Dioskur (motpave)
| Dioskur | |||
|---|---|---|---|
| Født | 5. århundre Egypt | ||
| Død | 14. okt. 530 Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest | ||
| Embete | |||
Dioskur eller Dioscurus (født sannsynligvis i Alexandria; død 14. oktober 530 i Roma) var diakon i den aleksandrinske og i den romerske kirke, og var (mot)pave i 530.
Liv og virke
Dioskur stammet fra Østromerriket, og virket antagelig i Alexandria.
Dioskur ble nødt til å flykte på grunn av sin motstand mot monofysittismen, og ankom Roma omkring år 506 under det laurentanske skisma. Der ble han tatt opp i det romerske klereis, og fikk snart betydelig innflytelse. Jeffrey Richards krediterer ham med å ha overbevist den østgotiske kong Teoderik den store til å anerkjenne pave Symmachus som den rettmessige pave.[1]
Allerede før 514 bekledte Dioskur høye kirkelige embeder under pave Symmachus, og senere likeså under pave Hormisdas.
Ettersom Dioskur var i besittelse av meget gode greskkunnskaper og kjente skikk og bruk i Østromerriket bedre enn andre, ble han i 519 den ledende forhandler i samtalene som søkte en avslutning av det akakianske skisma i Konstantinopel. Han var også i stand til å bevirke at pave Hormisdas tok avstand fra theopaskismen.[2]
Under pave Felix III (IV)' pontifikat ble han anføreren av det pro-bysantinske parti.[3] Da pave Felix døde i 530, var han en åpenbar kandidat til å bli hans etterfølger.
Pavevalg
Den 22. september 530 ble han så valgt til pave av et flertall av geistligheten forsamlet i Lateranpalasset. Antagelig var det seksti av de romerske prester som støttet Dioskur.[4] Men en antibysantinsk minoritet samlet seg i Basilica Iulia og utnevnte straks den mann som den avdøde pave Felix hadde anbefalt, goteren Bonifatius II. Pave Felix hadde selv formelt nominert ham, og under sin sykdom hadde han overgitt ham sitt pallium - med det forbehold at han skulle ha det tilbake dersom han frisknet til.
Dioskur ble senere anerkjent som pave av Østkirken. Det så mørkt ut for den kirkelige enhet. Bare Dioskurs tidlige død (etter tre uker, midt i oktober 530) berget kirken fra skisma, ved det at nå var det bare Bonifatius som gjenstod som pave.
Problematikken motpave
Tilfellet Dioskur kan bidra til å tydeliggjøre problematikken rundt begrepet «motpave». Han ble faktisk valgt av et flertall av de stemmeberettigede i den romerske kirke. Bare det forhold at pave Bonifatius i desember 530 tvang alle klerikerne til å innrømme sin «feil», og deretter fordømme den avdøde Dioskur, gjorde at sistnevnte ble innordnet som en «motpave». Herfra blir det imidlertid motstrid kildemessig: Det er i Liber Pontificalis man kan lese at Bonifatius tvang presteskapet som hadde nominert Dioscorus om å undertegne en retractatio (tilbakekallelse) og fordømme Dioskurs' minne (damnatio memoriae). Dette dokument ble senere ødelagt, og her er det Liber Pontificalis har innbyrdes motstridende versjoner: I en passasje er det pave Agapetus I som brente dokumentet foran en forsamling ved begynnelsen av sitt virke, men i en annen passasje er det Bonifatius selv om brente dokumentet.[5]
Vatikanet meddelte i 2001 at Dioskurs' pontifikat kan ha vært legitimt.
Referanser
- ^ Richards (1979). The Popes and the Papacy in the Early Middle Ages. London: Routledge and Kegan Paul. s. 76. ISBN 0710000987.
- ^ Richards, Popes and the papacy, pp. 107f, 123
- ^ Haendler, Gert, “Dioscorus, Antipope”, Religion Past and Present. ISBN 9789004146662, 2006
- ^ Richards, Popes and the papacy, p. 124
- ^ Raymond Davis (translator), The Book of Pontiffs (Liber Pontificalis), first edition (Liverpool: University Press, 1989), pp. 51f
Litteratur
- Philippe Levillain (utg.): Dictionnaire Historique de la Papauté. Fayard, Paris 1994, ISBN 2-213-02537-1.
- (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Dioskur» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 1327–1328.
- Kelly, J.N.D., The Oxford Dictionary of Popes. Oxford: Oxford University Press 1988. ISBN 0-19-282085-0
- Rendina, Claudio, I papi: storia e segreti. Roma: Newton Compton editori 1999. ISBN 88-8289-070-8