Charles de Gaulle

Charles de Gaulle
Født		Charles André Joseph Marie de Gaulle 22. nov. 1890[1][2][3][4] Lille[5][6][7][8]
Død		9. nov. 1970[1][2][9][4] (79 år) Colombey-les-Deux-Églises[5][6][7][8]
Beskjeftigelse		Statsmann, memoarforfatter, militærteoretiker, offiser, politiker
Utdannet ved		École spéciale militaire de Saint-Cyr Collège Stanislas de Paris École supérieure de guerre
Ektefelle		Yvonne de Gaulle (1921–1970)[10]
Far		Henri de Gaulle
Mor		Jeanne Maillot
Søsken		Marie-Agnès de Gaulle Jacques de Gaulle Xavier de Gaulle Pierre de Gaulle
Barn		Anne de Gaulle Philippe de Gaulle[11] Élisabeth de Gaulle
Parti		Union des démocrates pour la République Rassemblement du peuple français
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Charles de Gaulles grav
Medlem av		Ordre Nouveau[12]
Utmerkelser		25 oppføringer Storkorset av Den nasjonale fortjenstorden Storkors av Æreslegionen Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (1959)[13] Storkorsridder av Royal Victorian Order Medlem av Frigjøringsordenen (1940) Parrain de promotion de l'École spéciale militaire de Saint-Cyr Kambodsjas orden Annams drageorden Det kongelige Victoriakjedet (1960) Ridder av Elefantordenen (1965)[14] Chakri-ordenen Croix de guerre 1939–1945 Croix de guerre 1914–1918 (1915) Storbånd av Sedertreordenen Æreslegionens stormester Æresdoktorat ved Brasilias universitet Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1961) Sølvkors av Virtuti Militari Médaille Interalliée 1914-1918 Frelserens orden Honorary citizen of Brussels (1945)[15] Storkors av Ordenen Polonia Restituta Prix Marcelin-Guérin (1939) Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1962)[16] Honorary citizen of Mons[17]
Frankrikes president
1959–1969
Forgjenger		René Coty
Etterfølger		Georges Pompidou
Frankrikes statsminister
1958–1959
Forgjenger		Pierre Pflimlin
Etterfølger		Michel Debré
Frankrikes forsvarsminister
1958–1959
Forgjenger		Pierre de Chevigné
Etterfølger		Pierre Guillaumat
Signatur
Våpenskjold
Charles de Gaulle på Commons

Charles André Joseph Marie de Gaulle (1890–1970) var en fransk offiser, politiker og forfatter. Under andre verdenskrig ledet han De frie franske styrker i kampen mot den tyske okkupasjonen fra 1940. Han var regjeringssjef fra 1944 til 1946, grunnla den femte franske republikk i 1958, og var president fra 1959 til 1969.

Charles de Gaulle ble født i hjemmet til sin mors foreldre, Jules-Émile og Julia Maillot, i Lille og døpt neste dag i Saint André-kirken.^[18] Hans fødested er i dag museum.^[19]

Hans foreldre, Henri de Gaulle^[20][21] og Jeanne Maillot, var søskenbarn og bosatt i Paris hvor familien etter hvert besto av fire sønner og én datter. Faren var lærer ved et lærested drevet av jesuitter og hjemmet hadde en utpreget katolsk og patriotisk atmosfære.^[22]

Henri de Gaulle, som kom fra en skrivende familie, oppmuntret til historisk og filosofisk samtale ved måltidene.^{[trenger referanse]} På grunn av dette ble Charles kjent med fransk historie fra tidlig alder og han utviklet en sterk interesse for det militære. Foreldrene var rojalister og motstandere av den franske revolusjonen.^[23] Faren var veteran fra den fransk-prøyssiske krigen i 1870 og mislikte sterkt den tredje republikk.^{[trenger referanse]} Moren pleide fortelle hvordan hun gråt da hun hørte om Frankrikes kapitulasjon for tyskerne ved Sedan.^{[trenger referanse]} Charles de Gaulle spurte gjerne sin far ut om de militære detaljene ved krigen og ledet andre barn i små leker som skulle fremstille de forskjellige slagene.^{[trenger referanse]}

Selv om familien bodde i Paris beholdt de et nært forhold til Lille som de ofte besøkte.

