J.P.E. Hartmann
| J.P.E. Hartmann | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 14. mai 1805[1][2][3][4] København | ||
| Død | 10. mars 1900[1][2][3][5] (94 år) København | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, musikkpedagog | ||
| Ektefelle | Emma Hartmann | ||
| Barn | Emil Hartmann Carl Hartmann | ||
| Nasjonalitet | Danmark | ||
| Utmerkelser | Dannebrogordenen Ridder av 1. klasse av Dannebrogordenen Kommandør av Dannebrogordenen Storkors av Dannebrogordenen Fortjenstmedaljen | ||
| Sjangre/ former | Opera | ||
| Instrument | Orgel | ||
Johann Peter Emilius Hartmann (født 14. mai 1805, død 10. mars 1900) var en av Danmarks betydeligste komponister. Korverket Vølvens Spaadom er tatt opp i Kulturkanonen.[6]
Biografi
J.P.E. Hartmann var sønn av musikeren August Wilhelm Hartmann og var utdannet som jurist, men også en dyktig orgelspiller og allerede som 19-åring i 1824 ble han utnevnt til organist ved Garnisons kirke og etterfulgte dermed sin far. I 1827 ble han lærer ved det nylig opprettede musikkonservatorium. Han hadde i tillegg jobb som sekretær i Den Borgerlige Indrulleringskommission.
Stillingen som organist hadde han til meget sent i livet, men etter hvert kom arbeidet med å skrive musikk til å ta mer tid. Han ble videre professor ved Københavns Universitet i 1849 og direktør for Musikkonservatoriet i 1890, da han etterfulgte Niels W. Gade. Hartmann var medstifter av Konservatoriet i 1867.
I 1836 var Hartmann med på å stifte Musikforeningen i København, og i 1839 var han tilsvarende med på å starte Studenter-Sangforeningen. Han ble senere formann i en lang årrekke for begge foreningene.
Slekten
J.P.E. Hartmann selv var gift to ganger. Familien i musikkens og kunstens tjeneste omfatter farfaren Johann Hartmann som innvandret fra Tyskland, onkelen Johan Ernst Hartmann, faren August Wilhelm Hartmann samt J.P.E. Hartmanns sønn Emil Hartmann. Det kan også legges til at datteren Sophie giftet seg med Niels W. Gade og en annen datter Clara med komponisten August Winding. Komponisten Niels Viggo Bentzon, hans sønn jazzpianisten Nikolaj Bentzon samt den belgiske komponisten Jean Pierre Waelbroeck utgjør de seneste skudd på stammen. Emil Hartmanns datter Bodil Hartmann gift de Neergaard holdt i årene rundt 1900 musikalske sammenkomster på herregården Fuglsang mellom Nykøbing Falster og Nysted på Lolland. Her deltok bl.a. Carl Nielsen. I periferien kan man nevne Bodils bror Oluf Hartmann som var maler og til hvis begravelse Carl Nielsen skrev Ved en ung kunstners båre, Niels Viggo Bentzons 2 fettere Jørgen og Johan samt N.W. Gades sønn av andre ekteskap, Axel Gade. De var alle tre involvert i musikken.
Utenlandsreiser
Fra 1836 reiste Hartmann ofte i Europa. Den første reisen brakte ham f.eks. til flere byer i Tyskland, Sveits, Praha, Wien, Salzburg og Paris. Senere reiste han også i Norge og Sverige og nådde i 1857 også til Italia. Hans siste reise i 1878 gikk til Hamburg.
Musikk
Gjennom sitt lange liv opplevde Hartmann store endringer i de herskende musikalske stilarter og det påvirket hans egne komposisjoner. Fra starten tilhørte verkene den wienerklassisistiske stil og mot karrierens slutt endte han i den senromantiske stilen. Samtidig kan man finne en nordisk tone i mye av musikken.
Hartmann startet med å skrive musikk svært tidlig. De første bevarte komposisjoner er fra hans tidligste tid som organist hvor han var rundt 20 år.
Teatermusikk
Hartmann fullførte i sitt liv tre operaer:
- Ravnen med tekst av H.C. Andersen (1832)
- Korsarerne med tekst av Henrik Hertz
- Liden Kirsten med tekst av H.C. Andersen (1846)
I tillegg til dette skrev han scenemusikk til en rekke skuespill av diktere som Adam Oehlenschläger, Johan Ludvig Heiberg og H.C. Andersen. Han hadde også et langvarig samarbeide med August Bournonville med å skrive ballettmusikk, blant annet 2. akt av Et folkesagn.
Sanger
Han skrev musikk til sanger som:
- Flyv, Fugl, Flyv
- I Sne staar Urt og Busk i Skjul
- Lær mig, Nattens Stjerne
- Sange i Wikisource
Kirkerelateret musikk
Som musiker virket han i en menneskealder som organist, men skrev kun få – men betydelige – verker for orgel. Han var etter sigende en dyktig improvisator, men skrev ikke sine improvisasjoner ned. Til gjengjeld har han skrevet mange kirkelige vokalverker, omfattende verker for solostemmer med enkel akkompagnement til store verker med kor og orkester. Mest kjent i dag er salmemelodier til f.eks. Blomstre som en Rosengaard og Op dog, Sion, ser du ej.
Musikalsk ettermæle
Med sin sentrale plassering i dansk musikk på 1800-tallet kom Hartmann til å påvirke mange yngre komponister. Han ble mot slutten av sitt liv betraktet som den musikalske inkarnasjon av den danske folkesjel og blant de mest markante av de komponister som er påvirket av ham, kan nevnes Peter Erasmus Lange-Müller, Edvard Grieg og Carl Nielsen.
Referanser
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Johann Peter Emilius Hartmann, Proleksis enciklopedija-ID 25536[Hentet fra Wikidata]
- ^ Musicalics, oppført som Johann Peter Emilius Hartmann, Musicalics komponist-ID 79824[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Johan Peter Emilius Hartmann, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id hartmann-johan-peter-emilius, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Vølvens spådom – Kulturkanonen Arkivert 17. august 2012 hos Wayback Machine.
Kilder
- Inger Sørensen: J.P.E. Hartmann og hans kreds : en komponistfamilies breve 1780-1900, Museum Tusculanums Forlag, 1999-2002, bind 1-4. ISBN 978-87-7289-719-6
- Inger Sørensen: Hartmann : et dansk komponistdynasti, København : Gyldendal, 1999. ISBN 87-00-34688-8
Eksterne lenker
- (en) Johan Peter Emilius Hartmann – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) J.P.E. Hartmann på Discogs
- (en) J.P.E. Hartmann på MusicBrainz
- (en) J.P.E. Hartmann på AllMusic
- Om J.P.E. Hartmann
- Brev til og fra Hartmannfamilien
- Knud Arne Jürgensen: «Den store kunstnergeneration 1805. Teatersamarbejdet mellem Andersen, Bournonville og Hartmann» (Fund og Forskning, Bind 44; 2005)
- Det Kongelige Danske Musikkonservatorium – Festskrift 2008[død lenke]