de romerske veiene var lønnsomt. Derfor var det lite handel med regionene rundt Roma før oppstandelsen til den romerske marinen i det 2. århundre f.Kr. På den tiden tok det under en måned å seile fra Gades i Spania til Alexandria i Egypt, omtrent hele lengden på Middelhavet. Sjøtransport var rundt 60 ganger billigere enn transport over land, så omfanget av slik transport var derfor mye større.

Klassestruktur

Det romerske samfunnet var sterkt hierarkisk, med slaver (servi) på bunnen, frigitte slaver (liberti) over dem, og frie borgere på toppen. De frie borgerne var også delt inn i klasser. De øverste var patrisierne, som kunne spore sine røtter til grunnleggerne av byen, og plebeierne, som ikke var av adelig herkomst. Det var et stort skille mellom disse to gruppene, som ble mindre viktig i senrepublikken, da mange plebeierske familier ble mektige og kunne få senatorstillinger. Den romerske eliten ble karakterisert enten av økonomisk formue (equites) eller deres politiske status (nobiles). For å kunne være en nobiles måtte en ha en konsul som forfader. Menn som Marius og Cicero, som var de første i sine familier som hadde konsulembeter, ble kalt homo novus «ny mann».

Allierte utenlandske byer ble ofte gitt latinretten, en mellomstilling mellom fullt borgerskap og utenlandsk borgerskap (peregrini), som førte deres innbyggere under romersk lov og ga deres ledende magistrater muligheten til å bli fullverdige romerske borgere. Noen av Romas allierte ble gitt fullt borgerskap etter forbundsfellekrigen (91–88 f.Kr.) Fullt borgerskap til alle frifødte menn i riket ble innført av Caracalla i 212.

Fattig og rik

Forskjellen mellom fattig og rik var enorm i antikkens Roma. Disse forskjellene markerte seg ytterligere utover keisertiden. En senator, i vest, i det fjerde århundre tjente fire ganger så mye som en senator i det første århundre. En senator kunne tjene så mye som 120 000 gullmynter i året. Til sammenligning kunne en hoffmann i Konstantinopel tjene 1000 gullmynter i året, en handelsmann 200 i året, mens en bonde tjente rundt 5 gullmynter i året. Hovedårsaken til at forskjellene økte utover keiserriket, var de økte skattene som kom i kjølvannet av militærreformene. Hæren ble doblet i størrelse, og med det økte utgiftene også betraktelig.^[26]

Familie

Hovedelementene i det romerske samfunnet var husstandene og familiene. Husholdet inkluderte overhodet i familien (pater familias), hans kone, barn, og andre slektninger. I de øverste klassene var også slavene og trellene en del av husholdet. Overhodet hadde mye makt (patria potestas) over sin familie: han kunne arrangere og oppløse ekteskap, og selge sine barn som slaver. Trolig hadde han også rett til å drepe sine familiemedlemmer, men dette er svært omdiskutert blant historikere.

Pater potestas overgikk til og med sine voksne sønner: en mann ble ikke sett på som pater familias mens hans egen far var i live. Når datteren giftet seg kom hun ofte under pater familias i mannens familie, selv om dette ikke alltid var tilfelle.

Grupper av beslektede husstander dannet ofte en familie (gens). Familiene var basert på blodsbånd eller adopsjon, men de var også politiske og økonomiske allianser. Republikken ble dominert av slike mektige familier (Gentes Maiores).

Ekteskap i antikkens Roma ble ofte sett på som økonomiske og politiske allianser fremfor kjærlighetsforhold, spesielt i de øvre sjikt. Ofte fant fedrene potensielle ektemenn til sine døtre allerede mens de var mellom tolv og fjorten år gamle. Det er funnet tegn på at folk i overklassen giftet seg tidligere enn folk i lavere klasser.

Romerske slekter

Se Tria nomina

Romere var opptatt av å spore slekten bakover til familiens stamfar, eksempelvis var Lucius Junius Brutus, mannen som ledet opprøret mot romernes siste konge, stamfar for Brutiiene – slekten som 400 år senere ga opphav til Gaius Julius Caesars drapsmann, Marcus Junius Brutus. En håndfull romerske klaner går igjen og igjen, ettersom de mest fornemme familiene hadde et tilnærmet monopol på samfunnets øverste embeter.