De Gaulle var 196 centimeter høy og hans hengslete figur var gjenstand for vittigheter også fra Winston Churchill.^[24][25]

De Gaulle avla baccalauréat (examen artium) i 1906. Fra 1907 tok han to år med forberedelsesklasser (classe préparatoire). Han studerte først et år i Belgia og deretter et år ved Le Collège Stanislas de Paris, en privat katolsk skole. I 1909 ble han tatt opp ved École spéciale militaire de Saint-Cyr. I 1913 gikk han ut av Saint-Cyr som nummer 13 av 221 elever.^[26] De Gaulle leste klassisk militærteori blant annet Carl von Clausewitzs Vom Kriege (om krig).^[27]

De Gaulle snakket flytende tysk etter å ha lært tysk på skolen og tilbragt mange sommerferier i Tyskland. Kunnskapene i tysk var nyttige da han ble tatt til fange under første verdenskrig. Han leste blant annet Heinz Guderians bok om panserkrig og hurtige manøvre støttet av fly og infanteri. De Gaulle snakket også engelsk.^{[25][28][29][30][31]}

De Gaulle deltok fra første stund i kampene, og ble på et tidspunkt såret. Etter at han returnerte til slagmarken fikk troppen hans mye respekt da de gjentatte ganger krøp ut i ingenmannsland for å lytte til samtalene fienden førte i skyttergravene sine.^{[trenger referanse]} Informasjonen han brakte med tilbake var så verdifull at han i 1915 mottok en utmerkelse for sitt mot. Under slaget ved Verdun fikk han en bajonettskade, og da han besvimte (sannsynligvis som følge av giftige gasser) ble han tatt til fange som en av de få overlevende i bataljonen.

Mens han satt i tysk fangenskap skrev han sin første bok, L'Ennemi et le vrai ennemi (Fienden og den sanne fienden). Boken ble utgitt i 1924.

Han gjorde i alt fem mislykkede forsøk på å flykte fra fangenskapet, og hver gang ble han flyttet til sikrere fasiliteter.^{[trenger referanse]} Han ble straffet med lengre perioder med isolasjon, og han mistet privilegier som aviser og tobakk. I brev hjem til foreldrene uttrykte han stor frustrasjon over at krigen fortsatte uten ham, og mot slutten av krigen gikk han inn i en depresjon fordi han ikke var en del av seierskampene.^{[trenger referanse]} Han ble løslatt fra krigsfangenskapet og returnerte til barndomshjemmet 1. desember 1918, tre uker etter våpenstillstanden i Compiègneskogen.

I 1939 erklærte Frankrike krig mot Tyskland. Under den tyske invasjonen av Frankrike våren 1940 opplevde de Gaulle en viss suksess som oberst og kommandant over en panserstyrke, men etter at marskalk Pétain ba om våpenhvile med tyskerne, reiste den da nylig forfremmede general de Gaulle til Storbritannia, etter å ha instruert sin familie om å gjøre det samme. 18. juni 1940 talte han i BBCs franskspråklige sendinger og stilte seg i spissen for det han kalte et fritt Frankrike.^[32] Han mante sine landsmenn til å fortsette kampen: «Uansett hva som skjer, må ikke den franske motstandsviljens ild slokke.» Han var en ganske ukjent størrelse, forfremmet til general først 1. juni 1940, og penger og materiell hadde han ikke. Hans hær av frie franskmenn var i starten på høyst 7 000 mann, siden de fleste eksilfranskmenn hadde sluttet seg til den britiske hæren.^{[trenger referanse]}

Vichy-regimet erklærte at De Gaulle var en forræder. En fransk militærdomstol dømte De Gaulle til døden in absentia for å ha mobilisert de frie franske styrkene og motstand mot Philippe Pétains Vichy-regime. I en rettssak nummer 2 i juli 1940 ble han dømt for å ha desertert og for å gå i tjeneste hos en fremmed makt. Pétain støttet dommen og straffeutmålingen. De Gaulle omtalte hendelsen i Vichy med forakt og uttalte at han etter krigen ville diskutere med de som hadde dømt ham.^[25][33][34]

[Franklin D.] Roosevelt thought I thought I was Joan of Arc. He was wrong. I simply thought I was General de Gaulle.

