Tegnekunst

Blyanttegning av en tegner i arbeid bak tegnebrettet. Selvportrett av den tyske tegneren Christian Wilhelm Allers fra 1894.

Tegnekunst eller tegning er en type billedkunst der bildet lages ved hjelp av tegneverktøy, som blyant, kull, pastell og tusj. I tegnekunsten er former og flater som er fremstilt ved hjelp av linjer, punkter og flater normalt viktigere enn farger og tredimensjonal former. I tegning er linjen eller valører ofte det dominerende elementet. I maleri og skulptur derimot, er det gjerne fargenes sammensetning, masse og tredimensjonale former, som har størst betydning.

Tegning og tegninger

En teknisk tegning eller illustrasjon av ankervinsjen på en tradisjonell nederlandsk fiskebåt. Intensjonen her er å forklare funksjonen og bruken av gjenstanden.

Ordet «tegning» betegner i vid forstand alle bilder som er tegnet, men også selve prosessen å lage eller tegne dem. Det er imidlertid ofte et skille mellom den frie, kunstneriske tegningen (originaltegning, håndtegning) og den tekniske tegningen (konstruksjonstegning) som brukes som arbeidstegning eller detaljert beskrivelse av en gjenstand, for eksempel i form av maskin- eller projeksjonstegninger. Tegninger og bilder i bøker, tidsskrifter og andre medier, har som regel et bestemt budskap eller innhold og kalles ofte illustrasjoner.

Illustrasjonene og tegningene kan igjen være inndelt i forskjellige typer etter utførelse, motiv og funksjon, som for eksempel avistegning, karikaturtegning, saktegning, blyant- eller tusjtegning. Inntil ny datateknologi revolusjonerte animasjonskunsten, utgjorde tegninger også grunnlaget for svært mange tegnefilmer.

Ordet «tegning» kan på norsk også bety en flekk, figur eller linje som skiller seg fra bakgrunnen.

I mer overført betydning kan «tegning» dessuten bety en litterær skildring, for eksempel i sammensetninger som karaktertegning, men også nedskrevet kommentar eller det å skrive eller tegne noe inn på en liste, i et register eller dokument, eller det å binde seg til noe ved en underskrift, for eksempel tegning av aksjer eller å tegne et abonnement eller medlemskap.

Oldegyptisk tegning av guden Set i nærmest «skrevet» utførelse.
Leonardo da Vincis «Den vitruviske mann» fra ca. 1485 er et eksempel på fremragende tegnekunst.
Albrecht Dürer regnes som en av historiens fremste tegnere. Her en håndstudie fra ca. 1503.
Menneskestudie av William-Adolphe Bouguereau (1825-1905), utført med svart og hvit blyant på grå kartong
Albrecht Dürer, Selvportrett i en alder av 15

Tegneteknikk

Bunnmaterialer til tegning

En tegning kan bli utført på nesten alle slags bunnmaterialer. I tidens løp har stein, tre, papyrus, pergament, tekstil, metall, keramikk, mur, glass og sand blitt brukt som bunnmateriale.

Siden 1400-tallet har papir vært det vanligste bunnmaterialet å tegne på. Papir finnes i mange tykkelser og med forskjellige teksturer. En pastelltegning blir helst utført på et papir med en litt ru, overflate, mens en pennetegning blir utført på papir med en glatt overflate.

På 1600- og 1700-tallet begynte man å bruke farget papir. På 1600-tallet foretrakk man lyst blått, grått, brunt og grønt papir. 1700-tallets kunstnere fotetrakk fargene beige, elfenben og blått.

Tegneredskapene

Tegneredskaper: Blyanter med forskjellige hardhetsgrader, splittpenner og pensler for tusj, papir, viskelær og annet.

Blyant, kritt, tegnekull og metallstift er tørre tegneredskaper.

Pensel og penn må derimot jevnlig dyppes i et flytende fargestoff, og regnes som flytende tegneredskap. Å tegne (skrive) med pensel har lang tradisjon blant annet i Kina.

Noen kunstnere tegner med pinner som er spikket av en treflis. Det virker omtrent som en penn som må dyppes i tusj, forskjellen er at det ikke er like lett å kontrollere mengden av tusj. Det kan gi uventede resultater samtidig som det gir streken en flott karakter.

Fyllepenn, kulepenn og filtpenn er moderne oppfinnelser.

Blyant

Blyant er et tegneredskap som består av et materiale som avsetter strek i nyanser av grått og svart. Selve blyanten er laget av sedertre, poppel e.l. Innholdet er fremstilt av grafitt og leire som i pulverform er tilsatt et bindemiddel (lim, gummi e.l.). Blandingen valses og presses ut i tynne stenger eller stiftet (miner). Disse blir tørket og herdet, før de blir omsluttet av trehylsteret.

Den moderne blyanten fikk sin form i årene 1790-95, da Nicolas-Jacques Conté (1755–1805) startet produksjon av blyanter ved å pulverisere grafitten. Tidligere, dvs. fra ca. 1600, skar man et passende grafittstykke ut av en grafittblokk og la det i en holder. Grafitt har blitt brukt som tegneredskap siden 1400-tallet. Det er et naturlig forekommende mineral (krystallisert karbon).