Kultur

Språk

Det opprinnelige språket til romerne var latin, et italisk språk som baserer seg lite på ordenes rekkefølge, men gir mening gjennom et system av endelser på hvert ord. Det latinske alfabetet er basert på det greske alfabetet. Litteratur på latin er stort sett skrevet på klassisk latin, et kunstig og stilmessig polert litterært språk fra det første århundre f.Kr, ofte tilegnet Cicero. Språket som ble snakket i Romerriket var vulgærlatin, som i utgangspunktet skilte seg noe fra klassisk latin, og som etterhvert ble stadig mer markant forskjellig både grammatisk og uttalemessig.

Selv om latin forble det litterære og organisatoriske språket i Romerriket, var det gresk som var kulturspråket til den velutdannete eliten. Dette fordi størsteparten av litteraturen som ble brukt av romerne var skrevet på gresk. I det østromerske riket fikk latinen aldri innpass som litterært og talt språk.

Selv om latin er et utdødd språk i dag, med få som kan snakke det flytende, består det fortsatt i flere sammenhenger. Det blir brukt som liturgisk språk i den romersk-katolske kirken, og er det offisielle retts- og referansespråket i Vatikanet. Med oppmuntring fra Vatikanet og med vatikanmedarbeideres private medvirkning utvikles og utgis det jevnlig ordbøker med nye ord, Vatikanets bokhandel selger tegneserier som Donaldus Anas atque nox Saraceni og bøker som Harrius Potter et Philosophi Lapis.

Religion

Arkaisk romersk mytologi ble dannet som en kompleks interaksjon mellom mennesker og guder, og ikke gjennom fortelling. I motsetning til gresk mytologi var ikke gudene personifisert, men i stedet en form for hellige ånder, kalt numina. Romerne trodde også at hver enkelt person, sted, eller ting hadde sin egen genius, skytsånd. Under republikken ble religionen organisert i et strengt system av prestekontor, som ble ledet av Pontifex Maximus, yppersteprest.

Den stadig økte kontakten med grekerne gjorde at de romerske gudene mer ble assosiert med de greske gudene. Jupiter ble for eksempel oppfattet som samme guddommelighet som Zevs, Mars ble assosiert med Ares, og Neptun med Poseidon. I det første århundre f.Kr førte den stadige assimilasjonen med gresk mytologi til en nedgang i de romerske religiøse ritualene, selv om deres politiske karakter ble holdt relativt ved like. I Romerriket ble religion mer og mer knyttet til keiserens karakter, og mange keisere ble guddommeliggjort etter sin død.

Under keiserriket ble flere utenlandske kulter mer populære, som for eksempel dyrkingen av den egyptiske Isis og den persiske Mithras. I det andre århundre begynte kristendommen å spre seg i riket, og dette ble den offisielle religionen i Roma under Konstantin den store (ca. 330). Forbud mot andre religioner enn kristendom ble innført i 392, av keiser Theodosius.

Kunst, litteratur og musikk

De tidligste malekunstene i Romerriket bærer preg av etruskisk påvirkning, spesielt bruken av politiske malerier. I det 3. århundre f.Kr. ble gresk kunst, tatt som krigsbytte, populært, og mange romerske hjem ble dekorert med landskap malt av greske kunstnere. Ruinene ved Pompeii viser at romerne ble påvirket av mangfoldige kulturer rundt om i riket. Portrettskulpturer fra denne perioden benyttet ungdommelige og klassiske dimensjoner, som senere utviklet seg til en blanding av realisme og idealisme.

I de antoniske og severanske periodene, ble pyntet hår og skjegg mer populært. Det ble også gjort fremskritt innen relief-skulpturering, som ofte omhandlet romerske triumfer.

Latinsk litteratur var fra begynnelsen av svært påvirket av den greske. Noen av de eldste historieverkene, som omhandlet den tidlige militærhistorien til Roma, var episke dikt. Etter at republikken utviklet seg, begynte forfattere å skrive historie, komedier og tragedier.

Leker og aktiviteter

I antikkens Roma var et sted som ble kalt Campus et slags treningssted for romerske soldater som var lokalisert nær elven Tiber. Senere ble Campus romernes friidrettsarena, der selveste Julius Cæsar og Augustus gjentatte ganger skal ha ferdet. For å imitere moderbyen ble identiske arenaer bygd i urbane senter og militærbaser rundt om i riket.

I Campus samlet ungdom seg for å leke og trene bla. hopping, bryting, boksing og kappløp. Ridning, kasting og svømming var også populære fysiske aktiviteter. På landsbygda var fisking og jakt populære fritidsaktiviteter. Det er viktig å understreke at dette var aktiviteter kun tilegnet menn, og ikke kvinner. Ballspill var en populær sport, som romerne hadde flere utgaver av, for eksempel håndball (Expulsium Ludere), hockey, og en form for fotball.