De Gaulle (1959)^[35]

Churchill hjalp ham ved å anerkjenne hans Franske Nasjonalkomité som eneste lovlige franske myndighet og sikret ham regelmessig taletid i BBC. Det ble likevel sagt at «General de Gaulle må stadig minnes om at Tyskland er vår hovedfiende, for hvis han skulle følge sin naturlige tilbøyelighet, ville det ha vært England.»^{[trenger referanse]} I april 1942 forbød Churchill ham å forlate Storbritannia og holdt ham i praksis som fange.^{[trenger referanse]} De Gaulle ble svært provosert da Syria, etter gjenerobringen av Vichy-regimet, ble stående under britisk kommando, og da britene inntok Madagaskar i 1943 uten å varsle ham på forhånd. Stadig nye krangler førte til at han iblant ble nektet adgang til BBCs mikrofoner.^{[trenger referanse]}

Under Casablanca-konferansen i januar 1943 sa Franklin D. Roosevelt til Churchill om generalen, som han anså nærmest som en tosk^{[trenger referanse]}: «Den ene dagen sier han at han er Jeanne d’Arc, dagen etter betrakter han seg som Georges Clemenceau. Jeg sier til ham: 'Nå må De endelig bestemme Dem for hvem De vil være!'» Seg imellom kalte Churchill og Roosevelt ham «primadonnaen» og «bruden», og i mai 1943 var de på nippet til å fjerne ham fra den allierte ledelsen. «Han hater England, og overalt hvor han har vært, har han trukket et spor av anglofobi etter seg,» hevdet Churchill.^[36]

Han etablerte seg etter hvert som fransk eksilleder, i opposisjon til Petains «regjering» som hadde tatt sete i Vichy, ettersom Paris var under tysk militær administrasjon. Han flyttet sitt hovedkvarter fra London til Algerie og førte sin egen politikk derfra. Mot slutten av krigen deltok han i den allierte invasjonen av Frankrike, og kalte tilbake de 200 franske forbindelsesoffiserene som skulle lede operasjonen, fordi han var sint over at de allierte soldatene hadde med seg franske pengesedler utstedt uten hans tillatelse.^{[trenger referanse]} De allierte hadde ikke informert ham om invasjonen før 4. juni.

I august 1944 kunne han paradere på Champs-Élysées. Den fjerde republikken hadde svak presidentmakt, og de Gaulle gikk av i 1946, men dannet partiet RPF (Rassemblement du peuple français) med krav om en forfatningsendring for å utvide presidentens fullmakter. I 1953 forlot de Gaulle partiarbeidet for å skrive sine memoarer i Colombey-les-Deux-Églises. Årene som fulgte, har han selv kalt ørkenvandringene, årene uten politisk innflytelse.

Pétain kom etter krigen tilbake til fra Tyskland og ble dømt til døden. De Gaulle omgjorde dødsstraffen til livsvarig fengsel.^[37]

I 1958 pågikk den algirske frigjøringskrigen for fullt, og Frankrike kunne verken nedkjempe de algirske styrkene eller slutte fred med dem. Ved kuppet i Alger 13. mai 1958 overtok den franske hærledelsen makten i Algerie. Politikerne i Paris ble engstelige for at opprøret skulle spre seg til Frankrike. Charles de Gaulle ble ansett som den som kunne skape stabilitet. Han ble først utnevnt som statsminister, og gitt i oppdrag å få løsning på den da fastlåste politiske situasjonen. I denne sammenheng utba han seg, og fikk, et mandat til å utforme en ny konstitusjon, for det som i dag er kjent som Frankrikes «femte republikk». Etter at forslaget til konstitusjon hadde blitt godkjent, ble han så valgt til president, og på grunn av endringene i statens organer avløste han da den sittende presidenten, René Coty, før tiden.

