Kongedømmet Libya
| المملكة الليبية Al-Mamlaka al-Lībiyā Kongedømmet Libya | |||||
| |||||
|---|---|---|---|---|---|
| |||||
| Nasjonalsang Libya, Libya, Libya | |||||
 | |||||
| Hovedstad | Tripoli Benghazi Al Bayda | ||||
| Språk | Arabisk | ||||
| Religion | Islam | ||||
| Styreform | Monarki | ||||
| Konge | |||||
| - 1951-1969 | Idris I av Libya | ||||
| Historisk periode | Etterkrigstiden | ||||
| - Uavhengighet | 24. desember 1951 | ||||
| - Statskupp | 1. september 1969 | ||||
| Areal | |||||
| - 1954 | 1 759 530 km² | ||||
| Innbyggere | |||||
| - 1954 est. | 1 091 830 | ||||
| Befolkningstetthet | 0,6 /km² | ||||
| Valuta | Libysk pund | ||||
| I dag en del av | Libya | ||||
Kongedømmet Libya (arabisk: المملكة الليبية – Al-Mamlaka al-Lībiyā) ble opprettet som følge av en resolusjon 21. november 1949 i FNs generalforsamling og denne fastslo at Libya skulle være en uavhengig stat før 1. januar 1952.
Bakgrunn
Landet hadde vært en italiensk koloni etter at Italia erobret de osmanske provinsene Tripolitania, Fezzan og Kyrenaika under Den italiensk-tyrkiske krig
Italia ga kolonien navnet «Libya», som tidligere hadde blitt brukt av brukt av grekerne for hele Nord-Afrika, unntatt Egypt. Kong Idris I, emir av Kyrenaika, ledet motstanden mot den italienske okkupasjonsmakten mellom de to verdenskrigene.
Fransk/britisk administrasjon
Etter det tyske og italienske nederlaget i felttoget i Nord-Afrika under andre verdenskrig, var Tripolitania og Kyrenaika i årene 1943 til 1951 under britisk administrasjon, mens Frankrike kontrollerte Fezzan. Idris vendte tilbake fra asyl i Kairo i 1944, men avslo å bosette seg permanent i Kyrenaika inntil enhver utenlandsk kontroll ble fjernet i 1947. Ifølge betingelsene fra fredsavtalen med de allierte i 1947, gav Italia opp alle krav knyttet til Libya.[1]
Opprettelse
Idris representerte Libya i de påfølgende forhandlingene med FN. 24. desember 1951 erklærte Libya sin uavhengighet som et konstitusjonelt, arvelig monarki under kong Idris.
Oppdagelsen av betydelige oljereserver i 1959, og de påfølgende inntektene fra salg av olje gjorde at Libya gikk fra å være en av verdens fattigste nasjoner til å bli en meget velstående stat. Selv om oljen muliggjorde dramatiske økninger i regjeringens budsjetter, var det økt misnøye i befolkningen over den økte konsentrasjonen av landets rikdom som falt i hendene på kong Idris og landets elite for øvrig. Denne misnøyen bare fortsatte å øke da nasserisme og arabisk nasjonalisme spredde seg i Nord-Afrika og Midtøsten.
Gaddafis statskupp
1. september 1969 gjennomførte en liten gruppe militært befal, ledet av offiseren Muammar al-Gaddafi et statskupp mot kong Idris. Idris var i Tyrkia for medisinsk behandling da dette skjedde. Hans nevø, prins Sayyid Hasan ar-Rida al-Mahdi as-Sanussi, ble ny konge. Det ble raskt avklart at de revolusjonære offiserene som hadde kunngjort kong Idris avgang, ikke ønsket Sayyid som ny konge, og han ble avsatt og satt i husarrest samme dag. Monarkiet ble avskaffet, og Gaddafi, som utropte Libya som den nye libyske arabiske republikk, ble i resten av sin regjeringstid betegnet som «Broderlig Leder og Guide for Revolusjonen» i offisielle uttalelser og presse.[2]
Referanser
- ^ Hagos, Tecola W., (20. november 2004), «Treaty Of Peace With Italy (1947), Evaluation And Conclusion» Arkivert 7. desember 2012 hos Wayback Machine., Ethiopia Tecola Hagos, besøkt 18. juli 2006
- ^ US Department of State's Background Notes (November 2005) «Libya – History», U.S. Dept. of State Besøkt 13. april 2008