En populær form for underholdning var gladiatorkamper. Gladiatorer sloss stort sett til døden i flere forskjellige sammenhenger og med flere forskjellige våpen. Disse lekene nådde sitt høydepunkt under keiser Claudius, som avgjorde endeliktet i kampen med enten å peke tommelen opp eller ved å gjentatt peke tommelen mot halsen på en «stikkende måte». Dyreshow var også populært blant romerne, der ville, eksotiske dyr ble vist fram for folket, eller kombinert med gladiatorkamper. En fange eller gladiator, bevæpnet eller ubevæpnet, ble kastet inn i arenaen sammen med et rovdyr.

Circus Maximus ble stort sett brukt til hest og kjerreløp, men ble også brukt til andre leker. Det hadde en kapasitet på 250 000 tilskuere. To tempel, et med syv store egg og et med syv delfiner, lå i midten av arenaen, og hver gang kappløperne kjørte en runde, ble et egg og en delfin fjernet. Dette ble gjort for å holde publikum og deltakerne informert om løpsstatusen. Circus Maximus ble bygget i 600 f.Kr. og hadde sitt siste hesteløp nesten 1000 år senere, i 549 e.Kr.

Mat og drikke

Den mat og drikke som romerne konsumerte hadde sitt grunnlag i hvilken samfunnsklasse man tilhørte. Rike romere kunne spiste luksuriøs mat som stekt struts og påfugl som var kostbart den gang mens bøndene spiste egen avling som korn, urter og druer, og svært lite kjøtt. Druer ble i stor grad prosessert til vin som ble drukket som daglig og i seremonier. Ville nøtter som pistasjer og valnøtt var lett å finne.

I tidlig tid spiste romerne flesk fra svin og en del domestiserte fugler som høns og ender. Kuer ble holdt over hele Romerriket, men kuer ble ikke holdt for kjøttets del da det ikke eksisterte teknologi for å bevare store kvanta med kjøtt. Kuer ble dog ofret ved særlige festivaler.^[27] Ostekaken har sin opprinnelse fra Romerriket.^[28]

Den meste urbaniserte delen av Romerriket var Italia. Den store urbane befolkningen krevde fast tilførsel av mat. Italienske gårdsbruk skaffet frukt og grønnsaker. Fisk og kjøtt var kostbare varer. Akvedukter ble bygget for frakte vann til byene. Vin og olje ble importert fra Spania, Gallia og Nord-Afrika. I tillegg til arkeologi er antikke tekster kilder for å rekonstruere romernes matvarer. Den eldste bevarte kokeboken, Apicius, ble antagelig satt sammen på 300-tallet e.Kr. Kjøkkenet i Roma var påvirket av oldtidens Hellas og Midtøsten og er selv en direkte forløper til de nasjonale matvaner i det meste av vestlige Europa.^[29]

Måleenheter

I Romerriket var de vanligste lengdeenhetene

• digitus (finger)
• uncia (tomme) = ⁵/₄ digiti
• palmus (hånd) = 4 uncae,
• pes (fot) = 12 uncae
• cubitus = 1 ½ pes
• passus (dobbeltskritt) = 5 pes
• stadium = 125 passus
• milliare (mil) = 1000 passus

En romersk pes var 29,6 centimeter.

Teknologi

Romerne kunne skryte av å være det mest teknologisk utviklede riket i antikken. Mange teknologiske nyvinninger ble utviklet i antikken, glemt i middelalderen, og ble ikke gjenoppdaget før i moderne tid. Om oppfinnelsene kan knyttes direkte til romerne kan diskuteres, for mange nyvinninger var helt klart inspirert av kulturer romerne var i kontakt med. Romerne var ikke spesielt innovative i sin kultur, de oppmuntret heller ikke til innovativ forskning. Romersk lov ga heller ikke provisjon for ingeniørbedrifter og oppfinnelser, selve konseptene om ingeniør og vitenskapsmann eksisterte ikke enda. Uansett ble en rekke viktige teknologiske gjennombrudd utført i denne perioden. De ble spredt rundt i riket, og bidro til Romas enorme dominans og innflytelse i Europa.

Ingeniørkunst og arkitektur

Romersk ingeniørkunst bidro i stor grad til Romas teknologiske overlegenhet og arv, og bidro til byggingen av hundrevis av veier eller viadukter, broer, akvedukter, bad, termer, teatre og arenaer. Mange monumenter, som Colosseum, Pont du Gard og Pantheon, står den dag i dag som bevis på romersk ingeniørkunst og kultur. De første leiegårdene, insulae, som kunne ha flere etasjer, ble også utviklet av romerne.