8. januar 1959 tiltrådte han som Frankrikes president med særskilte fullmakter til å løse krisen i Algerie. Utad fremstod han som en president som med besluttsomhet skulle kjempe for et fransk Algerie, men i hemmelighet innledet han forhandlinger med den algirske motstandsbevegelsen, FLN. I mars 1959 uttalte de Gaulle: «Den franske hæren kommer aldri til å forlate dette landet, og jeg kommer aldri til å forhandle med disse personene fra Kairo og Tunis».^{[trenger referanse]} I vanskelige situasjoner kunne han gå imot parlamentets flertall ved å bruke unntakslover eller utlyse folkeavstemning. En folkeavstemning i januar 1961 gav ham frie hender til å gi Algerie selvstendighet. Algerie fikk sin selvstendighet til tross for protester fra den franske hæren. I april 1961 forsøkte generalene i Algerie å styrte ham, men revolten mislyktes.

I 1960 detonerte Frankrike en atombombe (Gerboise bleue) i Algerie, og i 1968 ble en hydrogenbombe detonert. I 1965 sendte Frankrike opp en satellitt. Charles de Gaulle anerkjente Folkerepublikken Kina i 1964 til tross for at USA mislikte dette.^{[trenger referanse]} Han ble gjenvalgt som president i 1965 etter å ha beseiret François Mitterrand. Den gaullistiske utenrikspolitikken ville gi Frankrike en posisjon i verden og redusere avhengigheten av Storbritannia og USA. Hans vennskap med Konrad Adenauer var viktig for den fransk-tyske forsoning og for etableringen av EUs forløpere. For de Gaulle var det åpenbart at britisk medlemskap i EEC ville true den fransk-tyske balansen, og under en pressekonferanse 14. januar 1963 la han ned veto mot britisk medlemskap. Frankrike gikk ut av NATOs militære samarbeid i 1966. De amerikanske troppene måtte ut av Frankrike og 26 000 soldater hjemsendes. Den amerikanske utenriksminister Dean Rusk spurte ironisk om de døde amerikanerne på militærkirkegårdene også måtte evakueres? En karikatur viser en avreisende amerikansk soldat som roper til de Gaulle: «Hvis De trenger oss igjen, er telefonnummeret 14-18 og 39-45!»^[38]

I juli 1967 besøkte Charles de Gaulle Canada som feiret sin hundreårsdag med en verdensutstilling i Montréal, Expo 1967. 24. juli 1967 talte han til en stor forsamling fra Montreals rådhus og ropte Vive le Québec! (Lenge leve Québec), etterfulgt av Vive le Québec libre! (Lenge leve det fri Québec!).^[39][40] Canadisk media kritiserte sterkt utsagnene, og Canadas statsminister Lester B. Pearson uttalte at kanadiere ikke hadde behov for å bli frigjort. De Gaulle forlot Canada to dager senere og unnlot å møte i Ottawa som opprinnelig planlagt. Talen i Montreal ble tatt ille opp i det engelsktalende Canada og førte til en alvorlig diplomatisk krise mellom Canada og Frankrike. Men for uavhengighetsbevegelsen i Québec ble talen sett på som et vannskille og er fortsatt betraktet som en milestein blant mange fransk-canadiere.^{[trenger referanse]}

De omfattende streikene og urolighetene i mai 1968 tok ham på sengen, og en folkeavstemning i april 1969 handlet i praksis om folkets tillit til Charles de Gaulle. 53 prosent stemte nei, noe som førte til hans avgang.

Han døde brått et par uker før sin 80-årsdag. Penger hadde han lite av, ettersom han avslo pensjoner han var berettiget til som tidligere statsoverhode, og i stedet nøyde seg med den vanlige pensjonen for offiserer.^{[trenger referanse]} Han hadde bestemt at ingen statsoverhoder skulle komme til hans begravelse, og at gravsteinen bare skulle bære en enkel inskripsjon med hans navn, fødsels- og dødsår.

