Slaget ved Narva

Slaget ved Narva
Konflikt: Den store nordiske krig
Dato30. november 1700
StedNarva
59°22′33″N 28°11′46″Ø
ResultatSvensk seier
Stridende parter
Sveriges flagg SverigeRusslands flagg Tsar-Russland
Kommandanter og ledere
Karl XIICharles Eugène de Croy
Styrker
Ca. 10 500Ca. 37 000
Tap
667 dødeCa. 15 000 døde,
12 000 fanger
Slaget ved Narva ligger i Estland
Slaget ved Narva
Narva
Slaget ved Narva (Estland)
Slag under den store nordiske krig
Pühhajoggi · Narva · Düna · Rauge · Errastfer · Hummelshof · Kliszów · Nöteborg · Dorpat · Pułtusk · Jakobstadt · Poznań · Punitz · Gemauerthof · Grodno · Fraustadt · Kalisz · Golovtsjin · Moljatitsji · Lesnaja · Poltava · Perevolotsjna · Helsingborg · Køge · Fladstrand · Gadebusch · Bender · Pälkäne · Storkyro · Hangöudd · Femern · Rügen · Stresow · 1. Norgesfelttoget · Akershus festning · Nordkleiva · Stralsund · Dynekilen · Strömstad · Fredriksten  · Karolinernes dødsmarsj · Ösel · Russerherjingene · Stäket · Ledsund · Selånger

Slaget ved Narva i den store nordiske krig fant sted 19. novemberjul./ 20. novembersve./ 30. november 1700greg. og er en av de største seirene i den svenske militærhistorien. Det var ennå tidlig i den store nordiske krigen, og Sverige var fortsatt en stormakt. Kong Karl XII hadde kommet fra Sverige med en styrke på 8 140 mann og inne i byen hadde han rundt 2 500 soldater. Russerne var i overtall, rundt 37 000 mann. Om man regner med stort og smått, var de kanskje over 80 000. Den svenske hæren ble ledet av kongen selv, assistert av general Carl Gustaf Rehnskiöld, mens russerne ble kommandert av hertugen av Croy. Tsar Peter hadde forlatt hæren bare noen dager tidligere.

Bakgrunn

På 1600-tallet hadde ikke Russland kommet like langt som resten av Europa. Dette gjaldt også deres væpnede styrker.[1] Peter den store ønsket å utvide sine områder ed å erobre deler av de svenske baltiske provinser. Russland inngikk i en allianse med Danmark-Norge og August den sterke, konge av Polen-Litauen og kurfyrste av Sachsen, for å kunne gå til krig mot Sverige, der alle de tre nasjonale gikk til angrep på Sverige fra forskjellige kanter.[2]

Karl XII fikk støtte fra Royal Navy og den nederlandske marine og gikk i land ved Humlebæk nord for København og tvang Danmark-Norge til å forlate alliansen i august 1700 (frem til 1709).[3] Han flyttet så deler av den svenske armé over Østersjøen til Estland der han slo armeen sammen med de estiske og finske regimenter.

Den nye russiske tsaren, Peter I, foretok store moderniseringer i Russland de kommende åren, men armeen som han hadde i 1700 var fremdeles dårlig innøvd. Peter hadde engasjert utenlandske generalar og offiserer for å forbedre sitt militære, men de var ennå ikke fullt oppøvde. Sverige hadde på sin side en av de best innøvde og best utstyrte armeer som fantes. Karl XII av Sverige hadde den mest komplette militærstyrken i Nord-Europa, selv om den ikke var størst, og Peter var misunnelig på hvor dugelig den var.[1]

I løpet av november hadde russiske styrker omringet den svenske byen Narva i Estland (som var en del av Sverige på den tid), og prøvde å ta byen med en beleiring. En saksisk-polsk arme kommandert av August II og Steinau var utenfor Riga i Svensk Livland. Den saksisk-polske armeen hadde derimot slått vinterleir sør for elven Daugava, så Karl XII valgte å ta seg av den større russiske trusselen ved Narva først.

Kong Karl dro for å avlaste byen og presse Peters styrker tilbake til Russland.

Slaget

Russisk fane tatt i slaget ved Narva.