Romerne er spesielt kjent for sin arkitektur, som er sammenlignet med de greske tradisjoner og har navnet klassisk arkitektur. Romersk arkitektur har en del stilmessige likhetstrekk med den greske, selv om det var flere forskjeller mellom romerske og greske bygninger. Disse forskjellene er f.eks. at Gresk arkitektur er en arkitravarkitektur som legger vekt på det ytre, mens den romerske arkitekturen er opptatt av å utvikle rommene inne i bygningene. Sett bort fra to nye søyletyper, kompositt og toskansk, og kuppelen, som var av etruskisk opprinnelse, hadde Roma få nye arkitektoniske innovasjoner før slutten av republikken.

Det var i senrepublikken, første århundre f.Kr., at romerne oppfant betong, laget med kalk og pozzolan som bindemiddel, som snart ble hovedbygningsmaterialet i de romerske bygningene, og gjorde det mulig å bygge bygninger i monumentale størrelser. I det samme århundret skrev Vitruvius De architectura, den første bevarte avhandlingen om arkitektur i historien. Mot slutten av århundret tok romerne også i bruk glassblåsing, rett etter at det ble oppfunnet i Syria, og mosaikk tok riket med storm etter Sullas kampanjer i Hellas.

Betong førte til byggingen av de brolagte og holdbare romerske veiene, som var i bruk tusen år etter Romas fall. Byggingen av veinettet i riket bidro sterkt til Romas makt og innflytelse. Veiene ble opprinnelig bygget for hæren, men de utviklet seg til å bli handelsveier, og førte til uttrykket «alle veier fører til Rom». Den romerske staten opprettet veistasjoner som bidro til forfriskninger til de reisende, broer, og til og med et hesteavløsningssystem som gjorde det mulig for en forsendelse å reise opp mot 800 km på 24 timer.

Romerne bygde flere akvedukter for å bringe vann inn til byene og til de store jordbruksområdene. Roma var utstyrt med elleve akvedukter som tilsammen utgjorde en lengde på 350 km. De fleste akveduktene var konstruert under overflaten, med kun en liten del over bakken. Kun drevet av tyngdekraft, transporterte akveduktene tusenvis av liter vann.

Romerne hadde også et godt utviklet sanitærsystem. De hadde offentlige bad, som ble brukt både til hygienemessige og sosiale formål. Mange romerske husstander hadde vannklosett, innendørs rørsystem og komplekse kloakksystem.

Den julianske kaldender Julius cæsar innførte den julianske kalender i år 47 f.kr, den delte året i 365 dager og hadde med en dag ekstra hvert fjerde år. Den ble brukt i Europa til år 1582, da innførte Pave Gregor 13 den kalenderen vi bruker i dag. Måneden juli er oppkalt etter han.

Militærsystem

Det romerske navnet for militæret var ofte basert på navnet for én soldat, miles. Hæren ble kalt militia, og kommandanten ble kalt magister militiae. I republikken ble generalen ofte kalt imperator.

Den tidlige romerske hæren var lik hærene i de andre bystatene på den tiden, den besto av borgere. Det romerske infanteriet var delt inn i fem klasser, der hver klasse hadde sine egne våpentyper og typer rustning, forsørget av soldaten selv. De fleste infanteristene var hoplitter etter gresk modell, og kjempet i en falanks. Hæren var delt inn i såkalte centurier, hver på hundre mann. Dette systemet ble innstiftet av kong Servius Tullius, og kalles derfor serviansk. En serviansk hær hadde ikke bueskyttere i denne perioden.

Det galliske felttoget i Italia på starten av firehundretallet f.Kr. avslørte svakhetene i den romerske hærorganiseringen. Diktatoren Camillius fikk da i oppgave å reorganisere hæren, og ble den første av de store militærreformatorene. Han innførte den nye enheten legion, bestående av 60 centurier. Tre centurier ble også delt inn i en manipel (manipulus). Legionen kjempet nå i tre linjer, der maniplene i hver linje var stasjonert i intervaller. Disse tre linjene ble kalt hastati, pricipes og triarii.

Småbrukere fra middelklassen hadde tradisjonelt vært ryggraden i den romerske hæren, men mot slutten av det 2. århundre f.Kr. hadde selveiende bønder forsvunnet som sosial klasse. Rekrutteringskrisene førte til at Gaius Marius endret hæren til en fullt ut profesjonell styrke og aksepterte rekruttering fra de lavere klassene.