Charles de Gaulle giftet seg med Yvonne Vendroux^[41][42] i 1921. De hadde møttes et par måneder tidligere. Som fransk førstedame holdt hun en lav profil. Hun var som sin mann sosialt konservativ og praktiserende katolikk. Franske medier ga henne tilnavnet «Tante Yvonne». Da president de Gaulle inviterte Brigitte Bardot til en offisiell mottagelse protesterte Yvonne de Gaulle fordi Bardot var skilt. Under studentopprøret i 1968 ble hun karikert for det som ble oppfattet som foreldete verdier.^{[trenger referanse]}

Charles og Yvonne de Gaulle fikk en sønn og to døtre.^[43]

Philippe de Gaulle født 1921 ble som sin far offiser og politiker, og satt i det franske senatet. Élisabeth født 1924 giftet seg med general Alain de Boissieu. Yngstedatteren Anne (1928–1948) hadde Downs syndrom. Hun døde av lungebetennelse tyve år gammel. Charles de Gaulle hadde vært nært knyttet til henne. Det ble satt opp et fond i hennes navn, La Fondation Anne de Gaulle.

En sønnesønn, Charles de Gaulle, født 1948, satt i Europaparlamentet 1994–2004, først for Mouvement pour la France og deretter for Nasjonal Front. 57 andre slektninger av de Gaulle fordømte i et innlegg i Le Monde at han stilte til valg for Nasjonal Front.^[44]

Ifølge Henry Kissinger ble de Gaulle valgt som president ved hjelp av retorikk og karisma. De Gaulle skapte ifølge Kissinger en fortelling om andre verdenskrig med de Gaulle selv som landets redningsmann.^[45]

De Gaulles innsats i første verdenskrig gjorde ham fortjent til sine første utmerkelser.^[46] Han mottok ytterligere utmerkelser som offiser, regjerings- og statssjef. Videre innstiftet han Ordre de la Libération og Médaille de la Résistance française, samt reformerte det franske ordensvesenet ved nedleggelse av et stort antall ordener for ulike samfunnsområder og opprettelse av en nasjonal fortjenstorden i stedet.^[47] Han bar som stormester ordenskjedene for Légion d'honneur, Ordre de la Libération og Ordre national du Mérite.

De Gaulle mottok disse franske utmerkelsene (kronologisk rekkefølge):^[48]

• Croix de guerre 1914–1918 med stjerne (1915)
• Médaille des blessés de guerre, (1916)
• ridder av Légion d'honneur, 1919
• Croix de guerre des Théâtres d'opérations extérieures med palme
• Médaille interalliée 1914–1918, 1922
• Médaille commémorative de la bataille de Verdun, 1922
• Médaille des évadés, 1927
• offiser av Légion d'honneur, 1934
• storkors av Légion d'honneur, 1945
• Croix de guerre 1939–1945 med bronsepalme, 1946
• Médaille commémorative des services volontaires dans la France libre, 1946
• storkors av Ordre national du Mérite, 1963

På bakgrunn av innsatsen i første verdenskrig mottok de Gaulle også to polske utmerkelser og en russisk.^[49] Flere utmerkelser ble ham til del i løpet av og etter andre verdenskrig. Som president fra 1958 til 1969 mottok han øverste klasse av en rekke utenlandske ordener, gjerne i forbindelse med statsbesøk.^[50]

Utenlandske utmerkelser (kronologisk):^[51]

