Storbritannias flagg

Storbritannias flagg
Flaggets utvikling

Storbritannias flagg består av dets kongelige banner kjent som unionsflagget, eller populært som «Union Jack».[1] Storbritannias formelle navn er Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Det nåværende utformingen av unionsflagget dateres tilbake til unionen med Irland og Storbritannia i 1801. Det består av det røde korset til sankt Georg (skytshelgen for England), kantet i hvitt, lagt under dette er korset til sankt Patrick (skytshelgen for Irland), som igjen er lagt oppå korset (Saltire) til sankt Andreas (skytshelgen for Skottland). Wales er derimot ikke representert i unionsflagget av Wales' skytshelgen sankt David ettersom på den tid da flagget ble formgitt var Wales en del kongeriket England.

Flaggets korrekte proporsjoner er, for bruk på land eller som krigsflagg, 3:5; for bruk til sjøs er de foreskrevne proporsjonene 1:2.

Det brukes også av flere land i Samveldet, dels som offisielt eller halvoffisielt flagg, eller som element i et annet flagg, og som del av britiske handels-, krigs- og orlogsflagg.

Historie

Englands flagg svingende ved siden av Storbritannias flagg.
Storbritannias flagg

Proklamasjonen til Jakob I av England, konge av skottene: beslutning rådet; offisiell opprettelse av unionsflagget – 1606.

«By the King: Whereas, some differences hath arisen between Our subjects of South and North Britaine travelling by Seas, about the bearing of their Flagges: For the avoiding of all contentions hereafter. We have, with the advice of our Council, ordered: That from henceforth all our Subjects of this Isle and Kingdome of Great Britaine, and all our members thereof, shall beare in their main-toppe the Red Crosse, commonly called St. George’s Crosse, and the White Crosse, commonly called St. Andrew’s Crosse, joyned together according to the forme made by our heralds, and sent by Us to our Admerall to be published to our Subjects: and in their fore-toppe our Subjects of South Britaine shall weare the Red Crosse onely as they were wont, and our Subjects of North Britaine in their fore-toppe the White Crosse onely as they were accustomed. – 1606.»[2]
«Av kongen: ettersom det har oppstått en del uoverensstemmelser mellom våre sjøfarende undersåtter i det sørlige og det nordlige Britannia om å føringen av deres flagg: for å unngå alle tvister heretter. Vi har, med råd fra vårt råd, besluttet: at fra nå av skal alle våre undersåtter på denne øya og i kongedømmet Storbritannia, og alle våre medlemmer derav, føre i sin mastetopp Det røde kors, vanligvis kalt sankt Georgs kors, og Det hvite kors, vanligvis kalt sankt Andreas' kors, sammenføyd i henhold til den form våre heraldikere har angitt, og sendt av oss til vårt admiralitet for å bli kunngjort overfor våre undersåtter: og i sine fokkemaster skal våre undersåtter av det sørlige Britannia kun føre Det røde kors som de er vant til, og våre undersåtter i det nordlige Britannia i sine fokkemaster kun Det hvite kors, som de er vant til – 1606.»[3]

England og Skottland dannet en personalunion i 1603, da Jakob I ble konge av begge land. 12. april 1606 innførte han det nye unionsflagget. Det er ikke bevart noen flagg fra denne tiden, og det er tvilsomt om det noen gang ble brukt på land i det 1600-tallet. Utover at det var en sammensetning av det engelske og det skotske flagget er det ikke beskrevet noen detaljer i det kongelige dekretet. Det walisiske flagg var det ikke aktuelt å ta med, fordi Wales hadde blitt innlemmet i England under Edvard I og ikke førte noe eget flagg på denne tiden.

I 1801 ble Irland innlemmet i unionen, og man måtte finne fram til et flagg som kunne representere Irland. Et rødt kors som symboliserer St. Patrick hadde tidligere aldri vært benyttet som flagg for Irland, men ble likevel hentet fram som sådan ved unionsutvidelsen i 1801. Ifølge en tolkning ble dette merket brukt av Fitzgeraldfamilien, som ble sendt til Irland av Henrik II for å støtte anglo-normannerne der. For å få det til å passe med Andreaskorset i det skotske flagget er patrikskorset i unionsflagget delt opp i fire røde striper.