Reformene Marius la for dagen styrket statusen og makten til de beste generalene. Soldatene ble avhengig av generalen for å få jord etter tjenesten. Staten ble avhengig av generaler med store private hærer. Sterke generaler som Julius Cæsar kunne bruke hæren mot staten og senatet til egen fordel. De militære forandringene bidro sterkt til etableringen av principatet og keiserdømmet under Augustus. Den romerske triumf var en offentlig seremoni og et religiøst rituale for å ære en militær leder.

Den siste hærreformen kom med keiser Konstantin, da han delte hæren inn i en stasjonær forsvarsstyrke og en mobil felthær.

Flåten

Den romerske flåte var på mange måter underordnet hæren, ikke bare i kapasitet men også i prestisje. Før den første punerkrig i 264 f.Kr. fantes det ingen romersk flåte, mye på grunn av at alle foregående kriger hadde foregått på Den italienske halvøy. Krigen mot Kartago, en stor sjømakt, tvang romerne til å hurtig anlegge en flåte og rekruttere sjøfolk. De første sjøslagene i den første punerkrigen endte i katastrofe for romerne. Det var ikke før oppfinnelsen av corvus (en bordingsinnretning som gjorde det mulig for romerske soldater å komme ombord i fiendens skip og føre nærkamp på havet) ble oppfunnet, at romerne klarte å vinne slag på havet. Romerne kopierte også flere av karthagisernes skipsdesign, og masseproduserte dem slik at de fikk en konkurransedyktig flåte.

Mot slutten av republikken hadde romerne kontroll over Middelhavet, noe som betydde at det var ingen å kjempe i mot på sjøen. Det siste store sjøslaget ble imidlertid ført internt i Romerriket, mellom Octavianus og Marcus Antonius i slaget ved Actium. Selv om det i ettertiden ikke ble kjempet store slag på sjøen, hadde Roma fortsatt en stor flåte som patruljerte både Middelhavet og de store elvene i riket. Flåtens kvalitet ble svekket utover keisertiden, men enkelte keisere, som for eksempel Diokletian, satte store ressurser i sving for å gjenoppbygge den. Den gjennomsnittlige mannskapsstyrken i den romerske flåten varierte mellom 50 000 og 100 000.

Se også

• Liste over romerske keisere
• Romersk krigshistorie
• Kontakt mellom Kina og Romerriket
• Paulus' brev til romerne

Referanser

Litteratur

• Adkins, Lesley; Roy Adkins (1998): Handbook to Life in Ancient Rome. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-512332-8.
• Beard, Mary (2016): SPQR. A History of Ancient Rome, Profile Books.
• Dio Cassius: Dio's Rome, Volume V., Books 61–76 (AD 54–211)
• Durant, Will (1944): The Story of Civilization, Volume III: Caesar and Christ. Simon and Schuster, Inc.
• Gibbon, Edward (1788): The History of the Decline and Fall of The Roman Empire.
• Goldsmith, Raymond W. (1984): «An Estimate of the Size and Structure of the National Product of the Early Roman Empire» i: Review of Income and Wealth, 30(3), s. 263–288.
• Livy (Livius): The Rise of Rome, Books 1–5, overs til engelsk av T.J. Luce, 1998. Oxford World's Classics. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-282296-9.
• Meyer, Jørgen Christian (2002): Antikkens historie – Høvdingdømme, bystat, imperium. Oslo: Cappelen Akademiske Forlag.
• Meier, Christian (1982): Caesar: A Biography, Basic Books.
• L'Orange, H.P. (1978): Oldtidens Bygningsverden. Oslo: Dreyer.
• Scheidel, Walter; Morris, Ian; Saller, Richard P. (2008): The Cambridge Economic History of the Greco-Roman World.
• Schreiner, Johan Henrik (1996): Antikkens historie. Oslo.
• Qviller, Bjørn (1999): Romersk politisk kultur og sosiologisk historie. Oslo: Cappelen Akademiske Forlag.

Eksterne lenker

• (en) Ancient Rome – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Nasjonal digital læringsarena om romersk stilhistorie
• (en) Illustrated History of the Roman Empire, Roman Empire.net
• (en) Encyclopaedia Romana
• (en) Kart over antikkens Roma
• (en) Detaljkart over hele Romerriket
• (en) Venedute de Roma
• (en) The Roman Law Library
• (en) Internet Ancient History Sourcebook