• 3. klasse av Sankta Annas orden, Den sørrussiske regjering, 1920
• 5. klasse av Ordenen Virtuti Militari, Polen, 1922
• ridder av Ordenen Polonia Restituta, Polen, 1923
• æresmedalje av 2. klasse av Den syriske fortjenstorden, Syria, 1932
• storkors av Den hvite løves orden, Tsjekkoslovakia, 1940–1944
• Krigskorset, Tsjekkoslovakia, 1940–1944
• storkors av Omayyadenes orden, Syria, 1942
• storkors av Alaouite-ordenen, Marokko, 1943
• Blodets orden, Tunisia, 1943
• storkors av Den hellige Carls orden, Monaco, 1944
• Den grunnleggende pakts orden, Tunisia, 1944
• storbånd av Leopoldsordenen, Belgia, 1945
• Croix de guerre med palme, Belgia, 1945
• øverstkommandør av Legion of Merit, USA, 1945
• storkors med kjede av Dronningen av Sabas orden, Etiopia, 1950
• storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden, Italia, 1959
• ridder av Kristusordenen, Vatikanet, 1959
• Det pavelige laterankors, Vatikanet, 1959
• kjede av Frigjøreren San Martins orden, Argentina, 1960
• storkors av 1. klasse av Madagaskars nasjonalorden, Madagaskar, 1960
• storkors med diamanter av Solordenen, Peru, 1960
• Det kongelige Victoriakjedet, Storbritannia, 1960
• Chakri-ordenen, Thailand, 1960
• storkors av Nasjonalordenen, Dahomey, 1961
• storkors av Nasjonalordenen, Elfenbenskysten, 1961
• storkors av Ekvatorialstjernens orden, Gabon, 1961
• 1. klasse av Pahlaviordenen, Iran, 1961
• storkors av Kongos fortjenstorden, Republikken Kongo, 1961
• ridder av Den nassauske husorden av den gylne løve, Luxembourg, 1961
• storkors av Løveordenen, Senegal, 1961
• storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, Vest-Tyskland, 1961
• Den bayerske fortjenstorden, Bayern, 1961
• storkors av Den sentralafrikanske fortjenstorden, Den sentralafrikanske republikk, 1962
• storkors med kjede av Finlands hvite roses orden, Finland, 1962
• storbånd av Den nasjonale fortjenstorden, Mauritania, 1962
• storkors av Nasjonalordenen, Niger, 1962
• storkors med kjede av St. Olavs Orden, Norge, 1962
• storkors av Tsjads nasjonalorden, Tsjad, 1962
• storkors av Den voltaiske nasjonalorden, Øvre-Volta, 1962
• storkors av Frelserens orden, Hellas, 1963
• Médaille militaire, Luxembourg, 1963
• storbånd med kjede av Muhammed-ordenen, Marokko, 1963
• kjede av Den aztekiske ørns orden, Mexico, 1963
• ridder av Serafimerordenen, Sverige, 1963
• kjede av Andeskondorordenen, Bolivia, 1964
• storkjede av Sydkorsordenen, Brasil, 1964
• storkors av Den militære fortjenstorden, Brasil, 1964
• storkors med kjede av Chiles fortjenstorden, Chile, 1964
• storkors av Boyacá-ordenen, Colombia, 1964
• storkjede av Uavhengighetsordenen, Kambodsja, 1964
• kjede av Den nasjonale fortjenstordenen, Paraguay, 1964
• storkors av Den militære Ayacucho-ordenen, Peru, 1964
• storkors av Mono-ordenen, Togo, 1964
• kjede av Frigjørerens orden, Venezuela, 1964
• kjede av Solordenen, Afghanistan, 1965
• ridder av Elefantordenen, Danmark, 1965
• Al-Hussein bin Ali-ordenen, Jordan, 1965
• øverste klasse av Fortjenstordenen, Libanon, 1965
• storkors av De millioner elefanters og den hvite parasolls orden, Laos, 1966
• Ojaswi Rajanya-ordenen, Nepal, 1966
• storkjede av Fortjenstordenen, Ecuador, 1967
• Pakistan-ordenen, Pakistan, 1967
• storkors av Ordenen Polonia Restituta, Polen, 1967
• storkors med kjede av De to floders orden, Irak, 1968
• Tapperhetsordenen, Kamerun, storoffiser 1969