Tilnavnet «Union Jack»

I offisielle og formelle sammenhenger omtales Storbritannias flagg som unionsflagget («Union Flag»), men flaggets populære betegnelse er «Union Jack». Et jack er egentlig et lite flagg som føres i baugen på skip, gjøs på norsk. Det synes som om flagget har blitt omtalt som «Union Jack» siden 1700-tallet. Det er uklart om det kommer av at flagget først ble brukt som skipsflagg eller om det har et annet opphav.

Å svinge flagget

Unionsflagget kan bli svinget av en hvilken som helst enkeltperson eller organisasjon i Storbritannia på en hvilken som helst dag/måte de måtte ønske. De lovlige begrensingene for bruken av unionsflagget er på regjeringsbyninger i Nord-Irland. Langvarige restriksjoner for myndighetenes bruk av flagget andre steder ble avskaffet i juli 2007.[4][5]

Opp ned

Mens flagget synes å være symmetrisk er det hvite linjene over og under de diagonale røde stripene av ulik bredde. På den siden som er nærmest flaggstangen (eller til venstre om det er avbildet på papir eller skjerm), er de hvite linene over diagonalene bredere; på den siden som står lengst fra flaggstangen (eller til høyre om det er avbildet på papir eller skjerm), er det motsatte tilfelle.

Å plassere flagget opp ned er betraktet som lèse majesté, majestetsfornærmelse, og kan oppleves krenkende.[6][7] Imidlertid kan det bli flagget opp ned som et faresignal. Selv om dette er meget sjelden, ble det benyttet av grupper under beleiring under boerkrigen og under krigstokt i India på slutten av 1700-tallet.

Status

Union Jack er formelt et kongeflagg og ikke et nasjonalflagg. Det har aldri blitt vedtatt at det skal brukes som nasjonalflagg, men det har fått den statusen gjennom lang tids praksis. I 1908 bestemte parlamentet at det skal regnes som et nasjonalflagg, og i 1933 slo innenriksministeren fast at det er nasjonalflagget; dette er bare uttalelser og ikke vedtak. På sjøen er det strengere regler enn på land ved føring av flagget.

Court of the Lord Lyon, den heraldiske domstolen i Skottland, har slått fast at «flagget som vanligvis kalles Union Jack er det korrekte flagg å heise for alle personer og selskaper i Det forente kongerike som ønsker å vise sin lojalitet og sin nasjonalitet».

I Canada er flagget et offisielt symbol på Canadas medlemskap i Samveldet og lojaliteten til den britiske kronen. På visse dager brukes det sammen med Canadas flagg.

Til sjøs

Det er strenge regler for hvilket flagg som skal brukes til sjøs. På sjøen er unionsflagget distinksjonstegn for en Flåteadmiral. Det er derfor forbudt for alle andre å føre Union Jack til sjøs. Andre bruker et av de tre sjøflaggene Blue Ensign, som er statsflagg for fartøyer i statlig tjeneste, Red Ensign, som er handelsflagg for handelsskip eller andre sivile fartøyer, eller White Ensign som er orlogsflagg for skip i den britiske flåten, Royal Navy. Disse sistnevnte benevnes Her Majesty's Ship (HMS). Både Blue Ensign og Red Ensign kan bære merke for ulike etater, institusjoner eller foreninger.

Referanser

  1. ^ Formal announcement, Fourth, CXCII, The House of Lords, ss. 579–580.
  2. ^ Fox-Davies, A.C. (1904/86.): The Art of Heraldry. An Enclopedia of Armory, ISBN 0906223342; s. 399
  3. ^ Oversettelsen er gjort av Wikipedia for anledningen.
  4. ^ Department for Culture, Media and Sport: Flag Flying
  5. ^ The Governance of Britain (PDF), for flying the Union Flag, se ss. 57–58
  6. ^ Matthew Tempest and agencies «Paisley to stand down as MEP», The Guardian, 19. januar 2004. Sitat: «After receiving almost 30% of the overall Northern Ireland vote in the 1979 European election, Ian Paisley became the first MEP to speak in the parliament when he protested that the Union Flag was flying upside down.»
  7. ^ «Defence Secretary apologises for flag blunder» BBC News, 13. november 1997

Litteratur

  • Bartram, Graham (2004): British Flags and Emblems
  • Wilson, Tim (1999): Flags at Sea: A guide to the flags flown at sea by British and some foreign ships, from the 16th century to the present day, illustrated from the collections of the National Maritime Museum