Den 30. november 1700[4] oppstilte Karl XII 8000 mann (2500 svenske soldater holdt dessuten til i garnisonen inne i byen, men ble senere med i slaget) ovenfor den russiske armeen, som bestod av om lag 33 000[5] til 35 000 mann.[6]

Den svenske armeen ble kommandert av Karl XII personlig, assistert av general Carl Gustaf Rehnskiöld.[7] De russiske styrkene ble kommandert av tsar Peter og Charles Eugène de Croy. Visstnok på grunn av viktige indre anliggender i Russland, måtte Peter forlate Narva bare noen dager tidligere og var derfor ikke med under selve slaget. Han stolte på sine kommandanter og regnet med at Karl ikke ville gå til angrep med en gang på hans sterkt befestede styrker. Enkelte har ment at det var feighet som gjorde at Peter forlot Narva, og store deler av Europa hånte tsaren etter slaget for at han dro sin vei. Historikere har derimot pekt på at tsaren flere ganger tidligere hadde satt seg selv i stor fare og at det derfor neppe var manglende mot som var årsaken.[8]

Klokka to den 19. novemberjul./ 20. novembersve./ 30. novembergreg. ble to signalraketter sendt opp som tegn på at striden kunne ta til. Artilleriet åpnet straks ild.

Det meste av dagen førte en snøstorm til at det ikke var mulig å gå til angrep. Midt på dagen snudde vinden, slik at snøen blåste rett inn mot russerene. Karl grep denne sjansen til å angripe, skjult av det dårlige været.[7] Svenskene gikk til angrep i to kolonner, og brøt raskt gjennom den russiske linjen, delte denne i tre og omringet dem.[4] Et kritisk øyeblikk var da broen over elven Narva brøt sammen under russerene da de trakk seg tilbake og den ville flukten førte til at 8 000 mann og 145 kanoner gikk tapt.[4]

Mange russere flyktet fra slagmarken og druknet i Narvaelven. De gjenværende russerne i Narva overgav seg.[7] Sverige mistet 667 mann og russerne over 15 000.

Karl XII tok alle Peters kanoner, musketter (over 20 000) og forsyninger, slik at de gjenværende russiske styrkene ikke hadde noe utstyr igjen. Om Sverige eller andre hadde invadert Russland like etter Narva, ville trolig Peter ha vært maktesløs til å stoppe dem.[1]

Seiersmonument

Det svenske løvemonumentet i Narva i Estland

Den 20. november 2000 avduket den svenske utenriksminister Lena Hjelm-Wallén et minnesmerke til minne om seieren. Det var reist med økonomisk støtte fra Det svenske institutt og erstattet et eldre monument som ble reist i 1936, og som forsvant under andre verdenskrig. Monumentet er formet som en svensk løve og står på en pidestall av granitt. På søylen står det på latinsk MDCC (1700) og Svecia Memor (Sverige husker).[9]

Referanser

  1. ^ a b c Peter The Great - Swift
  2. ^ Frost, Robert I (2000). The Northern Wars. War, State and Society in Northeastern Europe 1558-1721. Longman. s. 228. ISBN 978-0-582-06429-4. 
  3. ^ Frost, Robert I (2000). The Northern Wars. War, State and Society in Northeastern Europe 1558-1721. Longman. s. 229. ISBN 978-0-582-06429-4. 
  4. ^ a b c Frost, Robert I (2000). The Northern Wars. War, State and Society in Northeastern Europe 1558-1721. Longman. s. 230. ISBN 978-0-582-06429-4. 
  5. ^ Englund, Peter (2003). The Battle That Shook Europe: Poltava and the Birth of the Russian Empire. London: Taurus. s. 37. ISBN 1860648479. 
  6. ^ Frost, Robert I (2000). The Northern Wars. War, State and Society in Northeastern Europe 1558-1721. Longman. s. 230, 232. ISBN 978-0-582-06429-4. 
  7. ^ a b c Black, Jeremy (1996). Warfare. Renaissance to revolution, 1492-1792. Cambridge Illustrated Atlases. 2. Cambridge University Press. s. 111. ISBN 0521470331. 
  8. ^ Massie, Robert K. (1980). Peter the Great, His Life and World. Ballantine Books. s. 341.
  9. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 30. november 2010. Besøkt 9. oktober 2018. 

Litteratur

Eksterne lenker