• Une mauvaise rencontre, Imp. de Montligeon, 1906
• La Congrégation, Hors de France, Revue du collège d'Antoing, nr. 6, 1908
• Carnet de campagne d'un officier français, Revue de Paris, nr. 6, 1920
• La Discorde chez l'ennemi, Berger-Levrault 1924
• Le Flambeau (i to deler) Revue militaire, nr.69 og 70, 1927
• La Défaite, question morale, 1927-1928
• Philosophie du recrutement, Revue de l'Infanterie, nr. 439 1929
• La Condition des cadres dans l'armée, 1930-1931
• Histoire des troupes du Levant, Imp. nationale 1931 (i samarbeid med andre)
• Le fil de l'épée, Berger-Levrault 1932
• Combats du Temps de paix, Revue de l'Infanterie, nr. 476, 1932
• Pour une politique de défense nationale, Revue Bleue, nr. 3, 1933
• Le soldat de l'Antiquité, Revue de l'Infanterie 1933
• Forgeons une armée de métiers, Revue des Vivants 1934
• Vers l'armée de métier, Berger-Levrault 1934
• Le problème belge, Revue Défense Nationale 1936
• La France et son Armée, Plon 1938
• Discours de guerre, Paris (Librairie universelle de France) Egloff, 1944-1945, 3 vol. Collection Le Cri de la France.
• Trois études, Berger-Levrault 1945 (Rôle historique des places fortes ; Mobilisation économique à l'étranger ; Comment faire une armée de métier) etterfulgt av Mémorandum du 26 janvier 1940.
• Mémoires de guerre
  • Volume I - L'Appel, 1940-1942 Plon 1954
  • Volume II - L'Unité, 1942-1944 Plon 1956
  • Volume III - Le Salut, 1944-1946 Plon 1959
• Mémoires d'espoir
  • Volume I - Le Renouveau, 1958-1962 Plon 1970
  • Volume II - L'effort, 1962… Plon 1971
• Discours et Messages
  • Volume I - Pendant la Guerre, 1940-1946 Plon 1970
  • Volume II - Dans l'attente, 1946-1958 Plon 1970
  • Volume III - Avec le Renouveau, 1958-1962 Plon 1970
  • Volume IV - Pour l'Effort, 1962-1965 Plon 1970
  • Volume V - Vers le Terme, 1966-1969 Plon 1970
• Lettres, Notes et Carnets
  • Tome 1 - 1905-1918 Plon 1980
  • Tome 2 - 1919-juin 1940 Plon 1980
  • Tome 3 - Juin 1940-juillet 1941 Plon 1981
  • Tome 4 - Juillet 1941-mai 1943 Plon 1982
  • Tome 5 - Juin 1943-mai 1945 Plon 1983
  • Tome 6 - Mai 1945-juin 1951 Plon 1984
  • Tome 7 - Juin 1951-mai 1958 Plon 1985
  • Tome 8 - Juin 1958-décembre 1960 Plon 1985
  • Tome 9 - Janvier 1961-décembre 1963 Plon 1986
  • Tome 10 - Janvier 1964-juin 1966 Plon 1986
  • Tome 11 - Juillet 1966-avril 1969 Plon 1987
  • Tome 12 - Mai 1969-novembre 1970 Plon 1988
  • Tome 13 - Compléments de 1924 à 1970 Plon 1997
• Textes, allocutions déclarations et notes. La Documentation française, nr. 216, 25. september 1967
  • Voyage en Pologne du général de Gaulle, (6 - 11. september 1967)

• (en) Charles de Gaulle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Charles de Gaulle – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Charles de Gaulle på Internet Movie Database
• (fr) Charles de Gaulle på Allociné
• (en) Charles de Gaulle hos The Movie Database
• (en) Charles de Gaulle på Discogs
• (en) Charles de Gaulle på MusicBrainz
• (en) Charles de Gaulle på Songkick
• (en) Charles de Gaulle hos The Peerage
• (en) Charles de Gaulle – Olympedia
• (en) Charles de Gaulle, Encyclopædia Britannica, hentet 16. juli 2012.

(en) Wikiquote: Charles de Gaulle – sitater