Harde og bløte blyanter

Grafitt i blyanter kan fremstilles fabrikkmessig og blir produsert i et stort antall hardhetsgrader, det vil si fra harde blyanter som gir en lys og tynn strek, til myke blyanter som gir tyngre, mørkere streker.

Bokstav- og tallkoder på blyantene viser hvilken hardhetsgrad grafitten i blyanten har. Høyt tall betyr enten hardere eller bløtere. 2B er litt bløtt, mens 6B er svært bløtt.

H = hard (på engelsk: hard)
F = fin (på engelsk fine) gir en fin, tynn strek omtrent som en HB-blyant
B = bløt - (på engelsk blunt)
HB – er en middels hard/bløt blyant som brukes mye som både tegne- og skriveblyant.

Enkelte fabrikker har et vareutvalg som omfatter 17 hardhetsgrader. Den hardeste heter 9H, den bløteste 6B. HB og F har omtrent middels hardhet. Andre fabrikker har et utvalg som går fra 10H til 8B. De hardeste kvalitetene inneholder mest leire. Og det er de harde blyantene, som avsetter den tynneste streken, mens de bløte lager en tykkere, mørkere og litt lodne streken.

Kullstift

I middelalderen og frem til 1600-tallet dannet forkullede trematerialer, f.eks. fra bøk, lind eller pil, passende tegneredskaper, disse kalles gjerne tegnekull. Ulike treslag gir ulik hardhetsgrader på tegnekullet. Til å begynne med laget kunstneren sitt eget tegnekull, men senere har man produsert tegnekull i fabrikker.

Tegnekull blir brukt i underlags tegninger for maleri, på lerret og mur, men også som selvstendig tegnemedium på papir. I en kulltegning på papir kan det varieres mellom hårfine streker og jevnt, tonede flater og volumer. Kullstiften kan spisses eller skjæres til. Pulverisering og utgnidning av kullet resulterer i dempede skygger og overganger.

Tegnekull fester dårlig til papirets overflate og blir vanligvis beskyttet med et lag fiksativ. Siden 1500-tallet har kull blitt mye brukt til raske skisser, aktstudier og tegninger som ikke er beregnet for oppbevaring. Tegnekull er også mye brukt til å tegne portretter, da lyset, skyggene og formene i et menneskeansikt lett lar seg beskrive på et flatt papir ved bruk av tegnekull.

Kritt / Rødkritt

Til kunstnerisk utførte bilder, har et rødt tegnekritt ofte blitt brukt. Fargen har vært brukt i hulemalerier, for lang tid tilbake.

Som tegneredskap for kunstnere ble rødkritt vanlig på 1400- og 1500-tallet. Men det finnes både hvitt og svart kritt. Og sikkert også andre farger.

Tegning som kunstnerisk uttrykk

I Europa ble tegnekunsten en uavhengig kunstart først på slutten av 1300-tallet, og inngikk i en klassiske undervisningen ved kunstakademiene i Italia og andre steder.

Tegning kan inndeles etter teknikk i bly- (grafitt), sølv-, fett- eller kullstift, samt pastell og kritt, som påføres arket med stifter eller penner, samt blekk, tusj, bister og sepia som kan brukes med penn og pensel.

De aller fleste billedkunstnere har tegning som en naturlig aktivitet ved siden av andre kunstneriske teknikker. Tegninger kan brukes som forstudier til andre verker, f.eks. skulpturer eller malerier. Noen kunstnere arbeider nesten utelukkende med tegning og da utgjør tegningen det kunstneriske verket i seg selv.

Ferdighetsgrader

Fra og med renessansen deles tegningen inn etter ferdighetsgraden.

Pensiero – et løst idéutkast.
Schizzo (skisse) – en mer utarbeidet figurtegning.
Studie (studie) – er detaljene angitt nærmere.
Disegno (tegning) sammenfatter alle de tre forutgående gradene.

Konturtegning

Kontur eller omrisstegning er den eldste form for tegning. En konturregning definerer en forms grense. En linje eller et strek kan varieres i lengde, bredde og form, og flere streker kan settes sammen i kombinasjoner. Men hvis en ønsker å gjengi plastiske eller romlige egenskaper, må en ta i bruk linjens evne til å danne flater, dybde, lys og skygge.

Ikke minst kan bruk av ulike tegneredskaper være med å gi tegningen liv. Brukes mye lyse valører og lette strek får du et lett, forsiktig uttrykk. Brukes mye mørke valører og store kontraster blir uttrykket mer dramatisk. Tegnes det grovt med brede strek blir uttrykket ekspressivt. Tegninger kan fargelages i flere farger, eller dekkes med en ensfarget lavering.

Skissetegning

En forberedende, gjerne raskt tegnet, skisse eller en studie til et kunstverk. Slike forberedende skisser til kjente avdøde kunstnere har i en senere sammenheng blitt vurdert som selvstendige kunstverker.

Krokitegning

Øvelsestegning eller raskt utført skisser. Å krokere innebærer at tegneren gjengir et hovedinntrykk av motivet på tegneblokken på kortest mulig tid. Ofte på bare noen minutter eller mindre enn det. I en kroki bruker tegneren som regel energiske og forenklede linjer i den hensikt å formulere det karakteristiske i f eks. den måten en modell står på. Dette er en slags øvelsestegning, eller oppvarming. Å tegne kroki gir øvelse i hurtighet og oppfatningsevne.